søndag 2. desember 2018

Tre kvinner av Mari Ann Augestad- generasjonsroman fra moden debutant

En godt voksen moden debutant 55 +, er forholdsvis sjelden vare. Gloria forlag er også debutant, som forlag, og består av godt voksne modne kvinner med erfaring fra andre forlag Tre kvinner er en av deres første utgivelser. Og den første jeg har lest fra Gloria.
Temaet generasjonsroman appellerte til meg, og et par gode bloggomtaler trigget leselysten enda mer. Da boka kom i hus, leste jeg den ganske kjapt.



Hovedpersonen Maria er i midten av 50-årene og har begynt å tenke tilbake på livet sitt, barndommen, familien, på kjæresteforholdene sine, hvem hun har vært og er.
Mormoren var en sterk, streng og stri kvinne, som mange var litt redde for. Hun var sarkastisk og hadde ikke mye godt å si om folk. Mannen hennes dro fra dem til Amerika. Marias mor, kunstnersjelen, den snille, men litt uforutsigbare damen, reiste over dammen for å lete etter ham, men ble bare skuffet. Faren var i fengsel, et sort får. Maria har en voksen datter, Rakel, som hun fikk med en student som hun ikke egentlig elsket. Den hun egentlig elsket, elsker og alltid har elsket, er en gjenganger i romanen og blir omtalt som Min elskede.
Mormoren og mor har alltid sagt til Maria at de er Hardboger. De er hardføre kvinner, de klarer seg alltid, de tåler alt. Det er familiens trossystem, og Maria undrer seg om også Rakel vil bli en Hardbog. (og tåler de alt når alt kommer til stykket?) 

Historien går frem og tilbake, spretter og hopper mellom fortid, nåtid, elskeren, erstatteren, studenten, studentliv, voksenliv, en mor som er dement, en mor som ikke alltid greide å si ting som de var.
Den er skrevet i et enkelt språk, med et godt driv i en tørrvittig stil. Jeg føler vel ikke egentlig dybden i karakterene, men at det foregår på overflata, med en slags tørrvittig humor som et slags- forsvar kanskje? Jodda, her kommer vi Hardbogene! Og hu og hei hvor det går.

Men man skjønner jo selvsagt at det ikke bare var greit å leve under en temmelig tøff mormor, en slask til morfar, en litt mer sårbar mor, en far som døde i kreft og en Maria som ikke helt får det til i kjærlighetslivet. Jobben klarer hun fint, det er ikke det det står på.. men følelseslivet derimot.. Så er også mennene skrevet inn med distanse, uten navn, men med substantiv, som Min elskede, Erstatteren, Studenten, mens elskerens kone er beskrevet med navnet Hilde. Hva Maria gjør for å nærme seg henne, er et kapittel for seg selv.

Vel, hva synes jeg om denne romanen?
Den er lettlest, fortlest, og forsåvidt interessant om tre generasjoner påvirkningen nedover i slektsledd etter slektsledd.  Arvesynden. Og den er litt morsom innimellom, men mest føler jeg at den er litt overfladisk. Jeg får ikke helt kontakt med karakterene, selv om det er ting å kjenne seg igjen i. Noe jeg tror det vil være for de fleste. Vi tar alle valg som vi er mer eller mindre usikre på, vi har alle en familie, noen vi arver noe fra, som vi er preget av på godt og vondt. Det er noe i alle familier.
Og så blir jeg underveis forstyrrende nysgjerrig på hvor selvopplevd dette er. Hvorfor vet jeg ikke helt, kanskje har det noe med denne distansen å gjøre.. Eller at forfatter Mari Ann og hovedperson MariA har nesten samme navn?

Men vel bevareres, en hederlig debut er dette absolutt, selv om jeg ikke ble så overvettes begeistret, som feks Marianne.

Bloggere som har omtalt boka:
Elise Cathrin, Ebokhyllami


Mari Ann Augestad: Tre kvinner , 166 s
Gloria forlag 2018
Leseeksemplar



6 kommentarer:

  1. Selvopplevd virker det som det meste er for tiden. Artig at dere ikke er helt enig om boken, det vekker min nysgjerrighet :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, mye av dagens bøker baserer seg på det, og det er heller ikke noe nytt- men her ble den følelsen litt påtrengende. Vanligvis greier en god forfatter å omforme egne erfaringer som man tar i bruk til noe allmengyldig, og man dikter videre på det som er eget- noe som handler om å ta i bruk litterære virkemidler for å skrive en roman, slik jeg har skjønt det. Hvis forfatteren har lyktes godt med dette sitter man ikke og tenker at dette er selvopplevd..gjør man? Såfremt ikke det er svært vanskelige temaer eller tydelig blanding med fiksjon og egenhistoriske elementer som i Arv og miljø- feks..da vet man at noe er egenopplevd og noe er fiktivt, siden forfatter selv har sagt noe om det- men vi vet ikke hva. Det samme med Knausgård eller Olaug Nilssen for den sags skyld..

      Men bra at du ble nysgjerrig Tine. Les- så får vi høre om flere leseopplevelser..:)

      Slett
  2. Jeg takket ja til denne i sin tid så kanskje jeg skulle lest den snart jeg også, det er jo artig når man er uenige om en bok- det gjør at man blir litt ekstra nysgjerrig. Det har vel "alltid" vært virkelighetslitteratur til en viss grad, en kan jo aldri vite hva en forfatter baserer historien sin på. Men av og til er det vel lettere å gjette seg til at dette "må" eller "Kan" være selvopplevd, en god forfatter klarer vel å pakke det godt inn om h*n ikke vil direkte ut med at det er selvopplevd.

    SvarSlett
    Svar
    1. Den er kjapp å lese Beathe, og kan hende liker du den godt. Hva vet jeg. Det er en lettlest roman. Og om den ikke nådde helt til topps hos meg, så betyr det ikke at jeg synes den var dårlig eller at jeg ikke likte den. Sånn midt på treet, tenker jeg. Det er tross alt en debut, og en hederlig sådan.
      Virkelighetslitteratur eller ikke, det kan godt hende alt her er fiksjon- men det var noe her som gjorde et jeg fikk den litt påtrengende følelsen, og det var et lite minus. Det bør helst flyte avgårde uten slike oppheng...

      Slett
  3. Jeg er glad for alle lunkne omtaler, jeg- det tar jeg som tegn på at jeg ikke trenger å bruke tid på å vurdere om de skal leses eller ikke. Det er jo et hav av bøker som frister VELDIG, og da er det greit å få råd om de som bare er "sånn passe". Tid er mangelvare, og da er prioritering viktig!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er fint, men leser du Mariannes innlegg så er hun slettes ikke lunken- bare sier det altså:;)
      Enig i at det er utrolig masse bøker der ute. Nå leser jeg Elenor Oliphant, den blir bedre og bedre..

      Slett