Skygger av Sara Strømberg . Svensk krimdebutant skriver mørk krim fra Åretraktene

 Jeg har lest flere gode anmeldelser og blogginnlegg om Skygger. Adresseavisen ga den en 6`er. Klart jeg hadde store forventinger. Ble de innfridd? Ikke helt, må jeg ærlig innrømme. Selv om det er mye bra her, som jeg kommer tilbake til lenger ned i innlegget. Interessant er det å lese ny krim fra Åre, Ånn og Storlien som jeg nesten tenker på som nabolaget, våra svenska grannar over grensen til Trøndelag. Det som var en del av Trøndelag en gang i tiden.

Forlaget om boka: 

Snikende uhygge fra de dype svenske skoger
Høsten river i Åre. Til tross for at turistene fortsatt glitrer på luksusrestaurantene, har lokalbefolkningen begynt å planlegge for jakten og mørket …
I andre etasje på en nedlagt togstasjon bor den avdankede lokalredaktøren Vera Bergström. Hun sover med en jaktbørse under senga, og kjemper med både overgangsalder og det livet som aldri ble noe av.
Når en kvinne blir funnet drept i skogen på baksiden av Åreskutan, påtar hun seg motvillig oppdraget med å skrive en reportasje om bygdefolkets frykt. Men på veien blir hun stadig mer besatt av å finne ut hvem offeret var, hvem som drepte henne – og hvorfor. Det tar ikke lang tid før Vera selv er i fare.
Sara Strömberg er Sveriges nye krimstjerne. Hun har vunnet både Årets debut for Skygger, første bok i serien om Vera Bergström, og Årets krim for oppfølgeren Skred (kommer på norsk i 2024).

Omslaget viser en mørk skog om høsten med en skygge av et ansikt. 

Vera Bergstrøm er en dame i femtiårene med overgangsalder og en jobb hun har fått gjennom sosialetaten, som hun er svært misfornøyd med. Hun prøver å leve sitt liv som best hun kan, ved å skrive frilanseartikler uten at hun får solgt noe som helst. Hun mistet jobben sin som lokalredaktør, pga nedleggelse av kontoret.

Den første delen av boka er ganske saktegående, det er mange fine naturskildringer, det er dvelende også med å skildre folket i bygda, bygda, hva som skjer her og der med alt fra kakelotteri til det nå alle snakker om; drapet på Isabella som levde alene på et gammelt torp i skogen.

Vera blir spurt av sin gamle kollega om å skrive en artikkel om drapet, hun har ikke lyst , men sier til slutt ja til oppdraget. Det virvler henne inn i en nysgjerrighet, som en gammel blodhunn, den hun var før, og hun utsetter seg selv for fare. Mystiske ting skjer, er hun overvåket, forfulgt, eller begynner saken å tære sånn på henne at hun ser fanden på flatmark? Hun døyver seg i alkohol i perioder. Hun er nedstemt. Hun besøker sin far på sykehjemmet med jevne mellomrom og blir med på fest på lokalet, mer eller mindre utsatt for sosialt press av en venn. 

Vera nøster opp blant alle som kjente den drepte, og graver frem hemmeligheter. Flere kan ha motiv. Politiet derimot kommer ingen vei, de står med lite spor, men har fengslet en mann fra bygda fordi han hadde besøkt Isabella den kvelden drapet skjedde. 

Det er en mørk og tragisk historie som Vera etterhvert nøster opp. Og hun ser for seg at dette kan bli en vanskelig sak å skrive om, ikke minst etisk. Får hun det til? 

Jeg synes boka var tung å lese i starten.  Jeg likte naturskildringene og stemningen, som kan minne om flere av kriminalromaner fra de svenske skogene i Jemtland og Norrland. Den har noe til felles med bøkene til Stina Jackson, Liza Marklund (Polarsirkelen), Ulrika Rolfsdotter m.fl. 

Men det som skiller denne romanen fra dem er formen hun skriver i, dvs fortellerstemme. Boka skrives i jeg-form, noe jeg synes er ganske uvant i en krim, og jeg vet ikke om jeg likte det så godt. I tillegg er det en del hyppige veksler til en annen synsvinkel, fra det som man raskt skjønner er en karakter som har stor betydning for historien, enten offer eller drapsperson? Det er skrevet i kursiv noe som er ganske slitsomt å lese hvis det blir mange sider i slengen. Plottet er på mange måter overraskende med flere tvister, men ikke spesielt originalt, samtidig var det for meg ganske opplagt ganske lenge hvem som var gjerningsperson. Det som veier opp, er at jeg likte Vera, hun skildres som et mangfoldig og helt menneske med sine lyter og styrker. Det gjør også flere av de andre ei bygda. Det ligger også en underliggende humor her som kommer mer frem utover i boka. På slutten ser jeg mer av den sarkastiske humoren til Vera, noe jeg fryder meg over å lese. Tidligere synes jeg den bare var mørk og depressiv, men etterhvert er det mer som en galgenhumor med glimt i øyet. Og kanskje er det nettopp det som skjer med Vera. Hun vekkes til live med at hun ser et håp om å få trykket en stor artikkel om en viktig sak og kan begynne å leve av å skrive igjen. 

Jeg elsket også å lese om Åre, Ånn, Jerpen, Storlien og områder over grensa jeg har et forhold til og har vært mange ganger. Jeg fikk lyst til å dra på fjellet over grensa igjen og lover meg selv at neste år skal det bli. I år planla jeg det sånn halvveis, men det ble ikke noe av, da jeg prioriterte en annen reise i stedet. 

Jeg skal definitivt forsette å lese serien, og er spent på fortsettelsen. Neste bok kommer på norsk i 2024. Jeg heier på Vera Bergstrøm!

Om forfatteren: 

SARA STRÖMBERG vokste opp i Västerbotten og Jämtland. Hun jobber som frilansjournalist og forfatter i Östersund, der hun også bor med sin familie. Hun er Sveriges nye krimstjerne og har på to bøker rukket å både vinne prisen for Årets beste krimdebut for Skygger (norsk 2023) og Årets beste krim for Skred (norsk 2024)

Henning likte boka godt

Anmeldelse i Adressa til 6 (betalingsmur) 

Sara Strømberg: Skygger, 393 s

Kagge forlag 2023

Leseeksemplar fått av forlaget