Tre gode boktips: Vegetarianeren av Han Kang, Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født av Mona Høvring og Alt er mitt av Ruth Lillegraven

Nå leser jeg bøkene fortere enn jeg greier å blogge om dem. Jeg er på ferie og de korte bøkene  går unna. Lillegravens Alt er mitt leste jeg før jeg dro.  Alle disse tre romanene er sterke på hvert sitt vis, spesielle, velskrevne, gode og mer eller mindre uhyggelige og ubehagelige. Her kommer tre mer eller mindre korte omtaler.

Jeg starter med den jeg leste ferdig i dag, den sitter enda så sterkt i. Det er Vegetarianeren av Han Kang. Romanen vant Man Booker-prisen i 2016, og jeg har hatt lyst til å lese den siden jeg leste at den var nominert. Nå er den endelig ute på norsk, og oversettelsen gjør ingen skam på boka.
Jeg leste Levende og døde av henne tidligere. Det var også en sterk roman om vold og krig, men jeg likte Vegetarianeren bedre. Det er nesten fælt å si at jeg likte boka, for den er grusom på flere måter, den er fæl, vond og trist. Men så er den så godt skrevet at det er formidlende i all sin uhygge.

Romanen er delt inn i tre deler hvor vi får tre stemmer som forteller om sitt forhold til Yeong-hye og sin versjon av hva som skjer med henne og dem selv i relasjon til henne.
Det er ektemannens versjon, han som til slutt ikke orker mer (en lite følsom fyr, for å si det mildt) , det er kunstnersvogeren sin versjon- han som går aldeles over streken med henne (eller er det et utslag av to ensomme skip i nattens lengsler, en annen type kontakt utenfor det ordinære)  og søsterens versjon, hun som gjør alt hun kan for å hjelpe lillesøsteren sin. Den gode, omsorgsfulle hjelperen.

Yeong-hye vil en dag plutselig ikke spise kjøtt mer og kaster ut alt kjøtt fra kjøleskap og fryser til ektemannens sjokk og fortvilelse. Det eneste hun oppgir som grunn er at hun hadde en drøm. Den marerittaktige drømmen får vi ta del i. Ektemannen har ingen forståelse for hennes valg, selv om han til en viss grad kan godta det mens de er hjemme, men dette driver dem mer og mer fra hverandre, samt at hele hennes familie blir involvert og skal irettesette henne i et familieselskap som får dramatiske konsekvenser. Faren hennes blir helt gal og tvinger i henne kjøtt, stapper det med vold inn i munnen hennes. Vi skjønner at det ikke er første gangen han gjør stygge overgrep mot henne, det er helt grusomt skildret. Voksne mennesker sitter og rakker ned på hennes valg- ikke uvanlig at det oppstår diskusjoner med en vegetarianer/veganer til bords, men dette tar helt av og er fryktelig ydmykende for Yeong-hye. Og herfra går det bare nedenom hjem, for å si det mildt.

Svogeren-kunsteren får plutselig lyst på henne, og han får en ide som involverer å male kroppen hennes og det er veldig erotisk, aj, nesten pornografisk slik det utvikler seg, nesten så jeg skjemmes over å ligge ved solsenga blant masse folk å lese slikt. Say no more. Les selv. Men dette eventyret ender heller ikke så bra, og jeg lurer virkelig på hvor det blir av svogeren til slutt.

I siste del er det storesøsterens kamp og fortvilelse vi leser om, mens Yeoug-hye virkelig blir syk og anorektisk og innlagt på psykiatrisk. Denne delen er hjerteskjærende vond, rystende, så godt og vondt skildret. Det å være pårørende er heller ikke så greit, hun står alene med ansvaret for et lite barn i tillegg.

Jeg måtte ta skikkelig pauser mellom delene, men jeg greide ikke å la være å lese ferdig i dag. Dette er en roman som nok kan sitte lenge i, den er mørk som skogen en vinternatt og trær har også en viktig rolle her.
Jeg skjønner godt at romanen har fått priser. Den kan godt leses flere ganger, det er mye å studere her om familiedynamikk, relasjoner, menneskers behov, menneskesinnet- . Hvordan søsteren prøver å komme til bunns i lillesøsterens lidelse, mens hun selv holder på å gå til grunne, leter etter svar som hun aldri får.

Vegetarianeren av Han Kang, 214 s
Pax forlag 2018
Leseeksemplar

VGs anmelder Gabriel Mogroff mener dette er en en av årest beste romaner

Andre bloggere:
Kleppanrova, Elida, Tine

Neste:
Fordi Venus passerte en alpefiol den dagen jeg ble født av Mona Høvring, 128 s
Oktober forlag 2018
Leseeksemplar

Jeg leste den forrige diktsamlingen til Mona Høvring og falt for skrivestilen hennes.
Denne romanen er nok mer forståelig enn den litt surrealistiske diktsamlingen, men romanen er litt drømmerisk, og drømmer har også her en sentral funksjon . Jeg liker det, siden jeg selv har vært svært opptatt av drømmer siden tenårene.
Dette er likevel en roman med en tydelig historie, så det er ikke slik at den blir utsvevende sin tildels drømmeriske form.

Her handler det også to søstre, hvor den ene, Martha- pussig nok- nettopp er utskrevet fra en psykiatrisk avdeling etter et sammenbrudd. Ella blir spurt om å bli med henne på rekonvalesens i rolige omgivelser. De reiser på et høyfjellshotell betalt av foreldrene. De er begge tidlig i tyveårene, og det er et år mellom dem.
Martha er veldig var for stemninger og mistolker lett. Hun fikk sammenbrudd etter å ha giftet seg med en kjekk kar med status og penger, men det er nå over. Martha er gløgg og pen, men Ella synes hun har noe dumt over seg, som så lett lar seg forføre av glatte menn med status og glam.
Ella og Martha var veldig nære som barn og tenåringer, men noe har kommet i mellom dem og det lar seg ikke reparere så lett.
I romanen får vi Ellas følelser og tanker beskrevet, om forvirringen, sjalusien, sorgen over det tapte og håper om å finne noe tilbake.
Ella har også en affære med en kvinne på hotellet, så også her- dere- blir det begjær og erotikk. Hm, det er helt tilfeldig at disse to romanene har en del likhetstrekk. (søsken, psykiatri, sex) Men den fæle volden i Vegetarianeren, er ikke denne boka preget av, men det er såre følelser  skildret, det er det.  Og også her sliter søsteren som pårørende også med sitt.
Men dette er en lettere bok å lese enn den vonde Vegetarianeren.

Romanen ble nominert til Bokhandlerprisen 2018.

Andre bloggere:
Beathe, Tine Beritbok har HøvringMaraton her

Den siste:
Alt er mitt av Ruth Lillegraven, 368 s
Kagge forlag, 2018
Leseeks

Psykologisk thriller.
Ruth Lillegraven er mest kjent for sine fine diktsamlinger, og nå har hun jaggu meg debutert som krim/thriller-forfatter. Og det har hun gjennomført med glans.

Her kopierer jeg forlagets omtale, siden jeg ikke har boka foran meg:

Møt Clara og Haavard, et vellykket ektepar i en arvet villa på Oslo Vest. Han er lege fra en gammel Oslo-familie. Hun er den ambisiøse outsideren fra Vestlandet som har fått toppjobb i Justisdepartementet. Nå rystes Oslo av to drap. Begge ofrene har innvandrerbakgrunn. Konsekvensene i et komplisert flerkulturelt samfunn er uoversiktlige. Etter hvert når saken helt til justisministerens bord, samtidig som den får store konsekvenser for Haavard og Clara og truer familiefreden. 

Denne boka var overraskende spennende, og velskrevet så det holder. Lillegraven bruker sitt gode språk med poetiske skildringer innimellom- særlig når det gjelder vestlandsnaturen, men det går aldri på bekostning av fremdriften.
Hun skriver vekselvis på bokmål og nynorsk og det fungerer veldig godt.
Historien er creepy som bare det, med mange spennende og overraskende vendinger- og slutten er vond så det holder.

Jeg håper virkelig Ruth Lillegraven fortsetter i denne gata. Vi trenger flere gode kvinnelige krimforfattere (eller psykologisk thriller-forfattere om du vil).

VGs anmelder Tom Egeland mener dette er en av årets beste bøker.

Andre bloggere:
Tine, Beathe

Alle tre romanene anbefales på det sterkeste!


Er det noen  som har blogget om disse bøkene, men som jeg ikke har linket til, legg gjerne igjen link i kommentarfeltet. Nå ser det ut som det bare er Tine og Beathe, og et par til som blogger- det er bare de innleggene jeg fant da jeg googlet (orket ikke å sjekke mer enn 4 sider, for da kommer det så mye annet rart) 

Patalavaca, Gran Canaria i kveld. (eget foto)