Nesten uuholdelig å lese. Før jeg brenner ned av Gaute Heivoll

Denne boka har jeg hatt lyst til å lese lenge. Da jeg endelig fikk den i hus og startet lesingen, greide jeg ikke å legge den fra meg. Jeg som hadde tenkt at jeg ikke orker flere slike sterke bøker på en stund, opplevde akkurat det på nytt. En sterk bok. En bok som har surret i hodet mitt i dagene etterpå.
  Gaute Heivoll har fått mye god kritikk av boka “Før jeg brenner ned”. Den har solgt godt i Norge siden den kom ut i 2010, og den har solgt til flere land. Det er velfortjent, tenker jeg. Veldig velfortjent.

Romanen handler om unge Dag, som vokser opp som et etterlengtet og elsket barn av brannsjefen på Finsland, Ingemann, og hans kone Alma. Dag er en veldig flink, snill og høflig gutt som er godt likt. Det er aldri noe tull med Dag, og han er flinkest i klassen helt til han starter på videregående skole. Deretter drar han i militæret nordpå. En dag kommer Dag hjem fra militæret. Foreldrene tror han har perm, men han drar ikke tilbake. Han sover om dagen og murer seg inne. Det pågår i ukesvis. Uker blir til måneder. Mora begynner å ane at noe er galt. Hun prøver å ta det opp med Dag, med det kommer noe i veien. Faren benekter det. De lar det skure å gå. Dag elsker å bli med faren sin på brannslukninger, og siden faren etterhvert blir syk, må Dag ta mer og mer ansvar for utrykningene.

Bygda Finsland blir plaget av flere branner i et tett tidsrom og man skjønner at man har med en pyroman å gjøre, en brannstifter.

Parallelt i boka får vi historien til Gaute Heivoll, forfatteren. Han vokste opp på Finsland. Han ble døpt i 1978, da den første brannen oppstår. Gaute har vokst opp med historien om brannene og brannstifteren, og i voksen alder bestemmer han seg for at han vil skrive bok om det. Mange av de berørte er døde, men han pusler sammen bitene som best han kan og går igang med bokprosjektet. Vi får også vite hvorfor Gaute ble forfatter og ikke jurist som planen var.

Det er mora til Dag som først skjønner at det er Dag som er brannstifteren. Gutten er alvorlig syk. Faren må ta den tunge avgjørelsen å anmelde sin egen sønn. Det vil si, han ber en venn om å gjøre det. Faren har funnet beviset.

Dag var så elsket og etterlengtet.  Det er så hjerteskjærende å lese om foreldrenes benekting, bekymring og sorg over å se sin sønn bli stadig sykere, og erkjennelsen over å måtte innse at det er han som har stått for de voldsomme brannene i bygda. Som mor selv til en nittenåring, som også er i militæret nordpå, lever jeg meg inn i moras sorg, og tenker at dette er helt forferdelig for henne å oppleve.

Gaute Heivoll gir oss  noe å reflektere over, ved å vise frem sine egne kriser. Hans utgangspunkt var ganske likt Dags. De var begge elsket, gjorde det bra på skolen, var snille og høflige.  Hvorfor gikk det galt med Dag, men ikke med Gaute? Er det tilfeldigheter som rår, eller finnes det en skjult genetikk? Boka gir ingen svar, men mange tanker. Om hvorfor det går sånn det går med noen og ikke andre, om det kunne vært unngått hvis han hadde fått hjelp i tide, om hvordan et samfunn behandler psykisk syke når behandling og straff er unnagjort. Og et spørsmål jeg stilte meg underveis var: Er det mulig å elske for mye?

Historien om brannene og brannstifteren er sann. Forfatteren har imidlertid blandet dikting og fakta. Det er noe jeg spekulerer på en stund, helt til jeg leser intervjuer med Heivoll, der han sier at han gjør nettopp det; blander. Han sier at han også lyver om seg selv i boka.

Romanen anbefales på det sterkeste.













Gaute Heivoll: Før jeg brenner ned
Forlaget Tiden, 2010.




Gaute Heivolls siste roman “Kongens hjerte” har jeg omtalt tidligere.