Jeg har ikke vært en helfrelst Samartin-fan. Jeg leste Senor Peregrino i sin tid, da alle sa at det var en bok man måtte lese. Nysgjerrig på all blesten som tilsa at boka skulle være så bra, så tenkte jeg at ja, jeg får vel lese den jeg og. Selv om jeg egentlig ikke liker å bli dratt med i dragsuget av hva alle andre synes er så bra.
Jeg likte ikke Senor Peregrino så veldig godt, heller. Kanskje er det noe med at når en bok blir veldig oppskrytt, blir forventningene desto høyere. Historien var spennende og fengslende forsåvidt, men jeg synes ikke at boka som et litterært stykke fløt så godt.
Likevel skulle jeg få lyst til å lese oppfølgeren La Peregrina. Kanskje var noe modnet i meg. Kanskje var jeg jeg blitt enda mer nysgjerrig på suksessen til Samartin, denne latinamerikanske forfatteren som er elsket i Norge med sine bøker. Eller kanskje det mest handlet om bokas handling, slik den ble beskrevet i omtalen. Om skjebner som knyttes sammen, jakten på fortidens slektninger, ispedd kjærlighet og magi samt en vandring på Santiago de Compostela. Jeg leser vel det meste jeg kommer over som handler om Caminoen, den berømte pilegrimsruten i Spania. Paolo Coelho har gått der og skrevet om det, Shirley McLaine likeså. Jeg har tenkt å gå der…ja, tenkt og tenkt. Om Cecilia Samartin har gått der vet jeg ikke, men hennes hovedpersoner i disse to bøkene om Senoren og La Peregrina har.
Litt om handlingen først:
Jamilet som vi husker fra Senor Peregrino, er Antonios, Senorens barnebarn. Hun vil vite sannheten om Senorens store kjærlighet Rosa, og oppsøker Jenny; Søster B på sykehuset der hun jobbet tidligere og hvor hun traff Senoren. Jenny er ingen snill dame og holder på sine hemmeligheter med et sterkt lukket segl. Ved en tilfeldighet får Jamilet vite at Jenny har noen dokumenter som hun, Jamilet, prøver å få tak i.
Paralellt med Jamilets historie og jakten på sannheten får vi høre Rosas historie. Rosa erJeg-personen i boka. Rosa vokser opp i en søskenflokk på tre, i den lille byen Sombravista i Spania. Hun er født med det stygge og grusomme fødselsmerket, som andre frykter. En dag blir dette avslørt i landsbyen, og Rosa flykter for ikke å ødelegge for sin familie. Hun blir inkludert i en sigøynerstamme; los Gitanos. Hun er bare jentungen, men blir sett av stammens helbreder/sjaman. Han vet at hun har store evner og hun er ventet. Han lærer henne opp som helbreder, urtekyndig , magiker og seerske. Gitanoene er jaget av myndighetene og de må stadig flytte på seg. En dag treffer Rosa noen vandrende mennesker med pilegrimsstav og kamskjell, som forteller at de er pilegrimer på vei til Santiago de Compostela. Disse gjør tydeligvis et inntrykk på henne, for etter vanskelige ting som skjer, velger hun å gå Caminoen. Dette er hennes skjebne, noe hun må gjøre. Hun er også bedt om å lete etter sin sjels store kjærlighet. Underveis treffer hun unge Antonio, Senoren. Hun vet at det er han, hennes sjels store kjærlighet.
For å la historien fatte seg i korthet- noe som ikke er lett- så rulles paralellhistoriene til Jamilet og Rosa seg opp til et stort drama, med Dan Brown-swung, og ender med en overraskende slutt. Så overraskende at jeg måtte tygge lenge på den , til jeg ga opp, og bare aksepterte at den var nå slik den var.
Boka er en godtepose av mysterier, spenning og drama. På slutten nærmer den seg en skikkelig thriller. Personene er godt beskrevet og vi blir godt kjent med typene. Heltinnene Rosa og Jamilet og antiheltinnen Jenny beskrives temmelig svart-hvitt som de engleaktige og den demoniske, mens de andre er mer som vanlige mennesker med sine skrøpeligheter.
Jeg liker også svært godt historien om Rosa. Den er til tider svært gripende, rørende og til å grine av. Samartin greier å formidle følelser og stemninger på en utmerket måte, slik at jeg ble helt fanget og fengslet inn i historien. Selv om det tidvis er en del klisjeer og litt småplukk språklig, ødelegger det ikke for leseopplevelsen denne gangen. Tvert i mot, så opplevde jeg denne boka som en pageturner av de sjeldne, som jeg vanskelig klarte å legge fra meg.
Det er nok en fordel at man liker å lese bøker med litt mystikk i handlingen, for her reises det i astralverdenen, mellom tid og rom, her drømmes det sanne drømmer og spåes i fremtid. Jeg liker det. De som ikke liker det, vil sikkert vurdere boka annerledes.
Når det gjelder delen som handler om vandringen på Caminoen, begynte jeg å tenke på mine egne ønsker om å gå Caminoen. Når skal jeg få tid til det? Skal jeg gå to uker eller en måned? Hvordan er etappene? Jeg tok frem en guidebok/planlegger for en pilegrimstur til Santiago de Compostela, som jeg kjøpte for et par år siden. Mest for å se hvor Rosa og gjengen var i løypa, når forfatteren beskrev byene de var i, som Burga og Leon, feks. Det ga en ekstra dimensjon til lesingen å vite hvor de var og hvor langt de hadde igjen. Og samtidig ble jeg igjen påminnet mitt ønske om å vandre der, og kanskje blir det nå noe av snart?
Joda, jeg skjønner at folk vi lese Samartin. Det er knakende god underholdning. Og etter at klumpen i halsen var forsvunnet og tårene tørket, etter å ha blitt ferdig med den gripende kjærlighetshistorien, så tenker jeg at jeg også vil lese mer Samartin.
Cecilia Samartin: La Peregrina
Juritzen forlag, 2011.
Skrevet oktober 2011
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar