Du er så lys av Tore Renberg- Strålende, fornøyelig, spennende og sterk roman!

Etter en del om og men i meg selv bestemte jeg meg for å lese den siste romanen av Tore Renberg. Forhåndsomtalen om denne boka fristet ikke spesielt, men en del anmeldelser, omtaler og diskusjoner i etterkant gjorde at jeg ombestemte meg.  Det er jeg veldig glad for. Dette var en av de bedre, beste norske romanene jeg har lest hittil i år. Faktisk. Samt at det også er den første romanen jeg har lest ferdig av Tore Renberg.

I Du er så lys skriver Renberg på nynorsk, noe som visstnok ikke har vært helt vanlig. Han sa i Brenner og Bøkene nylig at han fikk det liksom ikke til helt med denne romanen, men da han fant på at han skulle prøve å skrive nynorsk funket det. Så bra! For ham, for oss.
Nynorsken til Renberg er et kapittel for seg, men det skal jeg komme tilbake til.

Som seg hør og bør må jeg vel skrive litt om hva boka handler om. Har du lest om det ørten ganger før, så hopp over til refleksjoner og konklusjon.
Og hva er det vel å si som ikke mange har sagt om boka før uten å røpe for mye?

Romanen handler om Jørgen og Vibeke som bor i en enebolig og har to sønner. Vibeke er en handlekraftig dame, et rivjern, rektor på barne- og ungdomsskolen på stedet. Jørgen er miljøterapeut på et bokollektiv for unge mennesker som sliter psykisk.
De får nye naboer, Steinar, lege og Liv Merete, med en liten sønn.
Steinar tar umiddelbart mye plass og blir naturlig sentrum der han befinner seg. Han er en gladlaks, som faren til Jørgen eller Vibeke kaller han. Han der gladlaksen. 

Parene blir etterhvert gode venner, selv om de ikke helt kommer inn på Liv Merete. Da Jørgen reiser til London på fotballkamp, blir Steinar med, siden kompisen til Jørgen har blitt syk. Noe underlig skjer med Steinar, noe som gjør Jørgen urolig.
Og uroen øker hos både Jørgen og Vibeke i tiden fremover. Noe skurrer hos naboen. Men hva er det? Hva er det med Steinar?

----

Helt fra starten av boka merker jeg uhyggen, uroen. Det er Jørgen som er fortelleren, som tenker tilbake. Gradvis bygger uroen seg mer opp, hva er det med Steinar? Jeg får tidlig en ide om hva det dreier seg om. Tror jeg. Man kan jo tenke og tro det meste, det værste.  Jørgen og Vibeke blir etterhvert så bekymret at de gjør noen spesielle valg, de hisser på en måte opp hverandre i sin bekymring og agerer ut fra det.

Når avsløringen kommer går romanen inn i en ny fase. Dette mange kaller slutten, som det er delte meninger om.  Jeg var også litt usikker på om jeg synes den var litt lettvint, formen altså, men så vet jeg ikke hvordan Renberg skulle gjort det annerledes for å få frem det han ville?
Jeg tenker nå at det er det som avdekkes her, og overgangen fra den første delen av boka til slutten som gjør leseopplevelsen så sterk. Man tror så mye og så kan ting vise seg å være annerledes.  For hva vet vi vel om andre mennesker når det kommer til stykket? Det er nok menneskelig å trekke for kjappe konklusjoner og å sette folk i båser, men så kan ting være helt annerledes, noe jeg synes denne romanen viser, og det er vel også det som er en stor del av romanens tematikk. At bak den lyse, kjekke, glade fasaden kan det befinne seg et dypt mørke.
At våre tolkninger ofte lett kommer inn i spor som forsterkes av at vi leter etter ting som kan bekrefte våre mistanker, bevisst eller ubevisst. Vi ser det vi vil se, vi hører det vi vil høre. Ofte.
Noe mer konkret ønsker jeg ikke å være, for da vil jeg unektelig røpe for mye, men hvis/når dere har lest boka vil dere forstå hva jeg mener.

Jeg synes også det var interessant å lese om Jørgens forhold til jobben sin og "gutane" hans. Jeg har selv jobbet mange år av mitt yrkesliv som miljøterapeut på barnevernsinstitusjoner samt et psykiatrisk senter for unge voksne, og mye er gjenkjennbart. Jeg ser for meg Jørgen som den solide, trygge miljøterapeuten, som alltid er der for "gutane sine". Men arbeidskulturen de har, er jeg ikke vant med. (kolleger som uhemmet ringer hverandre på privaten og bytting og triksing av vakter uten at ledelsen vet om det, etc) Men det kan jo hende det også er slik noen steder.
Det er trist å være vitne til at Jørgen også opplever tøffe ting på jobben i denne perioden, med gutten Finn spesielt. Det er en del av denne jobben, at slikt kan skje når man jobber med samfunnets aller skjøreste. I know. Dessverre.

Angående dialekten, så skjedde det med meg at Tore Renberg leste inne i hodet mitt da jeg leste. Jeg startet på en lydbok med ham før; Angrep fra alle kanter, tror jeg det var, uten at jeg fullførte, så det er vel der jeg har den fra. Stemmen. Tonefallet, uttalen.
For det å lese Renbergs nynorsk er noe annet enn å lese Carl Frode Tillers nynorsk, eller Ferrantes/Slørdals nynorsk. Hos Renberg er det mye dialekt og slang. For meg funket det bra at han leste i hodet mitt. På stavangersk.

Ellers var jo romanen en sann fryd å lese, alle de presise, morsomme, på kanten-formuleringene og betraktningene om folk Jørgen hadde rundt seg, beskrivelser av familien, av Vibeke, av situasjoner. Det var både frydefullt, fornøyelig, spennende og sterk lesing dette.  Det er ikke langt fra komedie til tragedie. Fra latter til gråt. Det synes jeg Du er så lys viser oss i all sin glans.

Andre bloggere, de fleste veldig begeistret:
BokBloggBerit, Bjørnebok, Rose-Marie, Tine, MedBokogPalett

Andre anmeldere :
VGs Tjønn - mener at romanen faller sammen på slutten
NRKs Houm : "et romanangrep fra alle kanter"
Dagsavisens Stava Sandsve : "Grøss! og hulk."

Intervju med Renberg i Dagbladet

Foto: Tommy Ellingsen /Oktober forlag

Tore Renberg: Du er så lys, 268 s
Oktober forlag 2016
Kilde: leseeksemplar