I det siste har jeg hatt et lite prosjekt for meg selv. Det har handlet om å lese krimbøker av forfattere jeg ikke har lest før. Jeg så flere intervjuer fra Krimfestivalen i Oslo, samt på Bok-i-byen i Trondhem før jul, som ga meg inntrykk av at det har skjedd veldig mye på krimfronten som jeg ikke har fått med meg. Noe av grunnen er nok lite tid til å lese i perioder, og /eller at jeg ikke har prioritert krim, siden jeg fikk problemer med mareritt etter å ha lest for mye blodig krim som for eksempel Henning Mankell, for noen år siden. Men nå har jeg altså tatt opp krimtråden igjen. Og til min glede funnet noen krimforfattere som ikke mesker seg med makabre blodige detaljer fra ofre og offersteder. Her kommer noen korte omtaler. Let`go:
Jan Mehlum “Straffen”
Straffen er Mehlums tolvte bok om advokaten Svend Foyn. Jeg fikk anbefalt Mehlums krimbøker for noen år siden av en medblogger, Sirenia, som bor i Tønsberg. Mehlum skriver om krimsaker fra hans eget distrikt; Vestfold. Helten Svend Foyn bor og arbeider som advokat i Tønsberg. Jeg har selv vært mye i Vestfold, og synes derfor det er interessant å lese om handling fra de kjente omgivelsene.
Om boka Straffen, så starter den med et drap på Foyns eks-kjæreste, politiadvokat Anne Rønningen. Rønningen har hatt permisjon fra jobben sin i politiet en stund, og det viser seg at hun drev med privat etterforskning. Hun har tydeligvis kommet ut for alvorlige saker, som noen ville drepe for. Kanskje. Det er Foyns teori, men politiet tror motivet er sjalu eks-menn. De setter den ene etter den andre i varetekt. Foyn er selv i søkelyset. Siden Foyn synes etterforskningen er på feil spor tar han saken i egne hender og starter sin egen etterforskning. Hans gode venn og svirebror Wilhelm Mørk, som jobber i politiet, er en god hjelper i saken. Det er også Foyns nye elskerinne Alice, og en durkdreven kriminell og rusmisbruker som kalles Professoren.
Boka tar grepet på meg fra første stund. Mehlum skriver godt. Det er ikke mye dødpunkter her. Boka gjøre ekstra interessant ved at den henter stoff fra virkelighetens grusomheter, som Christoffersaken. men så veldig overraskende er ikke utviklingen og avsløringen av de virkelige kjeltringene i saken. Likevel ble jeg sjarmert av Mehlums Foyn, så jeg kommer nok til å lese mer om denne karen.
Jan Mehlum, Straffen.
Publicom Forlag 2011.
Dødens sirkel
En annen helt som også sjarmerte meg er Mikael Brenne, Chris Tvedts helt . Boka Dødens Sirkel , er den første boka jeg leser av Chris Tvedt.
Merkelig nok har de ganske mye til felles. Chris Tvedt er selv advokat av yrke, dog nå forfatter på heltid, og hans krimhelt er også advokat, en noe rufsete en. Som Foyn. Å drikke liker de begge to selv om de ikke akkurat er drikkfeldige. Både Tvedt og Mehlum skriver i jeg-form.
I Dødens Sirkel blir Mikael Brenne selv anklaget og satt i varetekt av politiet. Han siktes for å ha påvirket vitner i en sak han selv jobber med. Advokatkontoret han er en del av sparker ham ut. Mens saken mot Brenne er under etterforskning og planlegging, slipper Brenne ut av varetekt. For å komme seg ut av sine egen bekymringer, tar han på seg privat oppdrag som rådgiver. Dette fører han inn i en grusom drapssak, med gamle røtter. En mann som har sonet straffen sin for drap på to ungjenter på en liten øy i havgapet, ønsker saken sin gjenopptatt. Dette fører mye action med seg for Brenne, mer enn han hadde forespeilet seg.
Boka er velskrevet og meget spennende. Denne kunne jeg nesten ikke legge fra meg. Den har mange overraskende momenter, og når du tror at løsningen er der, dukker det opp nye ting. Chris Tvedt er en forfatter jeg absolutt også vil lese mer av. Siden Tvedt selv er advokat får vi også et interessant blikk inn i rettsvesenet, og en advokats hverdag.
Chris Tvedt, Dødens sirkel.
Cappelen Damm 2010.
Politikrim.
Så er det tid for andre helter. Frode Granhus har skrevet en meget spennende krim med Bodø og Lofoten som bakteppe. I boka “Malstrømmen” introduseres vi for lensmannsbetjenten Niklas Hultin, og hans politikollega Rino fra Bodø.
Her velger jeg å sitere omtalen av boka fra forlagets side:
“Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann – lenket fast med hendene i det iskalde vannet. Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin, fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden. Etter hvert sprer imidlertid uhyggen seg, og en dag blir en kvinne funnet bevisstløs i strandkanten, ikledd omtrent samme kjole som dukken … Flere tragiske historier flettes elegant sammen i denne intenst spennende kriminalromanen”
Frode Granhus er en helt ukjent forfatter for meg, men bokas bakside fenget meg, og derfor fikk jeg lyst til å lese den. Dette er en innholdsrik roman, med mange tråder, som det er en fordel å holde styr på allerede fra første side. Jeg måte bla meg litt tilbake noen ganger for å få sammenheng mellom de paralelle historiene. Bortsett fra det er dette en meget spennende, litt anderledes krimroman, med gripende historier. Anbefales.
Frode Granhus, Malstrømmen.
Schibsted 2010.
Enda en politiroman- Drømmeløs
Odd Singsaker er Trondheimforfatter Jørgen Brekkes krimhelt. Jeg leste Brekkes første bok om Singsaker, Nådens Omkrets, og likte den meget godt. Forventningene til oppfølgeren Drømmeløs var derfor stor.
Forlaget skriver om boka:
“En 250 år gammel vuggevise som bringer evig søvn. En drøm verdt å drepe for.
I 1767 rømmer en fattig visesanger fra Stockholm etter å ha fornærmet datteren til en av byens mektige menn. Samme år finner den fordrukne og kranglete politimesteren Nils Bayer et nakent mannslik i fjæresteinene utenfor Trondheim.
Vinteren 2011 blir en ung kvinne funnet drept på Kuhaugen i samme by. Drapsmannen har fjernet strupehodet til offeret, og en spilledåse med en ukjent melodi er plassert på kvinnens bryst. Så forsvinner en ungjente på seksten år fra sitt hjem, og etterforsker Odd Singsaker frykter at de bare har kort tid på seg før også hun blir et offer for mannen med spilledåsene.”
Min konklusjon etter å ha lest Drømmeløs, er at jeg ble litt skuffet. Denne hadde ikke de samme overraskelsene og spenningen som Nådens Omkrets hadde. Jeg synes gjerningsmannen ble for raskt avslørt. Men jeg gir ikke opp Brekke og Singsaker. Slutten borger for atter en oppfølger om Singsaker og hans kjæreste , politidama Felicia, som han traff i den første boka. Selv om bøkene til Brekke er tildels veldig makabre i detaljskildringene, noe jeg egentlig ikke liker, synes jeg det er så mye annet som tiltaler meg i disse bøkene. At handlingen er fra egen by blant annet.
Jørgen Brekke, Drømmeløs.
Gyldendal 2012.
Jan Mehlum “Straffen”
Straffen er Mehlums tolvte bok om advokaten Svend Foyn. Jeg fikk anbefalt Mehlums krimbøker for noen år siden av en medblogger, Sirenia, som bor i Tønsberg. Mehlum skriver om krimsaker fra hans eget distrikt; Vestfold. Helten Svend Foyn bor og arbeider som advokat i Tønsberg. Jeg har selv vært mye i Vestfold, og synes derfor det er interessant å lese om handling fra de kjente omgivelsene.
Om boka Straffen, så starter den med et drap på Foyns eks-kjæreste, politiadvokat Anne Rønningen. Rønningen har hatt permisjon fra jobben sin i politiet en stund, og det viser seg at hun drev med privat etterforskning. Hun har tydeligvis kommet ut for alvorlige saker, som noen ville drepe for. Kanskje. Det er Foyns teori, men politiet tror motivet er sjalu eks-menn. De setter den ene etter den andre i varetekt. Foyn er selv i søkelyset. Siden Foyn synes etterforskningen er på feil spor tar han saken i egne hender og starter sin egen etterforskning. Hans gode venn og svirebror Wilhelm Mørk, som jobber i politiet, er en god hjelper i saken. Det er også Foyns nye elskerinne Alice, og en durkdreven kriminell og rusmisbruker som kalles Professoren.
Boka tar grepet på meg fra første stund. Mehlum skriver godt. Det er ikke mye dødpunkter her. Boka gjøre ekstra interessant ved at den henter stoff fra virkelighetens grusomheter, som Christoffersaken. men så veldig overraskende er ikke utviklingen og avsløringen av de virkelige kjeltringene i saken. Likevel ble jeg sjarmert av Mehlums Foyn, så jeg kommer nok til å lese mer om denne karen.
Jan Mehlum, Straffen.
Publicom Forlag 2011.
Dødens sirkel
En annen helt som også sjarmerte meg er Mikael Brenne, Chris Tvedts helt . Boka Dødens Sirkel , er den første boka jeg leser av Chris Tvedt.
Merkelig nok har de ganske mye til felles. Chris Tvedt er selv advokat av yrke, dog nå forfatter på heltid, og hans krimhelt er også advokat, en noe rufsete en. Som Foyn. Å drikke liker de begge to selv om de ikke akkurat er drikkfeldige. Både Tvedt og Mehlum skriver i jeg-form.
I Dødens Sirkel blir Mikael Brenne selv anklaget og satt i varetekt av politiet. Han siktes for å ha påvirket vitner i en sak han selv jobber med. Advokatkontoret han er en del av sparker ham ut. Mens saken mot Brenne er under etterforskning og planlegging, slipper Brenne ut av varetekt. For å komme seg ut av sine egen bekymringer, tar han på seg privat oppdrag som rådgiver. Dette fører han inn i en grusom drapssak, med gamle røtter. En mann som har sonet straffen sin for drap på to ungjenter på en liten øy i havgapet, ønsker saken sin gjenopptatt. Dette fører mye action med seg for Brenne, mer enn han hadde forespeilet seg.
Boka er velskrevet og meget spennende. Denne kunne jeg nesten ikke legge fra meg. Den har mange overraskende momenter, og når du tror at løsningen er der, dukker det opp nye ting. Chris Tvedt er en forfatter jeg absolutt også vil lese mer av. Siden Tvedt selv er advokat får vi også et interessant blikk inn i rettsvesenet, og en advokats hverdag.
Chris Tvedt, Dødens sirkel.
Cappelen Damm 2010.
Politikrim.
Så er det tid for andre helter. Frode Granhus har skrevet en meget spennende krim med Bodø og Lofoten som bakteppe. I boka “Malstrømmen” introduseres vi for lensmannsbetjenten Niklas Hultin, og hans politikollega Rino fra Bodø.
Her velger jeg å sitere omtalen av boka fra forlagets side:
“Landegode utenfor Bodø: Et uhyggelig skrik tiltrekker seg oppmerksomheten til to unggutter som leker på svabergene. I vannkanten finner de en mann – lenket fast med hendene i det iskalde vannet. Ved kysten av Bergland, om lag 30 mil nord for Bodø, flyter en porselensdukke i land. Det gamle ekteparet som finner den, synes den varsler ufred, men for den nyinnflyttede lensmannsbetjenten Niklas Hultin, fortoner dukkefunnet seg som barnemat etter jobben i hovedstaden. Etter hvert sprer imidlertid uhyggen seg, og en dag blir en kvinne funnet bevisstløs i strandkanten, ikledd omtrent samme kjole som dukken … Flere tragiske historier flettes elegant sammen i denne intenst spennende kriminalromanen”
Frode Granhus er en helt ukjent forfatter for meg, men bokas bakside fenget meg, og derfor fikk jeg lyst til å lese den. Dette er en innholdsrik roman, med mange tråder, som det er en fordel å holde styr på allerede fra første side. Jeg måte bla meg litt tilbake noen ganger for å få sammenheng mellom de paralelle historiene. Bortsett fra det er dette en meget spennende, litt anderledes krimroman, med gripende historier. Anbefales.
Frode Granhus, Malstrømmen.
Schibsted 2010.
Enda en politiroman- Drømmeløs
Odd Singsaker er Trondheimforfatter Jørgen Brekkes krimhelt. Jeg leste Brekkes første bok om Singsaker, Nådens Omkrets, og likte den meget godt. Forventningene til oppfølgeren Drømmeløs var derfor stor.
Forlaget skriver om boka:
“En 250 år gammel vuggevise som bringer evig søvn. En drøm verdt å drepe for.
I 1767 rømmer en fattig visesanger fra Stockholm etter å ha fornærmet datteren til en av byens mektige menn. Samme år finner den fordrukne og kranglete politimesteren Nils Bayer et nakent mannslik i fjæresteinene utenfor Trondheim.
Vinteren 2011 blir en ung kvinne funnet drept på Kuhaugen i samme by. Drapsmannen har fjernet strupehodet til offeret, og en spilledåse med en ukjent melodi er plassert på kvinnens bryst. Så forsvinner en ungjente på seksten år fra sitt hjem, og etterforsker Odd Singsaker frykter at de bare har kort tid på seg før også hun blir et offer for mannen med spilledåsene.”
Min konklusjon etter å ha lest Drømmeløs, er at jeg ble litt skuffet. Denne hadde ikke de samme overraskelsene og spenningen som Nådens Omkrets hadde. Jeg synes gjerningsmannen ble for raskt avslørt. Men jeg gir ikke opp Brekke og Singsaker. Slutten borger for atter en oppfølger om Singsaker og hans kjæreste , politidama Felicia, som han traff i den første boka. Selv om bøkene til Brekke er tildels veldig makabre i detaljskildringene, noe jeg egentlig ikke liker, synes jeg det er så mye annet som tiltaler meg i disse bøkene. At handlingen er fra egen by blant annet.
Jørgen Brekke, Drømmeløs.
Gyldendal 2012.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar