Paris Tanger av Grete Moljord

Grete Moljord haiket som ung pike til Paris. Deretter havnet hun i Tanger og ble gift med en amerikansk beatpoet. Hun har skrevet bok om dette som kom på LYST forlag i år. Boka er en personlig og spennende beretning om eventyrlyst og hvor livet kan føre deg hen når du kaster deg ut i det ukjente.

Fra forlagets omtale:

Året er 1961. Ei ung norsk jente, Grete, haiker alene fra Norge til Paris, hvor hun har planer om å arbeide som au pair og å lære fransk.  Hun havner i stedet i beatnik/bohem-miljøet, og livnærer seg ved å tegne bilder med fargekritt på fortauene. I Paris blomstrer konflikten med Algerie, men beatnikene, som i hovedsak er fra andre land enn Frankrike, merker lite til den.  De lever sitt liv nede ved Seinen, med sine gitarer og sine baguetter, mens de vinker til turistene på de store sight-seeingbåtene, og føler seg langt rikere enn dem.

Men turistene forsvinner og været blir kjølig, vinter-Paris er kald og våt. I begynnelsen av 1962 haiker Grete og ei venninne derfor videre til Tanger i Marokko.  Denne hvite byen på Afrikas nordlige hjørne var blitt et samlingssted for amerikanske beat-forfattere, kunstnere og “beatniks”. Mer eller mindre berømte beat-kunstnere og poeter samles hver dag på kafeene langs stranda, og Paul Bowles og William Burroughs ble fremdeles betraktet som beat-generasjonens profeter. I dette miljøet møter Grete mannen hun skal bli gift med og få to barn med, den fargede amerikanske beat-poeten Ted Joans.

Mer enn 50 år senere forteller hun om hva hun opplevde i disse årene. Om haiketurene, om tiden i Paris og Tanger. Om mannen hun giftet seg med på Gibraltar, og siden ble skilt fra. Om utfordringene, festene, hjemkomsten. Og om rasismen…

Mine tanker om boka:

Jeg koste meg under lesingen. Grete Moljord er like gammel som min mor, født i 1940, og det er ganske rart å tenke på at hun haiket gjennom Europa alene som ung pike den gangen og klarte seg godt. Hun tok strøjobber og hadde ikke behov for mer penger enn at det rakk til kost og losji. Friheten var det viktigste. Hun traff også mange spennende personligheter, kunstnere og andre som hadde de samme verdier som henne selv. Interessant lesestoff. På omslaget står det at dette er Grete Moljords første roman, men det er vel strengt tatt ingen roman, men en personlig beretning om disse viktige opplevelsene i hennes liv.

Historien minner meg litt om Marianne Ihlens i hennes bok "So long Marianne"- hvor hun beskriver sitt samliv med Axel Jensen og Leonard Cohen på Hydra. De er på mange måter i de samme type miljøer og  får kunsternvenner, bohemer, og barn med en av dem. Gretes Ted beskrives dog mer sympatisk enn Mariannes Axel.

Jeg synes også det var vondt å lese om rasismen Grete møtte i egen familie i Norge da hun fortalte at hun var sammen med en farget mann. For Grete og hennes venner i Paris og Tanger var det helt utenkelig å gradere og bedømme mennesker ut fra hudfarge.

Takk til  LYST forlag for leseeksemplaret.

Gretes historie og boka er også omtalt i en artikkel i ukebladet Hjemmet.

Grete Moljord: Paris Tanger, 167 s

LYST forlag 2014