For det som har fulgt meg en stund, er det ingen hemmelighet at jeg liker forfattersteder og hus der forfattere bodde og skrev, hus med så mye i veggene. Da jeg leste om Olav Duuns Hus og at Kjersti Wold skulle ha skrivekurs i Livsfortellinger der, tenkte jeg ikke alt for lenge før jeg slo til. Her er noen inntrykk fra eiendommen, huset og kurset:
Jeg har i mange år tenkt å lese Olav Duun. En av våre største forfattere som også ble nominert til Nobelprisen i litteratur. Jeg har et par gamle bokklubbøker av Medmenneske og Mennesket og makten og de har blitt tatt frem gang på gang. Tror nynorsken har kviet meg, blant annet. Leser godt moderne nynorsk, men den gamle som også er ispedd dialekt er mer krevende. Og så gikk jo Duun for å være litt tung. Det var min nye leder som anbefalte Duun, og spesielt I eventyret, da han hadde sin åpningstale for oss i september, som ga meg startstøtet. Den anbefalingen tok jeg på strak arm og jeg er glad jeg gjorde det. Men tenkt at jeg skulle bli over 60 før jeg leste Duun. For en roman.
