Sov dukkelise av Ingrid Berglund. Berglunds beste til nå. Topp spenning!

Jeg har fulgt serien om dødsboadvokat Oda Krogh og assistenten Reidar, og har nå lest (og lyttet) ferdig den siste, som er den fjerde. Og for en historie Berglund nå serverer oss. Sov dukkelise er girpende, spennende og vi får virkelig bli mer kjent med Odas bakgrunn som viser seg å ha en kobling til hva som skjer i den nye dramatiske saken hun får i fanget. Denne boka var det virkelig vanskelig å legge fra seg.

Oppsummering februar- 24

 Det blir en kjapp oppsummering fra meg denne gang, på skuddårsdagen . Jeg har vært mye på reise i februar. En uke på Gran Canaria, en dag i Sandefjord hos min søster før jeg dro til Lahlums krimfestival i Gjeving/Tvedestrand sist helg. Mandag snudde jeg nesa nordover til datter med familie i barnebarnets vinterferie. Her er jeg nå, og har pådratt med forkjølelse eller noe sånt. Sikkert noe med all fartinga, mye smitte rundt omkring. Vel, jeg har lest ni bøker, nesten 10, men jeg tror ikke jeg blir ferdig med den i kveld.  Here we go:

Det ble mye krim i februar

Lang tids reise av Jan Mehlum (krim)

 Jan Mehlum er en gammel og solid traver i krimbransjen. Nå er han ute med den nittende frittstående kriminalromanen om advokat Svend Foyn. Jeg har lest mange av dem, og har likt dem godt. Mehlum skriver krim med samfunnsaktuelle temaer. Denne gangen er saken han etterforsker mer eller mindre på egenhånd, knyttet til en gammel barnevernsak og en forsvinningsak.

Glasshjerte av Torkil Damhaug

Torkil Damhaug har vunnet Rivertonprisen to ganger. Det er litt av en bragd. Han kan godt vinne den tredje med Glasshjerte. Ikke mye annet av norsk krim av året overgår denne, om noe i det hele tatt. Damhaug skriver godt, har komplekse plott, det er spennende og innsiktsfullt skrevet. Også denne gangen. Han bruker av sin erfaring som psykiater og skildrer mørke og arr i mennesker på en ypperlig måte.

Den som forvolder en annens død av Chris Tvedt

Bok nummer 6 om den litt rufsete forsvarsadvokaten Mikael Brenne ble lest raskt. Jeg startet på senga i går kveld, og ble for en liten time siden. Interessant, spennende, fengende. Det var artig å treffe Mikael Brenne igjen.

Et hardt slag av Jan Mehlum

Advokat og privatdetektiv Svend Foyn er en artig skrue, med hunden Hulda som begynner å dra på årene. William Mørk, vennen innen politiet, er også en sær skapning, elskerinnen Alice i Kripos likeså. Disse med flere møter vi i Jan Mehlums femtende kriminalroman om Tønsberg-advokaten. Jeg liker Mehlums bøker om denne lune, vittige, rufsete advokaten. Jeg likte også denne boka, men er det hans beste? Meningene spriker om det. Min mening får du lenger ned i innlegget.

Ren samvittighet av Jan Mehlum. Solid krim med snert.

Jan Mehlums siste bok om Svend Foyn lyttet jeg meg gjennom i rekordtempo. Denne boka har det meste jeg forlanger av en god krim.  Driv, snerten humor, spennende plott, overraskende vendinger og solid håndtverk. Samt en god oppleser.

Krimkjappis: Det annet kinn av Jan Mehlum

Jeg kom over salg på lydbøker på OBS! Lade i ferien, to for 99,- og tenkte det var knall til kjøreturen ned til Valdres igjen. Jeg kjøpte Det annet kinn av Jan Mehlum (7.12.06 i tid). samt den noe lengre Nattefokk av Johan Theorin. 7 timer er passe på en lydbok hvis man kjører bil så lenge man deler opp den litt. Jeg har lest et par bøker av Mehlum før og liker stilen og advokaten Svend Foyn. Svend Foyn; glad i damer, lett forsoffen, elsker av Backe Gabrielsen, risikovillig med gode replikker på lager. Og hunden hans Hulda må vi heller ikke glemme-.

Boken på vent (39 ): Rottejegeren

Hola! Tirsdag! Jeg sliter voldosmt med internettforbindelsen for tiden, enten jeg er her eller der. Nå har jeg delt mobilnettet med datamaskina mi via 3G så jeg får til å skrive mer. (takk til min eldste sønn for telefonveiledning og tips om denne muligheten) Både i Valdres har det vært håpløst og her i Trondheim er det full kollaps, men Canal Digital sender meg nytt modem i dag, så da får vi håpe på schvung i sakene. Hater når internett ikke funker og nå begynner jeg å tro at det har med meg å gjøre, siden også samboeren til sønnen min også sier at dette skjer bare når jeg kommer hjem.. jaja.. Over til Bergen og Beathes bokhylle. Dette er boken jeg velger å dra frem fra hylla i dag:

Mehlum i god form som vanlig: En god sak (advokatkrim)

På flyet mot  Las Palmas like før jul startet jeg på Jan Mehlums En god sak. Den var fengende nok til sitte på balkongen da jeg kom frem til Puerto Rico å lese til jeg ble ferdig med den. Skikkelig kosekrim, som jeg erfarte var godt egnet til å ha med som reiselektyre.

Smakebit på en søndag (10): En god sak

Søndagmorgen blues. En god krim, en lang dag på stranda, kan man ønske mer? Jan Mehlum med sin advokatkrim er med meg fra Norge. Jeg har lest en bok før av Mehlum, og det var hans forrige; Straffen. Den likte jeg godt.

Boken på vent (7): En god sak

Det er tirsdag igjen og tid for spalten Boken på vent, som Beathes Bokhylle legger ut hver tirsdag. Her presenterer vi kort bøker vi har i hylla eller stablene våre, som venter på å bli lest. De kan ha ventet lenge, eller kort tid, ha samlet masse støv, blitt gule, eller ser helt nye ut. Jeg ville likt å ha trukket frem en bok fra glemselen, men siden jeg har tenkt å lese bøkene jeg presenterer her før jul, så blir det en ferskere en.

Jan Mehlum er en forfatter jeg gjorde jeg meg litt kjent med i vår, da jeg leste hans forrige bok Straffen. Det ga mersmak. Jeg har hans nyeste En god sak liggende, og den har ligget noen uker, men nå synes jeg den bør komme frem i leselyset snart.

Møte med nye krimhelter

I det siste har jeg hatt et lite prosjekt for meg selv. Det har handlet om å lese krimbøker av forfattere jeg ikke har lest før. Jeg så flere intervjuer fra Krimfestivalen i Oslo, samt på Bok-i-byen i Trondhem før jul, som ga meg inntrykk av at det har skjedd veldig mye på krimfronten som jeg ikke har fått med meg. Noe av grunnen er nok lite tid til å lese i perioder, og /eller at jeg ikke har prioritert krim, siden jeg fikk problemer med mareritt etter å ha lest for mye blodig krim som for eksempel Henning Mankell, for noen år siden.  Men nå har jeg altså tatt opp krimtråden igjen. Og til min glede funnet noen krimforfattere som ikke mesker seg med makabre blodige detaljer fra ofre og offersteder. Her kommer noen korte omtaler. Let`go:
Jan Mehlum “Straffen”