Jeg tenkte at det å høre Ari Behns små fortellinger på lydbok kunne være en god ide, siden jeg bruker en del tid i bil. Fra før har jeg hatt problemer med å høre lydbøker i bil da jeg blir så trøtt.
Jeg får jo “lest” flere bøker når jeg får brukt tiden på bøker mens jeg gjør andre ting. Så jeg har ikke helt gitt opp lydbokgreia. Nåvel, hva med Aris talent for det skrevne ord og lykken?
Boka består av under 20 små fortellinger, som han kaller det. Kortprosa vil andre kanskje kalle det. Selv vil jeg kalle det små skisser, øyeblikksbilder, situasjonsbeskrivelser…eller noe i den dur.
Noveller er det ikke, slik jeg tenker om noveller, men hvordan definerer man egentlig hva som er hva av korte tekster, og hvor går grensene?
Ari Behn fikk mye kritikerros for denne boka. Noen mente han var tilbake til skrivekunsten fra “Trist som faan“, debuten. Jeg vet ikke.. Jeg vet ikke hva det er som gjør av en del kritikere nesten går av hengslene for dette skriveriet. Det er mulig at det er meg som ikke skjønner greia, at jeg ikke har lest/hørt godt nok. Kanskje bør tekstene høres / leses flere ganger. Kanskje bør man lete mellom linjene? Men det er ikke noe der, sånn umiddelbart, som gjør at jeg synes det er noe å lete mellom. Tekstene er greie, språket er bra, men ikke kjempebra, liksom. En del av tekstene gir noe å reflektere på. Noen har gode poeng, andre skjønner jeg ikke helt sluttpoenget til.
Det mest interessante er skissene fra Nord-Afrika. Men det er fordi jeg liker å lese reiseskildringer. Ikke fordi dette er eksepsjonelt bra. Men det er interesssant nok.
Ari Behn leser godt.
Det skal han ha.
Ari Behn: Talent for lykke
Lydbokforlaget 2011.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar