Smakebit på søndag (117 ) Eldorado av Laurent Gaude

Nå er det allerede mai. Det er en hektisk måned . I morgen skal jeg i konfirmasjon til min niese, og neste helg til min nevø. Jeg har bakt sjokoladekake etter en oppskrift i Trines matblogg, og fyllet ble aldeles nydelig. Jeg er trøtt, skal straks legge meg, men tenker å dele en smakebit alikevel. Ikke fra kaka dessverre, men fra en bok. I de siste ukene har det vært mye mediadekning om flyktningekatastrofen i Middelhavet. Utrolig mange har dødd på havet. Jeg har lest flere bøker om temaet, og ønsker å gi en smakebit fra en av de litterært beste bøkene;  Eldorado. Den ble nå så aktuell da den handler om en kaptein på en vaktbåt fra Catania på Sicilia, hvor en del av nyhetssendingen gikk fra. Han skal stanse illegale flyktninger. På havet er sjøfolk redningsmenn, men når de har fått dem i land blir de arrestert og sendt hjem igjen.

Fra forlaget:

Gaudé har denne gangen satt fokus på den stadig økende flyktningstrømmen fra Afrika til Europa. Mennesker som risikerer livet og det lille de har i håpet om et nytt og bedre liv i Europa.
Salvatore Piracci er kommandant på en fregatt som patruljerer farvannet foran Lampedusa, en av inngangene til det forjettede land. Han stopper utallige båter med levende, døde og halvdøde flyktninger, og bidrar til at de desperate og hjelpeløse menneskene blir sendt i retur til Afrika. Så en dag skjer det noe som får ham til å stille spørsmål ved legitimiteten av sitt eget arbeid. Han møter blikket til en kvinne som har mistet alt, og ønsker hevn. Styrken, raseriet og besluttsomheten i kvinnens blikk forandrer livet hans.
Den unge Suleiman i Sudan samler nok penger nok til å legge ut på den risikable reisen til et bedre liv. Suleiman vet ikke hvor vanskelig det vil bli, en reise full av farer og trusler, men underveis skal han også få oppleve stunder fulle av brorskap og håp.

Mer fra Bokelskere her om boka

Min smakebit:

"Nå var kapteinen våt. De hadde fortsatt videre gjennom nattemørket i over en time. Det hadde ikke noen hensikt. Han visste det. De kom ikke til å finne noen. Salvatore Piracci tenkte på mennene om bord i de tre manglende livbåtene. På de siste øyeblikkenes fortvilelse når båten kantrer og det ikke er noen som kan se livet kjempe for siste gang. Han tenkte på kroppene som styrtet ut i vannet og gestikulerte en stund, helt til de ble gjennomtrukket av kulde og ga seg over til uendeligheten. Han så dem forsvinne fra overflaten for så å drive videre med de undersjøiske strømmene som store fugler, med sprikende armer og åpen munn, langt fra overflatens tummel. Hvor mange menn var i ferd med å dø på denne måten i natt, uten et rop, uten et vitne, med frykten som eneste følge? (s.79)

Eldorado er en av mange sterke bøker om tematikken, men det som sæpreger denne boka er språket. Det er vakkert, musikalsk som bare fransk kan være det. Men norsk er jo ikke det, så oversettelsen gir den kanskje ikke full rettferdighet, men boka er alikevel verdt å lese. 

Vil du lese flere smakebiter, ta en titt inn i bloggen til Mari , Flukten fra virkeligheten, da vel. Ha en fin søndag!

(jeg vil nok ikke få særlig tid til å følge opp andres blogger i morgen, men vil lese dem på kvelden en gang)

Gutten med Selbulua. Han var båtflyktning, seks år og døde akkurat her. Bildet har vært på forsiden av flere norske aviser i dag. Onkelen hans er flyktning og bosatt på Hitra.