tirsdag 4. februar 2020

Ansikter i vannet og Lagunen og andre fortellinger av Janet Frame . 1001-bok lesesirkel

Nå har jeg endelig kommet meg gjennom Janet Frames Ansikter i vannet, en 1001-bok som jeg har lest i forbindelse med Elidas 1001-bok-lesesirkel. Den er satt opp i november-kategorien; forfatter fra Oseania, men siden jeg lånte den på biblioteket, så ble den lest nå. Rekkefølgen er ikke så viktig. Jeg lånte og leste også Lagunen og andre fortellinger, hennes debutbok, en samling noveller og korte tekster fra da hun var innlagt på psykiatrisk sykehus. Lagunen står ikke på 1001-lista, men er interessant for å forstå hennes forfatterskap, antar jeg.





Om Lagunen er det ikke så mye annet å si at tekstene/novellene er skrevet på en enkel måte. En del er oppvekstskildringer, øyeblikk, og noe er fra psykiatrisk. Jeg var litt nysgjerrig på hvordan hun skrev mens hun var innlagt med en psykisk lidelse, men det er intet som tyder på at hun var spesielt ustabil eller usammenhengende på noe vis. Tekstene er stødige. Frame ble diagnostisert med schizofreni, men det kom frem senere at hun ble feildiagnostisert. Jeg hadde håpet at Ansikter i vannet kunne gi en forklaring på hvorfor, men det synes jeg ikke.

Ansikter i vannet bærer preg av en helt annen stil, en forfatter som har modnet og utfolder seg mye mer.
Romanen handler om Istina Mavet som er innlagt på et sinnsykehus- som det het den gangen. Romanen skrives i jeg-form, og har en dokumentarisk form, men forfatteren sier at den ikke handler om henne eller er dokumentarisk. Likevel vet vi at det er hennes erfaringer som pasient i åtte år som har gitt inpirasjon til boka. Istina var ca 20 år da hun ble innlagt. Hun skildrer årene på forskjellige avdelinger, sin angst, miljøet, andre karakterer; medpasienter, pleiepersonale, leger, assistenter, en tante og foreldrene sine (noe perifert). Det er- sett i dagens lys- ganske rystende skildringer av hvordan pasientene ble behandlet, på de sterkeste avdelingene, omtrent som dyr, pasienter satt gale i kroker uten undertøy, skitne, uttisset, rallende.. mens de på de mildeste avdelingene, der det enda var håp om bedring, fikk de bedre pleie. Skjønt det skulle lite til før de måtte til behandling med elektrosjokk, eller måtte over på isolat og strengere regime- da særlig hvis de oppførte seg trassige, ble sinte etc.
Skildringene av hvordan de gruet seg til elektrosjokk, hvordan pasienter hylte og skrek i smerte, hvordan de var da de kom derfra, er sterke. Det samme da lobotomien ble innført, som en lovende behandlingsform, overtalelsene fra pleiere og leger, mens medpasienter erfarte at en del av de lobotomerte ikke ble bedre og noen døde. Istinia så med skrekk på dette, men også hun skulle komme dit en dag. Takket være en mer våken og menneskelig lege, unnslapp hun i siste liten. Han så henne og ga henne også ansvar/oppgave i forbindelse men bøker som skulle plukkes ut til sykehusets bibliotek- noe som strengt tatt var forbudt for pasienter. Et strengt hierarki styrte dagsorden og det var mye pasientene ikke fikk lov til. De ble sett ned på av mange.

Jeg har lest en del romaner fra psykiatriske sykehus, både eldre og nyere romaner; av bl.a. Beate Grimsrud, Karin Fossum (De gales hus), Hanna Green (Jeg lovte deg aldri en rosenhage ), Gjøkeredet (Ken Hesey) og sett en del filmer om tematikken. Det er alltid grusomt å lese eller se om de gamle asylenes behandling av syke pasienter med elektrosjokk og lobotomi, insulinbehandling, uverdighet, med mer.
I så måte ga ikke Ansikter i vannet noen ny innsikt, og jeg slet med å komme meg gjennom og lurer litt på hvorfor. Forfatteren skriver bra, språket er veldig blomstrende, kan det være noe med at det blir for distansert? Eller fordi jeg har lest mye om dette før? Eller er det den berømte timingen? Ikke vet jeg.
For ikke lenge siden leste jeg Gøril Hellens roman Porterboligen, og den gjorde sterkt inntrykk på meg, så det kan ikke være at temaet i seg er oppbrukt for meg. Den forfatteren vinklet historien fra flere perspektiv; den unge pasienten , men også foreldre og pleiere, kan hende har det noe med det å gjøre. Vinklingen.
Mange ganger synes jeg at filmer om dette temaet er mer gripende enn noen av romanene, som Gjøkeredet, Et vakkert sinn, Aviator, Birdy, Frances . En film har kanskje mer å spille på, men skuespillet har også alt å si for at det skal være mulig å leve seg inn i den sykes sinn.

Vel, vel.. Boka er i alle fall lest. Og det er imponerende å skrive en roman som skildrer så godt hvordan det var å være pasient med psykiske lidelser fra denne tiden. Heldigvis er psykisk helsevern i dag noe annet og lobotomi og insulinbehandling er avskaffet. Moderne elektrosjokkbehandling er tilgjengelig og tatt i bruk, men skal være mindre smertefull. Det håper jeg inderlig, selv om jeg er skeptisk. Men jeg har lest at noen har hatt nytte av det, som bla.a. Jakob Margido Esp. (han har også skrevet en selvbiografisk bok om dette)

Ang Janet Frame, så har hun også skrevet selvbiografien Engel ved mitt bord, som skal være filmet. Den kan jeg tenke meg å se.
Mer om Janet Frame her

Janet Frame: Ansikter i vannet, 232 s
Pax 1993 (original 1961)
Lånt på bib

Janet Frame: Lagunen og andre fortellinger, 133 s
Pax 1994 (original 1951/1991)
Lånt på bib


15 kommentarer:

  1. Jeg har kun lest Engel ved mitt bord av Janet Frame. For ca 25 år siden. Trolig bokklubb bok. Husker jeg likte den og ville lese mer Frame. Men tida flyr og alt det der ...

    Psykiatri og innleggelser er interessant. Du har nok rett i at det har noe med timingen hvor interessert en er i temaet. Jeg synes også at mange litt eldre romaner om temaet blir like i uttrykk og oppbygging.
    Bra og nyansert omtale, Anita.
    Frances var en tristvakker film. Jessica Lange var utmerket som Frances.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan hende at det er mye likhet i de bøkene fra gammelpsykiatrien. "Jeg lovte deg aldri en rosenhage" gjorde sterkt inntrykk da jeg leste den på midten av 80-tallet. Det er lenge siden. "En dåre fri" med Grimsrud gjorde ikke det, en del år etter.. Så det er kanskje noe med det, selv om Grimsrud sin ikke er så gammel..
      Jeg har mye med psykisk helsevern å gjøre for tiden, så kanskje er det noe med dobbel dose også.. Heldigvis er psykisk helsevern i dag noe helt annet..

      Frances gjorde veldig sterkt inntrykk på meg da jeg så den ca 1980. Ville nok ikke gjort det samme inntrykket i dag. Det handler vel om at jeg har sett/lest så mye sånt..vet så mye mer. Og sånn er det vel.

      Takk takk Marianne.:)

      Slett
    2. Håper det som skaper den doble dosen ikke er for krevende og intenst, men lærerikt og vennlig. Som du skrev: Heldigvis er psykisk helsevern noe helt annet i dag. Det er mye vi kan være takknemmelige for.
      Beckomberga av Stridsberg er en av de bedre bøkene synes jeg. Og Skammen av Hobæk Hoff

      Slett
    3. Takk for det. Vil ikke utbrodere , men det er nok mer av det krevende, private relasjoner.
      Enig ang de to bøkene du nevner . De er virkelig gode :)

      Slett
    4. Aha! En Engel ved mitt bord, var den Frameboka jeg mente jeg hadde lest for lenge siden. (er der der en baby faller ned på trapp?)

      Slett
    5. Det er for lenge siden jeg har lest den. Husker ikke babyfall, men det var mye fælt som skjedde med barn.
      Fikk lyst til å se filmen nå

      Slett
  2. Engel ved mitt bord høres ut som en kjent tittel, eller klinger det fra et annet sted mon tro? Gøy at du har lest to bøker, enig i at det gir bedre kjennskap til forfatteren.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det synes jeg også. Det er nok flere englebøker med lignende titler. Bl.a. Engelen ved det syvende trinn, den irske boka.
      Men Engel ved mitt bord er også en veldig kjent bok og film, visstnok.

      Slett
  3. Du er virkelig tidlig ute med november boka. Det har jeg ikke tenkt over at man kan gjøre. Jeg har ialle fall på en afrikansk forfatter.
    Glemte å linke diktlesersikel-boka i jan. til deg, men har gjort det i etterkant.
    Ser du leser Vernon, bok to var litt tung midt inne, men det gikk over husker jeg. Gleder meg til å høre hva du synes om denne.
    Jeg leste/hørte på dem etterhvert som de kom ut, når det går et år imellom blir det mye repetisjon, så å ta de to siste på styrten lønner seg nok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, hehe.. det ble sånn denne gangen. Elida sier jo at det er helt greit å lese i hvilken rekkefølge man vil. Og det er egentlig en fordel siden man da kan lese mer etter lystprinsippet også.

      Vernon-boka er variabel synes jeg, mht til å engasjere meg. Noen av historiene til folka engasjerer mer enn andre. Nå har jeg ca 50 sider igjen. Jeg syns det var trist at Loic ble slått ned, fikk litt medfølelse med ham når det gjaldt vennskaps-sorgen. aner meg at det ikke gikk bra. Vernon er en snedig skrue- men det handler jo svært lite om han i grunn. Har lest mye av boka i dag, har bare vært hjemme. Fristen for å levere til bib er i morgen.
      Står langt nede på ventelista til bok 3, 11 mnd står det- vel, det vil vise seg.

      Takk for at du ordnet med link til diksirkel:)

      Slett
  4. Innså nå at jeg blander Janet Frame med Jane Harper. Psykiatri frister ikke akkurat nå, nettopp ferdig med Michaelideskrimmen og trenger pause. Imponert over hvor for du suser gjennom Subutex, synes jeg selv har brukt en evighet, (ehm uke) og jeg likte den godt. Enig angåed Loic og det at enkelte skjebner/historier er mer engasjerende enn andre. Usikker på om jeg går rett på treern. Skal du?

    SvarSlett
    Svar
    1. Ble ferdig med Subutex før jeg sovna. Har reservert treern på bib, men det er 11 mnd ventetid. Kan jo hende noen er kjappe til å levere inn, så da går det kanskje fortere. Hadde ikke orket å lese treern nå med en gang. Det er litt slitsomt å lese om så mange karakterer og settinger i grunn, man rekker så vidt å bli litt kjent med en før neste kommer på banen..
      Trist med Loic, selv om han hadde vært/var ytterste-høyrevridd, fikk det med meg først etterpå, men han viste jo menneskelige sider og trengte vel egentlig bare en god venn.
      Er litt spent på hvordan det går med Aisha som viste sine brutus-sider. Pamela Kant var også litt morsom, og han vanvittige Laurent filmfyr, da.. som fikk som fortjent. Men retur-hevnen kommer nok.
      Likte slutten btw- herlig flower-power-hippie. Litt som Valle Gran Rey på La Gomera? Kanskje.. Der hadde de også dansetelt ukentlig med gamle og unge frie sjeler som danset danset..

      Slett
  5. Wow! this is Amazing! Do you know your hidden name meaning ? Click here to find your hidden name meaning

    SvarSlett