Du kan kalle meg Jan er en psykologisk krimroman med nifse Stephen King-kvaliteter og overraskende vendinger av den anerkjente manusforfatteren Anne Elvedal.
Ingen vet hvem Ida Hansen egentlig er. Bak de falske kontaktlinsene og det falske, lyse håret. Bak tvangshandlingene og den tjukke festningen hun har måttet gjemme seg bak i over tjue år.
Utad er Ida en dedikert psykiatrisk sykepleier på en avdeling for nysyke, unge voksne i Trondheim. Frem til den dagen en av hennes pasienter forsvinner like etter utskrivelse. Den attenårige jenta Fanny var innlagt på grunn av en psykose og forfølgelsesvanvidd – men var mannen hun innbilte seg fulgte etter henne, faktisk reell?
Kort tid etter finner Ida en helt spesiell leke. En leke som knytter Fannys forsvinning til hennes egen fortid. En fortid hun ikke husker.
Ida innser at hun må finne de fortrengte minnene, skal de finne Fanny. Hun får hjelp av en kollega som praktiserer hypnose, men kan Ida stole på minnene? Kan hun i det hele tatt stole på noen rundt seg?
På en intens og gåtefull måte utforsker fortellingen det eksistensielle spørsmålet: Hvem er jeg egentlig?
Subtilt og elegant utført voksendebut, med elementer av grøss.
Pusten hans kommer nærmere. Blåser som en flamme. Brenner hull i kinnet mitt. Vil han bite igjen nå? Bite bort biten. Den siste. Meg. Nei? Han hvisker tilbake at jeg har vært snill snill pike. At jeg fortjener en premie. Ordene hans kravler inn i øret mitt som kåte larver: «Du kan kalle meg Jan.»
For at jeg skal yte boka rettferdighet, føler jeg for å opplyse om min kjennskap til en del steder og tematikk i boka, da det preget leseopplevelsen min. Første del av boka, opplever jeg som ganske rolig, og ikke spesielt spennende. Etterhvert blir det mer thrillerpreg over boka, noe som topper seg mot slutten. Periodevis synes jeg også forfatteren la inn en del spooky elementer, så jeg fikk rene grøsserstemningen. Ikke så rart kanskje, da hun har skrevet noen grøssere for barn og unge. Dette kan hun. Jeg likte det, skulle bare ønske det hadde kommet frem tidligere i boka.
Jeg har jobbet en del turnus i både psykisk helsevern og i rusfeltet, og det å lese om vakter, vaktskifte og avdelingsrutiner, ga ikke meg så mye. Jeg er også pårørende til en som har vært innlagt i akutten på Østmarka noen ganger, og kjenner også til en del av de andre postene, samt DPS. Jeg har også jobbet på området i andre tjenester. For meg ble det litt nært, noe som førte til at jeg faset ut noen ganger under lesingen, enten fordi jeg tenkte på situasjoner jeg har opplevd, eller på besøk jeg har vært på, - som på akutten, avdelingen med det oransje lyset og besøksrommet er jeg godt kjent med. En annen leser som ikke har den erfaringen, vil antagelig lese boka helt annerledes, og synes at dette er interessant. Jeg har også utdanning som hypnoterapeut i tillegg til min sosialfaglige bakgrunn. Det er interessant å lese hva som kommer ut av det, og hvordan det behandles i boka, men kanskje kunne dette vært komprimert noe. Men det er meg. Jeg skvatt også litt da Ressursenteret for kvinner med rusproblemer i Bispegata ble nevnt et godt stykke ut i boka, for det er der jeg jobber som ekstravakt for tiden. Det var litt gøy da. Det er ikke så mange som kjenner til Ressursenteret, og jeg synes forfatteren gjør en god jobb i å belyse situasjonen disse kvinnene lever under. Svært mange sliter med dobbeltdiagnosen rus og psykiske lidelser. Elvedal beveger seg også i miljøet rundt Vår Frues kirke, et kjent sted for byens "røvere" som hun kaller dem.
Som sagt så ble det mye kjent for meg på noen områder, noe som også førte til at jeg savnet thriller-følelsen i starten. Selv om en ung jente, Fanny, blir borte, en pasient som psykiatrisk sykepleier Ida i romanen er primærkontakt til, ventet jeg på spenningen en god stund. Det ble lenge for "vanlig" eller hva skal jeg si, bortsett fra at Ida selv sliter med sitt. Jeg aner forøvrig at hun skjuler mye og ikke er helt pålitelig. Forfatteren har skrevet frem en upålitelig forteller, der mye kan skje. Ida overspiser, har et utsvevende forhold til menn og unngår nære relasjoner. Hun lider av blant annet tvangshandlinger. Noe har skjedd i barndommen, hun har et stort svart hull i hukommelsen, som psykologkollega Thomas etterhvert hjelper henne å nøste opp i med hypnose. Og det er her det etterhvert blir mer og mer spennende. Ankepunktet mitt er at det tok sin tid, men når det først begynner å skje ting, skjer det til gangs. Det blir uhyggestemning, et par kandidater for forbrytelser dukker opp, det gjør også et lik i sjøen, og Fanny er fortsatt savnet. Jeg blir kastet frem og tilbake, hvem kan jeg tro på, akkurat som Ida selv føler det. Dette er godt gjort av forfatteren, og jeg ser frem til mer fra Elvedals penn. Hun skriver knallgodt og det som skal være troverdig med tanke på miljø, er troverdig. Karakterene er også godt skrudd sammen. Alt i alt en god og lovende thriller. I siste halvdel av boka slo terningen min over til en femmer, fra første tredel der det lå an for en firer.
Anbefales for den som liker en god psykologisk thriller/krim. Terningkast 5.
Kjempefin omtale, artig å høre om din tilhørighet til stedene tematikken tar oss med til. Det er naturlig at lesingen din ble litt preget av at det kommer tett på deg, ser at vi har hatt litt forskjellige leseopplevelser, nettopp fordi jeg ikke har peiling på hypnoterapi eller annet som blir nevnt her.
SvarSlettSpennende var boken, det er helt sikkert :)
Takk for det Tine:) Ja, helt klart at lesingen vil preges av den erfaringen man har, både privat og yrkesmessig. Derfor veldig interresant å lese din og andres omtaler, og å se hva man legger vekt på :) Hypnoterapi-sekvensene var ganske detaljerte, som du skrev, ja. Men litt gøy å se hva som kom opp og hvordan Thomas jobba med det. Synes forfatteren har gjort en god jobb med researchen.
Slett