Lars Monsen Mitt liv fortalt til Kjetil Østli - fascinerende biografi om villmarkingen

Kort omtale. Jeg leste ferdig denne boka på toget fra Trondheim til Bodø lille julaften. Alle kjenner vi vel villmarkingen Lars Monsen fra TV-serier, intervjuer, Monsen på kryss og tvers med hunder eller ikke. Han ble den kjendisen han tidligere i livet aldri ønsket å bli. Å lese en bok om han gir mer dybde og innsikt i hvem han er, hva som driver han, hva som kreves av slike ufattelige ekspedisjoner som han har foretatt.  Virkelig fascinerende om et helt uvanlig liv.

Journalist Kjetil Østli har møtt Lars Monsen over en 2-årsperiode for å skrive denne boka. I tillegg har Østli fått tilgang diverse annet materiale; Monsens egne bøker, manus, notater, dagbøker etc og hatt samtaler med andre som kjenner ham.
Lars Monsen er nr to i en søskenflokk av fire brødre. Han mistet storebror Eirik i overdose da Eirik var i slutten av 30-årene. Faren tok tidlig med ungene ut i naturen, lærte dem om friluftlivets gleder, men han var også hard og krevende. Han var fysisk sterk, utholdende, dristig, men tok aldri unødige sjanser. Han utfordret ungene fysisk. For Lars var det positivt, for Eirik som var den følsomme mer kreative typen med andre talenter, slo det feil ut. Han nådde aldri opp til farens idealer.
Mor var av sameslekt, hennes familie kom nordfra. Lars minnes besteforeldregården i Beiarn i Nordland, en fraflyttet gård som han selv har satt noe i stand og ofte besøker.
Lars var energisk som barn, elsket å være ute, klatre i trær, ligge ute. Han sov ute i marka første gang alene som ni-åring. Mor sa nei, far sa ja. Lars lærte mye av dette, selv om han var skitredd for alt det som kunne gjemme seg i mørket.
Oslomarka ble Lars sin skole som villmarkselev.
Når det gjelder vanlig skole var han skoleflink, men gikk lei i ungdomsskole og videregående. Som ungdom likte han å feste og drakk mye. Han hadde flere drikke"leker" han drev med. Som å ta med seg en kasse pils på t-banen, ta en øl på styrten etter hvert stopp. Eller gå rundt i byen med to poser øl og drikke mens han gikk. Det var hardt miljø i Oslo på denne tiden (70-tallet) og mye rus i omløp. Hasj, amfetamin, andre ting..  Eirik ble hekta på narkotika og avhengig. Han ga broren sitt et råd; Hold deg unna narkotika, ikke begynn med stoff.
Lars sier at han hørte på broren. Han kunne selv ha havnet på kjøret i ungdomstiden, men fant mye glede i utelivet og det holdt han nok på matta, selv om det gikk hardt for seg i forhold til alkoholen i perioder. Han likte å drikke.
I marka drakk han aldri. I marka følte han seg hjemme.

Etterhvert fikk Lars ideer om å gå lange turer. Norge på langs. En ide som kom da han var i marka sammen med vennen Trond som skulle gå sammen med ham. Lars planla godt. Først ville han gå ferdig lærerskolen, deretter legge ut på Norge på langs. Fra Finnmark til Halden. En tur ingen hadde gått før. Før det hadde han gått mye i Oslomarka, med støvler med hull som han teipet igjen, Utstyret den gangen var ikke som nå. Men det tok ikke gleden fra å være ute i naturen. Tenne bål, lage leir, fiske, sove under åpen himmel, eller i telt.

Turen Norge på langs tok et år. Og det var ikke bare bare, med snøstorm på Finnmarksvidda, på fjellet, de gikk tomme for mat da de mætte ligge i ro, spiste av hundematen, ekstrem kulde, farlige elver som skulle forseres, ville dyr som bjørn og ulv.
Etterhvert ble det større og større ekspedisjoner. Canada, Alaska flere ganger, med Marit (eks-kjæreste- som han fikk tak i ved å sette inn en annonse i Villmarksliv, bladet han skrev for)- og alene. Farlige ekspedisjoner, som han holdt på å dø av flere ganger. Isbjørn, bjørn, elvestryk, frost- særlig var det episoder med et angrep fra isbjørn der han bodde i Alaska, samt da han holdt på å fryse ihjel mens han var på hundeløp, som gjorde inntrykk på meg.

Monsen forteller også åpent om opplevelser med det såkalt "overnaturlige". Opplevelser av å ha hjelpere, å bli beskyttet, reddet i farlige situasjoner, noen som er der med ham. Om det å få tegn, lese tegn. Bli ett med naturen. Å være å så i ett med naturen over tid, har lært ham å finstille sansene sine, oppmerksomheten, lytte, sanse dyr og vær, lese naturen. Å komme inn i sivilisasjonen etter lange turer ute er ikke problemfritt. Mye blir støy, å sove i vanlige senger, spise dannet ved pynta bord, blir tilpasningsutfordringer som kan ta tid.

Han forteller også om kvinner, noen har det vært, han er ingen enstøing, selv om han noen ganger føler han er på vei til å bli. For noen år siden traff han kona Trine Rein, episoden har de fortalt om på TV. De har hundeinteressen til felles, og musikken. Lars liker musikk, men utøver den ikke selv. Lars vil kun gjøre det han er best i, ikke det han ikke kan bli kjempegod i. Han sier selv at han er ekstrem. Setter seg vanskelig mål. Planlegger nøye.  Bruker lang tid på turer, det skal aldri være stress. God tid er en av suksesskriteriene. Han beskriver hvordan turene legges opp.

Han har vært utsatt for store fysiske skader. Kroppen har ikke hatt godt av de ekstreme turene med tung sekk og frost over tid. Knær har blitt operert. Ryggen har streiket. Men han har gått på tross av. Han har måttet gjennomføre, har jobbet mye med fokuset for å ikke kjenne smerten. Hvis smerten hadde tatt over hadde han ikke greid å gjennomføre en del av etappene på de mest krevende turene. Det kunne ha betydd døden.

Monsen sier at hvis han kan inspirere andre til gleden ved det enkle friluftslivet, naturen, tenne bål, sove ute, sette leit, fiske, har han oppnådd mye ved at han valgte å bli en offentlig person, som han ble ved å lage TV-program. Noe måtte han gjøre for å få inntekt til å leve dette livet som han ønsket og gevinsten er at han også kan lære andre gleden ved å være i naturen. Man trenger ikke dyre klær og utstyr for å være ute, men man må lære seg en del ting, som å tenne et bål feks.

Om dette og mere til har han fortalt i boka, som jeg synes var meget fascinerende å lese. Anbefales!

Dette er mitt bidrag i Moshonistas biografisirkel oktober 2019. Kategori, fjell, frost, snø.

Lars Monsen Mitt liv fortalt til Kjetil Østli, 248 s
Cappelen Damm 2019
Lånt på biblioteket