Alle dagers ende av Jenny Erpenbeck

Åh, som jeg har brukt tid på å komme meg gjennom denne boka. I går leste jeg den ferdig. Jeg tror det er en fordel å lese den nogenlunde sammenhengende, ikke som meg med leseøkter med mange dagers mellomrom. Det er også en fordel å lese den når man er motivert og konsentrert. Det er nok derfor jeg har lest den såpass stykkevis og delt over tid- det er en krevende bok å lese, ikke en bok for trøtte hoder på sengekanten eller ukonsentrerte perioder forøvrig. I går bestemte jeg meg bare for å lese den ferdig.

Alle dagers ende er en ganske annerledes bok enn Går, gikk, har gått, som kom på norsk i fjor. Denne boka kom på tysk i 2012.

Romanen er spesielt komponert og er som en slags sliding-doors-film. Den navnløse hovedpersonen dør fem ganger; som spedbarn i Gallia i 1902, som forelsket tenåring i krigens Wien , som forrådt partifunksjonær i Moskva under stalinismen, som hyllet forfatter i Øst-Tyskland og som en nitti år gammel dame på aldershjem i Berlin.
Det høres voldsomt ut, og det er det også. Gjennom de personlige historiene får vi også en historie om Europa, om storpolitikk og viktige hendelser.
Gjennom intermezzi mellom kapitlene blir vi med på en refleksjon og undring over hva hvis. Hva hvis hun ikke falt ned trappen og døde, hva hvis hun ikke ble med mannen i drosjen den fatale natta, hva hvis moren tok en neve snø og la på barnets bryst, hva hvis, hva hvis..

Det er nennsomt gjort, en krevende øvelse, men også tidvis krevende for denne leseren å henge med. Men igjen, det kan ha med min konsentrasjon å gjøre.
Den første historien om babyen grep meg, der hadde jeg leseflyten, men så reiste jeg bort og skulle ta den igjen etterpå, mye skjedde, og det ble tyngre. I går fløt det stadig bedre, og jeg kan forstå lovordene og den gode kritikken, for dette er godt gjort av Erpenbeck. Jeg ble berørt av historien om sønnen som mistet sin mor, om morens angst, om morens alderdom. Likevel ble ikke romanen en fulltreffer for meg. Kanskje er det bare noe med at det ble for eksperimentelt? Eller den berømte timingen? Ikke vet jeg.. Uansett er det en bok som gir en noe å tygge på, og det er jo et godt tegn. Og jeg merker at jeg liker den bedre når jeg nå skriver om den. Kan hende er dette en bok jeg vil ta fram å lese på nytt en dag.

Min omtale av Går, gikk, har gått, her

Andre bloggere:
Tine, Aina Basso

Dagbladet, VG, Klassekampen, Dagsavisen, NRK

Jenny Erpenbeck på Litteraturfestivalen på Lillehammer nylig. Hun snakker om Alle dagers ende. Interessant samtale å høre på. også å høre hun lese fra boka på tysk, mens intervjuer leste den norske oversettelsen.  (foto: A. Ness)

Jenny Erpenbeck: Alle dagers enda, 258 s
Oktober forlag 2018
Leseeksemplar