Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne- sterk og ubehagelig debut om en enslig far og blogging på det mørke nettet

Bjørn Vatne har skrevet den hittil desidert mest spennende debutromanen i år. Boka lå og dirret på kjøkkenbordet mitt et par dager etter at jeg fikk den i posten, og det betydde ikke annet enn at jeg måtte lese den, nå, lese den før alle de andre bøkene i den lange lesekøen min. Boka var nesten umulig å legge fra seg. Spennende, interessant, ubehagelig, velskrevet, aktuell, trist.

Boka er skrevet i jeg-form via Kjetil. Kjetil og Aina treffes da de er unge. De blir et par og flytter sammen i en trang ettroms leilighet. Aina drømmer om å flytte i et økologisk samvirke, og får Kjetil med seg, og planen er at de skal flytte til USA. Så blir Aina gravid og planene legges bort. Aina føder Ingrid, men dør selv under fødselen.
Kjetil blir alenepappa og gjør så godt han kan. Han jobber med reklame i Ålesund. Han trives egentlig dårlig med tingenes tilstand, men er veldig glad i Ingrid. Kjetil begynner å blogge om sin misnøye med samfunnet og det å ikke passe inn, og det baller på seg med det ene og det andre. Hatet og misnøyen får et utløp og finner et felleskap på nettet.

Romanen er skrevet med vekselvise kapitler fra ungdomstiden da Kjetil og Aina traff hverandre, den gryende foreskelsen, tiden frem til Aina dør- og tiden etterpå.
Det er hele tiden et godt driv i boka, og jeg synes forelskelsen og karakterene er skildret levende, det gryende forholdet, den litt keitete Kjetil og den sikre idealistiske Aina. Kjærligheten de utvikler til hverandre. Katastrofen, sorgen, fortvilelsen da Aina dør.
Kjetils slit for å få hverdagene til å gå rundt. Skildringer av en hverdag hvor det huslige ikke står så høyt i kurs, men hvor datteren har høyeste prioritet.  Kjetil er en tilstedeværende omsorgsfull far. Om alt han får til og ikke får til. Fritiden som han bruker til å sitte på nettet og blogge og diskutere med meningsfeller. Og hvordan ting går ut av kontroll. Kjetil mener det ikke så alvorlig det han skriver, men det gjør andre. Han erkjenner til slutt at det han skriver kan hvem som helst bruke til hva de vil. Han eier ikke ordene kan skaper.

Dette er en roman som rommer mye, både om det å være alenepappa, vanskelig nok i seg selv, med andres argusøyne på den rollen han gjør, men også om hvordan et menneskes skyggesider får utløp på det mørke nettet med uante konsekvenser. Det er også en roman om sorg og fortvilelse, og hva en i utgangspunktet rolig og sindig mann som Kjetil kan finne på å gjøre. Det er et par skikkelige ekle scener lenger ute i boka, som jeg ikke vil røpe. Kjetil er tydeligvis truende til litt av hvert, la oss si det slik, og det er ikke hyggelig å lese. Denne romanen gir meg noe av det samme ubehaget som Bjarte Breteigs Mine fem år som far, ga meg. Både Vatne og Breteig evner å skildre to mannspersoner som fedre med sine skyggesider. De viser begge god psykologisk innsikt og har gitt oss litteratur til ettertanke.

Slik skal vi velge våre ofre anbefales på det sterkeste, og anses som en god kandidat til nominasjon til Bokbloggerprisen neste år. Watch out!



Mer om boka HER

Intervju med Bjørn Vatne i Dagsavisen

Bjørn Vatne er født 1976 og bor i Ålesund. Han har skrevet litt her og der, blant annet dette debattinnlegget i Dagbladet nylig; Dritten i kulturen.

Foto: Journalisten.no

Bjørn Vatne: Slik skal vi velge våre ofre, 352 s

Gyldendal 2015

Kilde: Leseeksemplar