3 kjappe krimanmeldelser: Jeg vet hvor du bor, Djevelmasken og Skorpionen

Jeg slår i dag et slag for minibloggingen og serverer tre kjappe krimanmeldelser til dere på årets andre dag. Tre godt etablerte forfattere har gitt ut nye krimbøker i 2016. Unni Lindell, Tom Egeland og Øystein Wiik bør være kjent for de fleste. Her er hva jeg synes om bøkene:

Unni Lindell: Jeg vet hvor du bor, 400 s
Aschehoug 2016
Kilde: Leseeksemplar fra bokmøte med forlaget

Marian Dahle er hovedpersonene i denne boka, og ifølge forfatteren er dette bok nummer en i en serie om den utradisjonelle politietterforskeren som har vært Cato Isaksens assistent, i hovedrollen.

Et barn forsvant for femten år siden i en parsellhage i Oslo. Dahle får i oppgave å lede en coldcase-etterforskning på saken. Dahle er ikke helt frisk og får jobbe på nåde. I alle fall er det slik hun selv føler det. Hun får hjelp av en pensjonert politipsykiater, Tønnesen.
Romanen starter med to parallelle historier. En forsvinning i nåtid av en ung mann; Andreas Lindeberg. Han er fanget, og blir utsatt for grov tortur.
Den andre saken er Marian Dahles coldcase-sak.
I starten forstår jeg ikke helt forbindelsen mellom disse sakene, men det avdekkes gradvis.

Dette er i grunn en innviklet historie som får et høyt tempo etterhvert. Her er det ikke spart på noe. Et forsvunnet barn, overgrep, vold, tortur, psykisk ustabile og skakkjørte personer, mange mistenkte, en mørk skog, et hus i ødemarken hvor onde gjerninger utspilles, en psykiatrisk avdeling, religiøse fantaster, forfølgelse, hissige maur og merkelige naboer.

I grunn smører Lindell på med en haug klisjeer, men det snekres sammen på en utmerket måte og blir til en makaløs spenningsbok. Marian Dahle er vel så ute å kjøre som hun kan, med angst og drikkeproblemer. Hun gjør alvorlige feil, men hun lykkes også i avgjørende oppklaringer. Jeg ble faktisk ganske bekymret for henne underveis. Klarer hun jobben? Jeg følte med hennes angst for maurene, for lydene hun hørte i leiligheten. Det ble skikkelig creepy, alstå.  Hun er absolutt over kanten for å gjøre jobben sin, realistisk sett, men ifølge Unni Lindell så er krim eventyr for voksne, så jeg forholder meg til det som det, selv om det er en hårfin grense for trovedighet her.
Dahle minner meg også forøvrig om Samuel Bjørks heltinne Mia, like skakkjørt. Sammen er de to de mest skakkjørte heltinnene i skandinavisk krim som jeg vet om. Værre enn de mannlige heltene jeg har lest om også.  Vel, uansett- så ser jeg faktisk frem til å følge Marian Dahle videre. Håper bare hun får seg en god ferie og får kontroll på drikkingen sin.

Andre bloggere:
Tine, Bjørnebok,  Rita leser, Bøker & bokhyller, Reading Randi, BokBloggBerit, Groskro’s verden

Tom Egeland: Djevelmasken, 532 s
Aschehoug 2016
Kilde: Lånt privat

Denne boka likte jeg godt.
Djevelmasken er Tom Egelands 6. bok i serien om arkeologen og den nevrotiske albinoen Bjørn Beltø. Jeg har lest alle med unntak av Nostrademus testamente som jeg har på vent i hylla.

I Djevelmasken møter vi Bjørn Beltø i bygda Juvdal der han skal assistere politiet som historisk sakkyndig etter at journalisten Daniel Lyche er funnet drept, trolig kastet ut av tårnet på kirka. Det samme skjedde i 1963 da kallskapellan Pontius Fjeldberg ble kastet ut av tårnet i samme kirke.
I 1708 ble predikanten Conrad Kremer funnet død utenfor Juvdal stavkirke.

Beltø tror det er en sammenheng mellom disse tre sakene, men det øret vil ikke det lokale politiet høre på. Beltø undersøker en del på egenhånd, noe han stadig får kjeft for av lensmannen. Han skal kun være sakkyndig, ingen etterforsker.
Men vi som kjenner Beltø, vet at han går sine egne veier.

Vi virvles inn i et drama som handler om demoner, galskap, religiøs fanatisme, maktmisbruk, manipulering etc etc..

Jeg likte som sagt denne boka veldig godt, men har lagt merke til at flere synes den har vært for saktegående. Det kan så være, men det gjorde ikke meg noe. Jeg liker å lese om okkultisme og demonologi synes jeg er interessant. Egeland har gjort grundig research som vanlig, og det er en fryd å lese hvordan han snekrer sammen fakta og fiction.

Andre bloggere:
BokBloggBerit, Tine, Zeldajenta, Ritaleser, Boktimmy, Reidarsbok

Øystein Wiik: Skorpionen, 505 s
Aschehoug 2016
Kilde: Lånt på biblioteket

Det er en stund siden jeg leste ferdig denne boka og har egentlig ikke så mye å si om den.
Kopierer fra forlagsomtalen:

Mellom livsfarlige isfjell i Antarktis jages linebåten «Skorpionen», mistenkt for ulovlig fiske. Men i virkeligheten er det helt andre ting som foregår bak det rustne skroget.

En ung eritreisk asylsøker hopper fra Nybrua i Kongsberg og ned i den frådende elven. En livsfarlig flukt og hjerteskjærende hendelser tvinger henne til å ta spranget.

Telenor er under etterforskning for grov korrupsjon, og konsernsjefen dør av uforklarlige blødninger utenfor sitt eget hjem.

Pilene peker mot De kaukasiske søstrene - en bande som driver sin virksomhet fra de mørkeste hjørnene av Internettet,The Darknet.

Tom Hartmann får i oppdrag å infiltrere banden, og dermed starter nedstigningen til et ukjent helvete, via det mørke nettet. Stedet der de mest uhyrlige tjenester kan kjøpes og ingenting kan spores. Et tastetrykk kan medføre døden.

Dette er den sjette boken om Tom Hartmann, som har en egen evne til å havne i de mest ekstreme situasjoner.

Jeg likte ikke denne boka spesielt godt. Jeg synes det var for mye teknologiprat som jeg synes er uinteressant, og den var alt for overdrevet. Jeg likte godt Casanovasyndromet og Rekviem av samme forfatter, og jeg liker den eventyrlige stilen, humoren, men altså- dette ble for mye.

Bedre lykke neste gang!

Andre bloggere:

Bjørnebok, Bøker&Bokhyller, eBokhyllami