onsdag 18. november 2020

Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås (bokanbefaling)

 For noen dager siden leste jeg ut Men du ser ikke syk ut av Ragnhild Holmås. Boka har fått mange gode omtaler og temaet er viktig. Jeg fikk lyst til å lese den første gangen jeg hørte om den. Ragnhild Holmås har ME og har vært veldig syk i flere år. I denne boka skriver hun om egen erfaring, om myter, fakta, holdninger med mer. Hun bruker mye humor, og dette er ingen sytebok for den som måtte tro det, heller en svært opplysende bok, en bok til å bli klokere av.


*Boka har jeg fått som leseeksemplar fra forlaget, og det er anbefalt å merke med reklame. Jeg har ingen bindinger til forlaget, får ikke betalt og skriver min ærlige mening om boka.*

Forlaget skriver dette om boka:

Ragnhild Holmås ser helt frisk ut når du treffer henne på kafé. Så hvorfor jobber hun ikke? Er hun egentlig så syk som hun sier?

Hun er en av flere hundre tusen nordmenn som lever med en usynlig sykdom. Selv om de har ulike diagnoser, kan de oppleve samme bagatellisering og mistenkeliggjøring – fra leger, Nav og arbeidsgiver, til og med fra venner og familie. De får høre at de må skjerpe seg. Slutte å syte. Bare tenke positivt.

I boken Men du ser ikke syk ut utfordrer Holmås denne mistenkeliggjøringen. Hun inviterer leseren med bak kulissene til en person som later som om hun er frisk i frykt for å bli mistenkt for å late som om hun er syk.

Hennes historie om skjuling, skam og selvbedrag flettes sammen med korte essays og kreative elementer til en sjarmerende, men samfunnskritisk bok. Med humor og lekenhet utforsker hun hvor fordommene kommer fra, hvorfor kunnskapshullet om sykdommer som rammer flest kvinner er så stort, og hvorfor i alle dager folk prøver å kurere henne med yoga og rare juicer.

Med forord av Anne-Kat. Hærland.


Holmås fikk ME etter kyssesyken, og lå for det meste til sengs tidlig i tyveårene. Utad forsøkte hun å vise seg frisk, i de øyeblikkene hun greide å være ute og det var ikke så ofte. På sosiale medier viste hun også frem en maske om at alt sto bra til.  Det å ha en usynlig sykdom fører mye skam og stigma med seg. Tenk å være avhengig av NAV, ikke greie å jobbe som før, ikke greie å være sosial som før, ikke greie noen ting egentlig, uten at oppbygd energi ble brukt opp og en måtte bruke enda mer tid på å lade opp, eller fikk enda mere smerter. Om hvordan det er å stadig få "gode råd" (har du prøvd yoga?Annet kosthold? vitaminer?  etc..) eller historier om noe som "ligner". Folk er generelt ikke særlig gode til å lytte, og jeg skjønner godt Ragnhilds økende frustrasjon om hvordan hun blir møtt av dem som er mer opptatt av å gi gode råd og servere historier om noen de kjenner som.., eller egne plager (litt utmattet og sliten, ja ..det ..). 

Om det ha en sykdom hvor det enda ikke finnes noen kur, om tålmodighet, utålmodighet, energiøkonomisering og mye annet som vedrører det å ha slike lidelser.

Mange med usynlige sykdommer og lidelser blir mistenkeliggjort av samfunnet,  folk, venner, helsevesen, som om de er latsabber og unnasluntrere, godt hjulpet av visse politikeres holdninger. (om såkalte Navere )

Det er en interessant og viktig bok, skrevet med mye humor, lett å lese, men tankevekkende og opplysende.

Anne-Kat Hærland har skrevet et herlig forord. Hun har selv en usynlig sykdom, en uhelbredelig øyelidelse og blir gradvis mer og mer svaksynt og til slutt blind. Hun tar et oppgjør med forestillingen om at kjemper man nok, er man modig og inspirerende nok, så kan det meste overvinnes. Det gjelder handicappede, kreftsyke, deprimerte, med fler. Men det kan det ikke. Man kan ikke bli frisk av å bare tenke positivt. Men samfunnet elsker og vil ha slike inspirerende og motiverende syke som blir friske og vinner kampen.

Å vinne kampen. 
Ragnhild tar også et oppgjør med krigsmetaforene. Man kan ikke vinne kampen mot ME. Det er ingen kamp man kan tenke seg frisk av, yoge seg ut av. I det å tro at man kan vinne kampen mot en eller annen sykdom/lidelse, ligger også det at når man taper, har man ikke kjempet nok, ergo har man skyld i det selv. 

Les boka, den har min beste anbefaling. Dette er folkeopplysning, en bok som kan rokke ved negative holdninger til usynlige sykdommer, men også gi kunnskap som kan bidra til å hjelpe og forstå de som er rammet. 
Terningkast 5. (vingler mot 6)

Andre bloggere:




Ragnhild Holmås: Men du ser ikke syk ut , 236 s
Cappelen Damm 2020
Leseeksemplar



11 kommentarer:

  1. Så kjekt å se deg så begeistret Anita :) Takk for lenke, som du vet likte jeg også denne veldig godt, elsker å få ristet av meg gamle fordommer :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, jeg liker slike bøker når de er så gode som dette. Mimirs "Mamma på trygd" er også en sånn god bok som rister i fordommer. Liker å kalle det folkeopplysning.:)

      Slett
    2. Folkeopplysning er et bra ord!

      Slett
  2. Ja,denne var bra og en av få bøker i år jeg har vært på nippen til å gi en sekser på terningen. Hørte den som lydbok og både Anne Cath og hun andre leste formidabelt.

    Husker jeg begynte å trene på treningsstudio når jeg ble syk, trente vel 4-5 ganger pr uke for jeg hadde fått anbefalt å ikke ligge meg på sofaen vel det resulterte i at jeg ble verre gjennom mange år før det heldigvis stagnerte og stabiliserte seg.
    Derfor er jeg skeptisk til disse kursene som går ut på å tenke seg frisk. Når det er sagt så hjelper det ingen å grave seg ned men å tenke positivt gjør ihvertfall sitt til at hverdagen blir enklere når ting ikke ble som man ville.

    Nå babler jeg igjen, sorry.

    Alle burde lese denne boken,enten man har en usynlig sykdom eller ikke.

    Fin bokanbefaling,Anita 🙂

    SvarSlett
    Svar
    1. Synes ikke du babler, i så fall bable bare i vei Beathe:) Kvalifisiert babbel i så tilfelle:)

      Ikke alle lidelser tåler at man trener (for mye, lite kan være for mye). Ikke alle "oppskrifter" passer for alle, og det har nok du også erfart dyrt, tenker jeg.

      Enig i at det ikke hjelper å grave seg ned, men det er forskjell på disse tenk-positivt-kurs og bøker og lettvinte råd og det å prøve å gjøre det beste ut av en situasjon, akseptere tingenes tilstand (noe som kan ta lang tid, ikke alle greier det heller).
      Jeg har en del erfaring med diverse helseplager selv og prøvd litt av hvert, og lært mye underveis.

      Livet er ikke for amatører, som en venninne av meg likte å si for en del år siden.:;)


      Slett
    2. The spoon theory forklarer veldig fint hvordan de med blant annet ME men også fibro og utmattelsesssyndrom har det,og noe jeg jobbet med i flere år før jeg lærte kroppen å kjenne på nytt. Jeg hadde for vane og ta meg altfor mye ut når jeg hadde gode dager men fikk selvfølgelig betale med renter i ettertid . Det gikk seg til etterhvert som man lærte hva som fungerte og hva som ikke.

      Ja,det er viktig det som du sier, å akseptere hvordan tingene er,det er ikke lett men klarer man det så får man jo kanskje bedre hverdager. Heller fokusere på det man faktisk klarer og ikke "sørge" over det man ikke får til lenger. Men jeg tenker at folk må finne litt ut av det selv og det kan kanskje oppleves støtende å få velmenende råd fra andre uten at man bedt om det. Nå snakker jeg ikke om meg selv men mer generelt.

      Godt sagt av venninnen din :-)




      Slett
    3. Ja. Tenker også sånn, ha også opplevd det selv i perioder med mye utmattelse, IBS og muskel/ledd-lidelser. (mer som fibro, enn ME)
      Når jeg periodevis har møtt tildels store begrensinger, som er vanskelig å akseptere, som fører til en form for sorg, en stor fortvilelse, så har jeg lært å tenke: _Hva_ kan jeg gjøre, hvilke muligheter har jeg, istedet for å tenke på alt det jeg ikke greier. Feks: Hvilke turer kan jeg gå uten å overbelaste og gå tilbake i funksjon, enn å tenke på de fjellturene jeg ikke greier å gå, som jeg greide før.
      Har lært en del om aktivitetsregulering og riktig dosering da jeg var på arbeidsretta rehabilitering i høst/vinter, men enkelt er det ikke, når man vil mer enn man ofte får til, eller hva som er lurt.

      Slett
    4. Ja,da har du gått gjennom mye av dette selv. Du har helt rett, den første tiden oppleves som en stor sorg.

      Viktig å finne sine egne måter å gjøre ting på og ikke minst hvor mye en klarer. Det å ta seg en tur eller gå på kafé eller et litterært arrangement koster mye for kroppen men veldig viktig å gjøre for trivselen. Selv om det kanskje betyr at man må være i ro dagen etter.

      Da er det godt at man både kan lese en god bok eller å sløve foran en tv-serie på Netflix. Ja,takk begge deler sier jeg.

      Ha en god natt🙂

      Slett
    5. Enig med deg.
      Ja, hva skulle man gjort uten leseglede, blogg og en film i ny og ne:)

      Slett
  3. Jeg likte denne boka veldig godt, og mener at den er viktig lesning for mange! Det er så mange mennesker som sliter med disse sykdommene, som svært ofte er usynlige. Og dermed lite påaktet og akseptert. Har skrevet omtale av den.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, slike bøker er viktige.:) Denne er både morsom og godt skrevet.
      Så dessverre ikke din omtale da jeg googlet, men skal søke den opp på bloggen.:)

      Slett