7 norske 2015-bøker, enda et samleinnlegg (Eikemo, Emanuelsen, Stranger, Hegazi Høyer, Wiik, Askildsen, Namløs&McMenanin)

Bøker leses i rekordfart, i papir, på mobil, på lydbok, hentes på biblioteket, ramler i postkassa, i epost-boksen. Jeg hadde ingen planer om å gjenta fjorårets maratonlesing av norske bøker frem mot Bokbloggerprisnominering, men nå er jeg midt i det likevel. Så mange bøker, så mange fristelser, en basill har bitt meg. Mye midt på treet, godt nok, er pløyet gjennom, men lite gull. Blant disse 7 bøkene er det minst et gull, i tillegg til Islandboka til Mimir Kristjansson som jeg skrev om i går. La meg begynne med gullet, først som sist:

Moshonistas biografilesesirkel: Alf van der Hagens Kjell Askildsen.Et liv

 Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter.  Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter.  Men det er ingen hvemsomhelst som  har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.

Smakebit på en søndag (99 ) : Kjell Askildsen. Et liv av Alf van der Hagen

Jeg er med i Moshonistas biografilesesirkel, og denne gangen leser vi biografier av forfattere. Jeg er i gang med en spesiell biografisk samtale-intervju-bok om novellekunstneren Kjell Askildsen. Alf van der Hagen har skrevet en lignende bok om Dag Solstad, og begge har fått glimrende kritikker. Jeg er litt over halvveis i boka, som skal leses ferdig i morgen og blogges om innen fristen den 15.desember. Boka er lettlest, da den er i intervjuform, og den er interessant og innholdsrik.

Bildet tok jeg på Tvanglesekafe sist torsdag, som forøvrig samme Moshonista tok initiativ til. Det var deltagelse både fra Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim.  Kjell Askildsen likte å sitte på kafe og pub og drikke øl, eller å skrive, så det passer for anledningen bra med dette bildet. Eget foto.

Boken på vent (93) : Kjell Askildsen. Et liv

Atter en tirsdag, uka er grå. Det er greit, vi har hatt så mye sol og fint vær at jeg ikke skal klage. Jeg leser mye for tiden, norske bøker, nye bøker. Det er litt av bokhøst. Stadig nye fine bøker dukker opp via anmeldelser og nyhetsbrev når de kommer ut.   Boka jeg vil presentere i Boken på vent nå har fått veldig gode kritikker, og jeg ble veldig fristet til å lese den. I forrige uke kom den i posten fra forlaget til min glede. Alf van der Hagen har skrevet en slags biografi om Kjell Askildsen, novellemesteren fremfor noen.

Kjell Askildsen og Charles Bukowski- to språkmestere som hever seg høyt over lettvekteren Marian Keyes

Jeg er godt i gang med å ha lest meg gjennom de syv sommerbøkene vi har valgt i lesesirkelen vår. En av dem avbrøt jeg etter 80 sider, Marian Keyes`Mysteriet i Mercy Close (bok #3). Den var ikke noe for meg. Så gikk jeg over til Bukowskis Faktotum, og den beviste at det er stor forskjell på kvalitet. Ikke at Keyes skriver dårlig, men det er nå lett og litt fjasete, og sikkert helt ok for dem som liker slikt. Selv dras jeg vel mer mot det mørke med substans. Skjønt jeg også kan like lettskrevne slukebøker som berører, men da må det være noe mer dramatisk, en tåreperse med en god historie, en historie med mening, eller ha en humor som treffer meg.