Tre kvinner av Mari Ann Augestad- generasjonsroman fra moden debutant

En godt voksen moden debutant 55 +, er forholdsvis sjelden vare. Gloria forlag er også debutant, som forlag, og består av godt voksne modne kvinner med erfaring fra andre forlag Tre kvinner er en av deres første utgivelser. Og den første jeg har lest fra Gloria.
Temaet generasjonsroman appellerte til meg, og et par gode bloggomtaler trigget leselysten enda mer. Da boka kom i hus, leste jeg den ganske kjapt.

Hovedpersonen Maria er i midten av 50-årene og har begynt å tenke tilbake på livet sitt, barndommen, familien, på kjæresteforholdene sine, hvem hun har vært og er.
Mormoren var en sterk, streng og stri kvinne, som mange var litt redde for. Hun var sarkastisk og hadde ikke mye godt å si om folk. Mannen hennes dro fra dem til Amerika. Marias mor, kunstnersjelen, den snille, men litt uforutsigbare damen, reiste over dammen for å lete etter ham, men ble bare skuffet. Faren var i fengsel, et sort får. Maria har en voksen datter, Rakel, som hun fikk med en student som hun ikke egentlig elsket. Den hun egentlig elsket, elsker og alltid har elsket, er en gjenganger i romanen og blir omtalt som Min elskede.
Mormoren og mor har alltid sagt til Maria at de er Hardboger. De er hardføre kvinner, de klarer seg alltid, de tåler alt. Det er familiens trossystem, og Maria undrer seg om også Rakel vil bli en Hardbog. (og tåler de alt når alt kommer til stykket?) 

Historien går frem og tilbake, spretter og hopper mellom fortid, nåtid, elskeren, erstatteren, studenten, studentliv, voksenliv, en mor som er dement, en mor som ikke alltid greide å si ting som de var.
Den er skrevet i et enkelt språk, med et godt driv i en tørrvittig stil. Jeg føler vel ikke egentlig dybden i karakterene, men at det foregår på overflata, med en slags tørrvittig humor som et slags- forsvar kanskje? Jodda, her kommer vi Hardbogene! Og hu og hei hvor det går.

Men man skjønner jo selvsagt at det ikke bare var greit å leve under en temmelig tøff mormor, en slask til morfar, en litt mer sårbar mor, en far som døde i kreft og en Maria som ikke helt får det til i kjærlighetslivet. Jobben klarer hun fint, det er ikke det det står på.. men følelseslivet derimot.. Så er også mennene skrevet inn med distanse, uten navn, men med substantiv, som Min elskede, Erstatteren, Studenten, mens elskerens kone er beskrevet med navnet Hilde. Hva Maria gjør for å nærme seg henne, er et kapittel for seg selv.

Vel, hva synes jeg om denne romanen?
Den er lettlest, fortlest, og forsåvidt interessant om tre generasjoner påvirkningen nedover i slektsledd etter slektsledd.  Arvesynden. Og den er litt morsom innimellom, men mest føler jeg at den er litt overfladisk. Jeg får ikke helt kontakt med karakterene, selv om det er ting å kjenne seg igjen i. Noe jeg tror det vil være for de fleste. Vi tar alle valg som vi er mer eller mindre usikre på, vi har alle en familie, noen vi arver noe fra, som vi er preget av på godt og vondt. Det er noe i alle familier.
Og så blir jeg underveis forstyrrende nysgjerrig på hvor selvopplevd dette er. Hvorfor vet jeg ikke helt, kanskje har det noe med denne distansen å gjøre.. Eller at forfatter Mari Ann og hovedperson MariA har nesten samme navn?

Men vel bevareres, en hederlig debut er dette absolutt, selv om jeg ikke ble så overvettes begeistret, som feks Marianne.

Bloggere som har omtalt boka:
Elise Cathrin, Ebokhyllami


Mari Ann Augestad: Tre kvinner , 166 s
Gloria forlag 2018
Leseeksemplar