Mannen som førstørde mitt liv av Peter Lindforss. Om Leonard Cohen. Moshonistas biografilesesirkel juni.

Litt på etterskudd i junis slappe bloggeland. Dvs boka er ferdiglest sånn ca til fristen 15. juni, men først nå skriver jeg om boka. Og det får bli som det blir. Kort, langt, uredigert, emosjonelt eller ikke. Kategorien er Med ordet i sin makt, og Elisabeth med bloggen Bokstavelig talt har bestemt emnet. For lenge siden planla jeg å lese biografien om Obsfelder som kom for noen måneder siden, men siden tiden gikk fra meg valgte jeg å finne en kortere en fra hylla. Jeg fant tre- om Virginia Wolf (Vindsetmo) , en om fetter Jens Bjørneboe og en vennebio om Leonard Cohen. Valget falt på Cohen, siden boka var kort og jeg så det var mye fra Hydra der.

Jeg har lest et par biografiske bøker om sanger og poet Leonard Cohen før. Den som Marianne Ihlen skrev, samt en mer vanlig biografi om den folkekjære artisten Leonard Cohen.
Peter Lindforss skrev denne boka om Cohen etter et langt vennskap ( de drakk sammen i tyve år) med ham. Peter Lindforss var en svensk forfatter, poet og oversetter som ble kjent med Cohen på den greske øya Hydra tidlig på 80-tallet. Cohen hadde vært der tidligere og kjøpt seg hus. Cohen var en del av en kunstnerkoloni som bodde på Hydra i kortere eller lengre perioder på 60-80-tallet. Marianne Ihlen bodde der (So long, Marianne). Hun hadde forhold til både Leonard Cohen og Axel Jenssen. Boka til Marianne ble jeg veldig rørt av den gangen jeg leste den.
Peter Lindforss traff Leonard Cohen på et kafebord på Hydra i 1981. Det var starten på et langt og merkelig vennskap. Tittelen indikerer hva det betydde for forfatteren Lindforss, som den gangen var i slutten av tyveårene, mens Cohen var cirka tyve år eldre. (53)

Boka er veldig personlig, brutt opp av en del tekster av sanger, dikt, som er skrevet av Leonard Cohen, oversatt og originale. Mange er oversatt av Lindforss. Mange av Cohens sanger er udødelige, vi har vel alle våre favoritter.
For Lindforss var Cohen som en veiviser, en læremester, den mest omtenksomme og vennligste menneske han noen gang har truffet. Han var den beste venn, kollega og singer-songwriter han noen gang har visst om.
Begge to var glade i piker, vin og sang. Begge to hadde sine demoner å stri med. Cohen mistet sin far som niåring. Cohen led av bipolar lidelse ifølge Lindforss. (usikker om det har har vært sagt i de andre bøkene jeg har lest om ham), men det er vel noe med svingningene, stemningsskiftene. Cohen grublet mye, i perioder på meningen med livet, om religiøse ting, han gikk i kloster en periode, men kom ut igjen uten å ha blitt asket.

Da han kom ut fra munkeklosteret og fikk spørsmål om hvorfor, svarte han:
- Det fantes ikke restauranter og barer der.

" Leonard erkjenner utan omsvep att han varit manodepressiv- eller bipolar som det numera heter- i hela sitt liv. Først nu, vid sjuttitvå års ålder och efter tiden i zen-klostret på Mount Baldy seger han sig äntligen uppnått någonting som liknar frid.
   Betreffende droger sa han en gång: " Jag har provat dem alla- fritidsdrogarna, de tvångsmessiga drogerna og apotekerdrogarna. Jag skulle med glädje rekommendera vilken som helst av dem om det fanns någon som fungerade" (s. 77)

Både Peter og Leonard slet med depresjoner, noe de snakket om innimellom. Peter fant vel en likesinnet i Leonard, en som forsto, en som opplevde mye av det samme.

Cohen drakk mye til tider. Han kunne drikke et par flasker vin før han gikk på scenen. Ikke uvanlig.
Også Lindforss drakk en del, og hvordan livet hans endte er trist. Det visste jeg ikke noe om før jeg googlet ham opp etter at boka var ferdiglest.  Han var bostedsløs, hemløs, pga økonomiske problemer, han slet nok med andre ting også, og fikk ikke hjelp av den svenske velferdsstaten til å dekke husleia, så han måtte ut på gata. Funnet død, som en lassis, uten noe annet igjen enn noen oversettelser og diktsamlinger. 62 år gammel.

Boka inneholder en del fra samtaler de hadde, spesielle episoder, møter med barna og (eks)konene til Cohen, en del om Lindforss eget forhold til Hydra , hans kjærester , etc- og en del om sangene og hva de betydde.
Blant annet First we take Manhattan, then we take Berlin.
Cohen var egentlig ikke spesielt politisk av seg i sangene, men i denne sangen er han ironisk, ift hva som kan skje hvis man inntar ekstremistiske standpunkt. Han lekte seg med tanken. Og mente også at folk for lett lar være å ta ansvar, men hele tiden ber om at andre skal ta hand om dem. Og det vegrer de seg for å ta innover seg at faktisk ikke vil skje. Noen kan ta makt over deg, men ingen tar vare på deg.

På slutten i boka gjør Lindforss et intervju med Cohen og de diskuterer blant annet denne låta, samt Berlinmurens fall.
(spesielt interessant siden jeg var i Berlin mens jeg leste boka).

Cohen var ikke spesielt glad for det, og det han sier, vitner om en pessimistisk person, en som har levd lenge og ikke har tro på at det vil komme noe godt ut av noen ting som hender på verdensscenen.
Han sa dette ift med å ha skrevet låtene "The Future" og "Democracy":

"Jag forsøkte bara uttrycka mig exakt. Den hendelse som utløste de två sångarna var Berlinmurens fall, som alla såg som en storartad tilldragelse, men jag såg det som en ödesdiger hendelse. Kanske på grund av min motvila mot att delta i festen kände jag en sorts rustning som sa mig att någonting fruktansvärt var på veg att henda. Det var derfor, rent instinktivt och på intet sett planerat, som jag skrev " Ge mig tilbake Berlinmuren, ge mig tilbake Stalin og Paulus`, eftersom jag hade en föraning om att den etablerade ordningen var på veg att vittra sønder och jag tillegger klart och tydligt: " Jag har sett framtiden och den er morderisk". Tyvärr var det också vad som hende. Och jag er övertygat om att mänsklighetens mordiska instanker måste hållas i schack av mycket starka regimer. I annat fall kommer vi att få uppleva død och allment kaos. Det er sådan människan er. " (ur espresso, Portugal 1994) (s 136)

Jeg tror ikke jeg er helt enig med Cohen, ikke kan jeg se at det har skjedd med Tyskland etter Berlinmurens fall, hvis det er det han mente, men at det har skjedd i andre regimer, det ser jeg.
Det er mulig det er den generelle utviklingen Cohen tenkte på da han sa dette, som, hvis jeg leser rett, også Lindforrs delte- eksempel: når man kunne se avrettingen av Saddam Hussein på mobiltelefonen, når alt er så tilgjengelig, må det gå galt, og alt går mot slutten. Pessimistisk syn på verden, det hadde de nok begge to. Men humor hadde de, og de hadde glede av å drikke, synge og ha damer så lenge det varte. Lindforss har flere eksempler på at Cohen bryr seg med det som skjer på sine eldre dager, og at han velger side, som når det gjelder 11. september m.m som  han kommenterer i sine tekster. Om at mennesket stadig blir mer ensomt og at det blir lurt av komsumjag etc. Selv om han  politisk var mer til høyre enn til venstre, mener Lindforss at Cohen først og fremst var en visionær og rebell.( i pene klær.)

Han var god i replikken.

Lindforss har skrevet en fin liten bok, rørende på sitt vis, opplysende på sitt vis, men også litt ukritisk, slik det kan bli når man står for nært noen. Lindforss betrakter blant annet Cohen som mye større enn Bob Dylan, kunstnerisk sett, noe som selvsagt kan diskuteres.

Leonard Cohen på wiki
Leonard ble 82 år. 1934-2016

Peter Lindforss på wiki
Peter ble 62 år. 1953- 2015

Minneord om Peter Lindforss, som fikk en trist avslutning på livet.
Enda ett.. Norske Flamme forlag har også skrevet minneord

Her er et innlegg om Hydra som jeg skrev på min gamle VGB-blogg. Bildene er visst blitt borte, men teksten og linker er der. Om Axel Jenssen, Marianne, GøranTunstrøm, Cohen.

Cohen på wiki

Flere innlegg på Moshonistas blogg her

Peter Lindforss: Mannen som førstørde mitt liv. En bok om Leonard Cohen, 150 s
Ellerstrøms forlag 2007
Boka er kjøpt