Jeg fikk et forhåndseksemplar før jul av Når jorden brister, og leste den ferdig nettopp. Jeg vurderte å ta den med på julebesøk nordpå, men var usikker på om dette var en bok etter min smak. Var det for mye hjerte-smerte-kliss? Samtidig virket det som den hadde noe med seg som tiltalte meg, og den ga meg ikke fred. Da jeg leste anmeldelsen i VG på nyåret, skjønte jeg at dette var en slags spenningsbok, som absolutt kunne interessere meg, samt at den skulle være godt skrevet. Etter å ha lest boka selv, er jeg ganske enig med anmelder Elin Brend Bjørhei i VG, i at dette tenderer mot en psykologisk thriller, en domestic noir. Siden jeg ikke er profesjonell betalt kritiker, kunne jeg også lese boka uten å være for kritisk i utgangspunktet. Jeg er en kritisk leser, men her opplevde jeg at det bare var å gi seg over. Makan til bok, og for en historie. Når jorden brister spilte på alle mine følelser, og er en av de sterkeste leseopplevelsene jeg har hatt på en stund.
