Til Nuuk av Espen Haavardsholm

En norske, en danske og en inuitt. Eller flere. Psykiatrisk, Riget og Null-avdelingen i København, et sammenbrudd eller to, familiekonflikter og gammelt grums. Spøkelser i sinnet og på høylys dag, og grønlandshval. Mest i Køben, men til slutt en tur til Grønland, til Nuuk for Klaus og Espen. Filmskaperen og forfatteren og Klaus`grønlandske familie.  Ungdommer på skråplan, musikk, gamle minner, gammelt vennskap ruster ikke, men en har dødd. Dette og mye mer handler Til Nuuk om. Interessant, omfangsrikt, frodig og faktisk en del morsomt skrevet også av den gamle ringreven;  69 år gamle Espen Haavardsholm .

To fine sterke grønne bøker: Jeg sluttet å telle dager (Caterina Cattaneo) og Finne ly (Aina Basso)

Samleinnleggenes tid er her. Nå skal det slankes både på bloggetid og andre ting. Kanskje det nye mantraet for 2015 blir mindre blogging, mer lesing og jogging? Tja, vi får nå se når det lir utpå.
Uansett så har jeg lest to sterke bøker om lidelse i hver sin fasong. Caterina Catteneos Jeg sluttet å telle dager er en sterk historie om livet på St. Jørgens Hospital i Bergen som var leprasykehus. Aina Bassos Finne ly, er historien om taterjenta Hanna som rømmer fra tukthuset og finner huspost på en gård på Finnskogen. Velskrevne romaner preget av god research og kunnskapsrike forfattere.

Hekla myter av Eli Fossdal Vaage

Jeg lånte denne vakre diktsamlingen på eBokBib etter å ha lest lovord fra flere bloggere. Imidlertid ble jeg ikke superbegeistret, selv om jeg likte å lese den.

Ensomheten i Lydia Ernemans liv av Rune Christiansen

Jeg har lest ferdig en aldeles nydelig bok i dag. Rune Christiansen fikk Brageprisen 2014 for denne romanen. Jeg har lest så mye bra om denne romanen at jeg bare måte skaffe meg boka å få lest den før fristen for nominering til Bokbloggerprisen går ut.  Jeg startet på den i går kveld og greide omtrent ikke å legge den fra meg. Det er sjelden jeg får det suget tvert når jeg starter å lese en bok, at jeg bare må lese videre. Setning for setning. Kapittel for kapittel. Men trøttheten tok overhånd i totiden i natt, så jeg leste resten i dag.

Oppsummering Desember -14

Jeg rakk akkurat å lese ferdig den siste boka i desember og skrive et kjapt oppsummeringsinnlegg før jeg drar på nyttårsmiddag til mine søstre og samboer. Caterina Cattaneos roman , Jeg sluttet å telle dager, om de spedalske på St. Jørgen vil nok sitte i meg en stund. Dette var en gripende, fengslende, interessant og velskrevet roman om tematikken, men levende karakterer.   Siden blogginnlegget om boka kommer senere, får disse ordene greie seg nå. Ellers har jeg lest mye bra i desember, og alt har vært norske 2014-bøker. Tilsammen 13 bøker, 11 av dem romaner og en sakprosa (biografi).

Tvanglesing på Tulla Fischer.  Det er lov å kose seg med en øl og cola attåt, men drikk med måte. Både cola og øl. 

Sju dagar i august av Brit Bildøen

Jeg ble nysgjerrig på denne boka etter å ha lest forlagskatalogen og en god anmeldelse. Det er også post-22.julitema i den, og det interesserer meg. Jeg har likevel ventet med å lese den, fordi jeg har trodd at den var litt tung og trist. Jeg har lest mange norske bøker om sorg og tap i år, særlig i høst, og det kan jo bli litt mye med bare slike bøker i lengden. Men denne var ikke så tung og trist, egentlig, selv om den handler om sorg. Mest er det en god bok, en veldig god bok, og usentimental. Mest handler det om hva sorgen etter å ha mistet en datter på Utøya har gjort med livet og forholdet til foreldrene, og hvordan det påvirker relasjonene rundt dem.

Fleur av Marit Tusvik

Fleur av Marit Tusvik må være en av årets mest ufortjent undersnakkede bøker. Hadde det ikke vært for en god bokanmeldelse jeg leste i en avis, og en god bloggomtale for lenge siden, samt at Jon Michelet har fremsnakket boka, tror jeg den hadde gått meg hus forbi. Jeg trodde kanskje det var en ungpikeroman, skrevet av en ung pike, men slik er det jo absolutt ikke. Selv om Marit Tusvik var ukjent forfatter for meg, har hun et langt forfatterskap bak seg, og er selv en godt moden kvinne. At det handler om en ung pikes ferd ut i verden, er en annen sak.

Marmor av Toril Brekke

Sto dessverre ikke til forventingene. Marmor en en generasjonsroman i mange ledd, og rommer kanskje alt for mye? Jeg ble nysgjerrig på boka fordi den skal handle om galskap og normalitet og gærne ittaljenera, -tematikk som vanligvis fenger meg.  Jeg har også lest en roman av Brekke før, som jeg likte godt, Bergskatt. Dessverre fenget ikke Marmor meg like godt som Bergskatt.

Sone Z av Øyvind Vågnes

Jeg har lest Øyvind Vågnes siste roman, Sone Z. Jeg fattet interesse etter å ha lest en god anmeldelse, og fant den stående på biblioteket, uten kø. Sone Z er en slags dystopi, science fiction. En liten, knapp, men spennende, litt ekkel bok om et samfunn slik vi helst ikke vil ha det.

Jeg tror bestemor lå med Frank Zappa av Tine J. Sir

Det er ikke bare Gaute Heivoll som har skrevet om besteforeldre i år. Det har også debutant Tine J. Sir gjort. Skjønt jeg vet ikke om det er hennes virkelige besteforeldre, eller diktet, men jeg-personens besteforeldre er det i alle fall det handler om.  Bestemor føler trang til å realisere seg selv, komme seg bort en tur etter langt ekteskap. 40 år og med tenåringsbarn, en kvinne tatt som en selvfølge av både mann og barn. Hun drar til Oslo, skaffer seg jobb på en bar og havner på konsert på Kalvøya med Frank Zappa. Vi snakker 1973.

Mine fem år som far av Bjarte Breteig

Etter å ha sett forfatteren snakke om boka på Brenner & Bøkene, og lest flere gode anmeldelser, måtte jeg bare få tak i Mine fem år som far. Jeg fikk lånt den på biblioteket, og har nå lest den ferdig. Dette er en spennende, velskrevet og spesiell roman, vel verdt å få med seg.

Moshonistas biografilesesirkel: Alf van der Hagens Kjell Askildsen.Et liv

 Kjell Askildsens uskrevne memoarer, kaller Alf van der Hagen denne boka , Et liv, om samme forfatter.  Van der Hagen har fått strålende kritikker for denne boka, et dyptpløyende portrett, et gigalangt intervju med en nesten blind og gammel, introvert og smålåten forfatter.  Men det er ingen hvemsomhelst som  har sittet i timesvis i flere kvelder over et glass vin og samtalt, latt seg ta opp på bånd, svare på spørsmål, huske sitt liv. Det er Kjell Askildsen, kanskje vår fremste novellist fra 1970 og frem til i dag. Prisbelønt, kritikerrost, oversatt til flere språk. Klart han fortjener en egen bok, en memoarbiografi, - og gaven til det norske folk er denne boka. Ikke uten grunn hyller flere aviser denne som en av årets beste bøker i sin oppsummering av Årets beste i disse dager.

Krø og Kjære bror

Jeg har lest to fine bøker. De er begge norske av året. Den ene er en nygotisk grøsser, Krø av Didrik Morits Hallstrøm, og den andre en roman i brevform til en elsket og savnet bror av Lars Ove Seljestad, Kjære bror. Her kommer et samleinnlegg.

Undis Brekke av Gunnhild Øyehaug

Jeg føler at de bøkene jeg har lest i det siste henger sammen på en måte. Et tema i den ene boka går igjen i den neste. I Birger Emanuelsens roman Fra jorden roper blodet handlet det mye om fortielser, jakt, skudd, vidde, natur og om å vokse opp med en far, uten mor. I Lars Myttings roman Svøm med dem som drukner som jeg hørte på lydbok når jeg ikke leste andre papirbøker, var det en sønn som vokste opp hos bestefar, som ville finne ut sannheten om hvorfor foreldrene døde. Her var også hemmeligheter, fortielser, natur og våpen. I Tina Åmodts roman Det blir aldri lyst her, er vi igjen på vidda, med våpen, et skudd, dyr og natur, men også et lesbisk forhold og fortielser, samt Eli som reiser tilbake til hjemstedet sitt. Og akkurat dette, et lesbisk forhold og det å reise tilbake til hjemstedet er sentralt også i Gunnhild Øyehaugs siste bok Undis Brekke. Alt henger sammen med alt, som Gro Bruntland sa i sin tid.

Svøm med dem som drukner av Lars Mytting

Lars Mytting vant nettopp Bokhandlerprisen for Svøm med dem som drukner. Da lå den klar som lydfil på iPhonen min, og i kveld var jeg ferdiglytta. Mye er sagt om denne boka, og at mange liker den er det ingen tvil om siden bokhandlerne har talt. Men jeg har også lest mindre positive anmeldelser og blogger, så forventningene mine var moderate. Konklusjonen min er at Mytting har skrevet en utrolig og spennende historie, men ikke uten svakheter.

Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt

En dag kom det en epost fra Kolon forlag med forespørsel om jeg ville ha et leseeksemplar av Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Jeg leste mailen et par ganger og tenkte på det noen dager og kom frem til at boka virket interessant. Forfatteren hadde jeg aldri hørt om. Så jeg takket ja. Nå har jeg lest boka, og angrer ikke. Dette var en særdeles sterk roman. En overraskelse, slik også Om igjen av Monica Isakstuen var det.

Det skulle vere sol, vi skulle reise til Lodz av Marit Kaldhol

Så mange bokbloggere har lovprist denne boka, at nå var det på tide for meg også å ta den ut av hylla, og få den lest.  Så mange har skrevet rosende innlegg om den, så mitt skal bli kort. Jeg henviser til deres innlegg under her. Jeg likte også boka, den er poetisk skrevet, naken, nær, sår, og belyser viktig tematikk.

Fra jorden roper blodet av Birger Emanuelsen

Fra jorden roper blodet er en stillferdig, men likevel dramatisk roman om Tallak. Tallak har vokst opp på en gård litt utenfor allfarvei sammen med faren sin. Etter farens død er han tilbake på gamle trakter, skadeskyter en reinsdyrbukk og søker seg til stølen som faren har leid ut til en jeger. I det som skjer, ser han også tilbake, på tiden som barn, forholdet til faren, mora, bygda. Dette er en roman med vakre naturskildringer og antydninger til familiehemmeligheter, hvor det usagte ligger som en småekkel skumring gjennom hele historien.

Brudekisten av Unni LIndell

Brudelisten er Lindells 10. krimbok med Cato Isaksen. Det er en stund siden jeg leste krim av Lindell. Jeg leste de fire-fem første, og så startet filmene på TV, og så ble det mindre lesing av hennes bøker.  Jeg har vel også en tendens til å gå litt lei av samme forfatter med de samme hovedpersonene etter en stund. I Brudekisten har Lindell lagt handlingen til Gaustad sykehus og blant pasienter, personale og andre som hadde et forhold til stedet før det ble lagt ned. Psykiatri før og nå interesserer meg, så derfor ble jeg nysgjerrig på denne boka.

To fra Tiden: Monica Isakstuen og Gaute Heivoll. De fem årstider Om igjen.

Jeg har lest to fine bøker på rappen. Gaute Heivol har vært en favoritt hos meg med sine vare velskrevne og innsiktsfulle bøker. Monica Isakstuen var et nytt bekjentskap for meg, et veldig positivt overraskende et. Heivoll har også denne gangen skrevet en fin bok, men lavmælt og stille, så det tok litt tid før den sank inn hos meg.

Heivolls bok skrev jeg om sist søndag, under spalten Smakebit på en søndag, så det trenger jeg ikke gjøre om igjen. Jeg sender dere linken dit, men i tillegg får dere min vurdering av boka lenger ned, hvis du vil lese videre.

De fem årstidene var som sagt en stille, lavmælt bok, som jeg følte jeg selv måtte være ganske rolig når jeg leste. Hvis tankene er fullt av alt mulig og jeg følte meg travel, så ble det vanskelig å konsentrere seg. Utpå søndagen roet det seg, og jeg kom i havn.