Alias Grace av Margaret Atwood. Lines lesesirkel 1001-books august.

I august leser vi Margaret Atwood i Lines lesesirkel 1001-books . Den kanadiske forfatteren har flere bøker på listen. I min utgave, den nyeste, er det tre; Tjenerinnens beretning/The Handmaid`s tale (1985), Gjenkjennelsen/Surfacing (1972) og Alias Grace (1996) . Jeg valgte Alias Grace. Hun har også hatt andre bøker på listen i tillegg til disse, så det er en del å velge mellom. Fra før har jeg lest Oryx og Crake, Flommens år og Maddaddam av forfatteren. De leste jeg i fjor og ble storfan.  Atwood er mange  bokbloggeres favoritt, og det er fortjent. Hun skriver mesterlig, skarpt, morsomt og vist.

Alias Grace er basert på virkelige hendelser.
Grace Marks ble dømt for medvirkning til drap på Thomas Kinnear og Nancy Montgomery den 23. juli 1843. Hun arbeidet som hushjelp på Kinnears gård, sammen med James McDermott. Nancy Montgomery var hans husholderske. Grace var 16 år. McDermott ble hengt for drapene, mens Grace slapp galgen og ble dømt til livsfarlig fengsel, sannsynlig på grunn av en dyktig forsvarer.
Det finnes ikke bevis på at Grace var aktiv i drapene, men ord sto mot ord og hun avga selv tre forskjellige forklaringer. Hvilken rolle hadde egentlig unge Grace Marks i drapene?

Var hun en femme fatale, en demonisk fristerinne som lokket og manipulerte McDermott til å begå drapene, eller var hun en livredd jentunge som ble trukket inn i hendelser hun ikke rådde over? Diskusjonene gikk høyt både under rettssaken og i årene etterpå, og flere høytstående personer i lokalsamfunnet engasjerte seg i Grace sin sak. De mente hun burde bli frikjent.

Margaret Atwood utforsker disse spørsmålene i denne romanen og lar mange stemmer komme til ordet. Det fremste virkemidlet er å la historien utspille seg gjennom samtaler med psykiater Simon Jordan. Han har fattet interesse for Grace sitt tilfelle og er engasjert av fremstående personer som vil ha henne frikjent. Han er ung og ambisiøs, med ærlig velvilje for å fremme forskning i psykiatrien og han tester ut ideer og en egen metode for å nå hennes ubevisste sinn. Hun har glemt mye fra selve hendelsen og det er dette han håper å lokke frem. Han bruker mye tid på å få hennes tillit, og det greier han etterhvert. Grace er imidlertid sparsom med hva hun deler, klok av skade, men hun lærer å sette pris på doktor Jordan og møtene deres.

Grace har hatt opphold på asylet og forteller oss om tiden der, og vi får et innblikk både i asylvesenet og tukthusets liv på den tiden. Grace får jobbe som tjenerinne i  fengselsdirektørens hjem, men hun må sove i fengselet. Grace er særlig flink til å sy, og beskrives som et likendes menneske.
Men før hun ble satt inn, da hun måtte klare seg som best hun kunne, kunne hun vise en røffere side, men så tøff som jentene rundt seg var, virket det aldri som hun ble.

I samtalene og gjennom Grace sitt fortellerperspektiv får vi hennes historie rullet opp fra hun var liten pike og familien utvandret, mer eller mindre frivillig på grunn av sin økonomiske situasjon, fra Irland til Canada, og da hun måtte ut å søke tjeneste og til slutt havnet hos salige Kinnear. Vi får også innblikk i dr. Thomas Jordans liv som ærgjerrig psykiater som selv får sitt å slite med gjennom en drikkfeldig husvert og en smågal og kåt vertinne.
Et annet interessant innblikk er seansene i de fornemmes hjem, der Grace sine velgjørere også møtes. Spritismen sto høyt i kurs på 1800-tallet og interessen økte utover hundreåret. Thomas Jordan tror ikke på slikt vås og det er noen morsomme diskusjoner rundt dette siden han møter en kollega som deltar på disse. Denne kollegaen; dr. Jerome DePont, får også en artig rolle i historien. Blant annet vil han forsøke James Braids "nevro-hypnostisme" på Grace, en ny og "godt dokumentert" behandlingsform som er særlig anerkjent i Frankrike. Skeptikerne mener dette bare er vrøvl og en ny og annen form for mesmerisme, alstå bare vås. (Mesmerisme er forløperen for moderne hypnose/hypnoterapi, oppdaget av dr. Mesmer)

I det hele tatt er dette en veldig innholdsrik roman med mange vinklinger, fortellerstemmer, perspektiv og vi blir selv utfordret til finne ut hva som er sannheten om Grace Marks. Margaret Atwood gir oss ikke svaret, selv om jeg heller til den veien pendelen svinger som sier uskyldig og dratt inn i en håpløs tragedie. Men vi vet aldri helt, for det vet ingen andre enn de to som var med på det; James McDermott og Grace Marks som ble tatt på rømmen etter drapene. Vi får også dannet oss et bilde av hva som preget holdningene på den tiden både i forhold til kvinner generelt og mot folk fra lavere lag i samfunnet, og også hvordan fattigfolk levde og også de rike.

Atwood skriver i etterordet at hun har forholdt seg til de faktiske kildene, men også annet som er skrevet, blant annet Susanna Moodies Life in the clearings. Men som Atwood sier så er Moodies bok kun en tredjehånds beretning, men det var denne boken hvor drapene ble beskrevet som inspirerte Atwood til å skive denne romanen. Moodie besøkte også asylet og tukthuset der Grace var, og slike steder fungerte som rene dyrehaver på den tiden, skriver Atwood i etterordet.

Jeg storkoste meg med denne romanen, og mange steder frydet jeg meg over glitrende setninger og språk, og tenkte at den skal jeg notere, den skal jeg notere, men så var jeg så fanget av historien og måtte bare bla videre, så jeg finner ikke alle disse gullkornene igjen. Men de finner du nok når du leser boka. Jeg leste boka i helga, og gjorde vel ikke stort annet, enn å lese og spise og vaske klær og handle og andre små avbrekk.

Kapitlene innledes med sitater fra rettspapirene samt andre gullkorn fra andre forfattere som har skrevet noe glupt om det som kommer videre. Grace var også veldig opptatt av lappeteknikkmønstre og et mønster starter også hvert kapittel. Bak finner vi foruten etterordet en fyldig oversikt over kildene hun har brukt.

Vil du lese innlegg om flere Atwoodbøker som står på 1001-lista, ta en titt i Lines blogg her.

***Mine innlegg om Oryx og Crake, Flommens år og Maddaddam***

Om Margaret Atwood på wiki her

Margaret Atwood: Alias Grace, 565 s
Aschehoug 1996
Kilde: Lånt på biblioteket