Uten personlig ansvar av Lena Andersson - kort og fort om en fantastisk roman om håpløs kjærlighet

Jeg likte Rettstridig forføyning av Lena Andersson veldig godt. Jeg likte også oppfølgeren om Ester Nilsson godt. Den var litt stivere i starten, men når jeg kom i siget, ble denne også veldig bra. Jeg trodde jeg skulle mislike Ester mer enn det jeg gjorde.. Hvem jeg ønsket til peppern, kan du lese mer om under her.

(jeg er enig i terningkastet)

I Rettstridig forføyning hadde Ester Nilsson et forhold til Hugo Rask, billedkunstneren. Hun håpet for mye, hun trodde for mye, hun tolket alt positivt, hun ville mer enn ham, men det falt i fisk etter en stund og Ester ble skuffet, såret og fikk dyp kjærlighetssorg opptil flere ganger. 

I Uten personlig ansvar har Ester vært alene i fem år , men så treffer hun skuespiller Olof Sten, og blir temmelig fort forelsket og hudløs igjen. Olof Sten er gift med Ebba, og sier fra første stund at han ikke kommer til å gå fra Ebba. Ester greier ikke å forholde seg til det, det vil si hun tror ham ikke, fordi det hun føler så sterkt og de fine stundene de innimellom har tilsier noe annet, at han en dag vil gå fra Ebba til fordel fra Ester. Hun får også støtte av en venninne, som mener at det gjelder å holde ut. De andre i venninnekoret som mener hun bør kutte ham ut fortere enn svint, hører hun ikke på.

Ester er uforbederlig romantisk, og i starten blir jeg frustert over hvor dum hun er. Den skarpe dyktige yrkeskvinnen er håpløst dum når det gjelder sitt følelsesliv og valg av menn. Kan hun ikke bare ta ham på ordet, ta ham bokstavelig, og ikke overfortolke alt i beste mening? Hun hadde i alle fall spart seg mye sorg hvis hun hadde gjort det, og ikke vært så tålmodig og funnet seg i så mye.  Men hun er ingen svak kvinne, hun står selv på, og tar initiativ. Selv når Olof gjør det slutt, noe han gjør noen ganger, kontakter hun ham etter en stund. Også han gjør det, særlig når hun har innstillt seg på at nå er det over, og nå har hun slikket sine sår. Da kommer han med en slags diffus invitasjon og alt starter igjen, med opprørende følelser, hjertebank, venting på telefon, avtale møter, bortreiser og så videre..

Hele boka handler om dette, samt analyser, dialoger. Boka er også ganske morsom til tider, situasjoner og replikkveksling kan være ganske komiske, og jeg humret og lo her og der.

Det som gjør denne romanen til noe annet enn en vanlig kjærlighetsroman er Andersson evne til å analysere, skildre alle fasettene, gå i dypet, vri og vende på alle tanker, eventualiteter, muligheter, i deres adferdsmessige, følelsesmessige og kognitive tilstand. Det er nesten til å bli sprø av. Samtidig er det en fryd å lese noe som er så velskrevet og dissekrerende. 

Etterhvert får jeg mer og mer medfølelse for Ester, selv om hun er dum som ( ei gås) ikke kuttet ham ut på et tidlig stadium. Ester elsker for mye, og elsker feil mann og det fører ikke til noe bra i lengden, det blir hennes tragedie igjen. Hun er også et ærlig menneske, hun vil leve oppriktig og forstår ikke mennesker som ikke gjør det. Det er også et interessant perspektiv i romanen, synes jeg. 

Slutten av boka gjør meg skikkelig forbanna på Esters og kvinners vegne, for hvem står igjen med svarteper på alle mulige måter? Jo, henne. Skjøgen, fristerinnen. horen, psykopaten som har forført den stakkars mannen.. (han har jo sine drifter som han ikke greier å stå i mot, som "alle vet") Idioten.

Han ga henne ikke fred, han tok ikke konsekvensen av sine handlinger, han visste hvor mye Ester ønsket og ville ha ham og håpet. Selv om han sa det var uaktuelt å gå fra Ebba, så lot han henne ikke være i fred, men tråkket på hennes følelser og brukte henne. Pose og sekk, det var det gubben ville ha.

Boka bekrefter bare det jeg alltid har sagt og ment om å ha forhold til gifte menn. Styr unna, hvorfor ville seg selv så vondt.

Mer om boka HER

Mitt innlegg om Rettstridig forføyning

Andre bloggere: 

Tine, MereteGranlund,   anyone? Bare link det i kommentarfeltet .

Anmeldelser:

Dagsavisen, VG, NRK

Boka er lånt på biblioteket.

Lena Andersson: Uten personlig ansvar, 331 s

Gyldendal 2015