Latin-Amerika har mange spennende forfattere. Mario Vargas Llosa fra Peru er en av dem. Han fikk nobelprisen i litteratur i 2010. Siden jeg har planlagt en liten ferie til Peru i påska, ønsket jeg å lese noe av denne forfatteren. Han har skrevet mange bøker, men jeg lånte med meg en av dem med handling fra Peru på biblioteket. Valget falt på “Han som snakker”.
Boka starter med at fortelleren sitter i Firenze og skriver om minner fra sin tid i Lima. Som student var han venn med en halvt jødisk og halvt indiansk gutt med navn Saul. Et bilde av noen urinnvåenere fra jungelen, Amazonias, på en utstilling, får ham til minnes det som han ikke har glemt, som han har lett etter informasjon om i alle disse årene. Hans venn Saul mistet han kontakt med, etter at han selv flyttet til Spania. Han minnes mer og mer mens han skriver. Om de heftige diskusjonene med Saul om urbefolkningens rett til fortsatt å leve som før i regnskogen, om poltikk som Saul ikke var opptatt av, om andre ting. Fortelleren aner hele tiden at Saul har noe i seg, en slags overbevisning som ikke er intellektuelt fundert, men følelsesmessig. Han forstår imidlertid ikke hva disse følelsene kommer av og hvor dypt de egentlig sitter.
Fortelleren skriver flere brev til Saul i løpet av årene i Spania, men får aldri svar. Han er
hele tiden opptatt av å finne ut mer om en spesiell stamme i regnskogen , machuguengastammen. Han mimrer tilbake da han som TV-reporter lagde program om stammen for peruansk fjernsyn og om andre turer til regnskogen ved Urubamba.
Boka er bygd opp med tilbakeblikk fra fortellerens nåtid, og med en paralell historie med en som forteller om myter fra machuguengastammen, samt meninger om deres levesett og viracochaene; de hvite. Her får også vi et ubarmhjertig innsyn i primitiv kultur og trossystem.
Boka gir god mulighet til å reflektere over den moderne livsstil, akkulturalisering av urbefolkningen, med de negative følger det har, kontra urbefolkningens rett til å leve slik de gjør, de som i det hele tatt fortsatt har muligheten til det. Langt inne i Amazonia kan det hende at de fortsatt finnes.
“Han som snakker” er ingen lett roman å lese, synes jeg. Men den gir et interessant innblikk i et for meg nytt forfatterskap, samt at den gir kunnskap om en urbefolkning i Perus jungel, og noe om Peruansk historie og politiske forhold. Det gir meg lyst til å lese mer av forfatteren, som uten tvil er meget kunnskapsrik, belest og studert, samt at han har et godt språk, som jeg kan ane. Oversetteren Kjell Risvik, derimot…Jeg stusset på en del av oversettelsen i denne boka, faktisk. Men den er fra 1991, om det har noe å si.
Fortelleren har også noen interessante betraktninger over fanatisme. Sånn apropos til vår nasjons siste traume, om hvordan noen være i stand til å gjøre slike ting, siterer jeg noen av disse:
Om vennen Saul, som han aner sitter inne med noe han ikke vil fortelle. Saul vier seg helt til urbefolkningen etterhvert.:
- “Hvis vi hadde fortsatt (dialogene), ville han da ha åpnet sitt hjerte og latt meg fornemme noe av det som var i ferd med å skje? Sannsynligvis ikke. Den slags beslutninger, de som fattes av helgener og forrykte, blir ikke utbasunert. De former seg litt etter litt, i sinnets avkroker, på siden av ens egen forstand og utenfor rekkevidde for indiskre blikk, uten å underkaste dem andres godkjennesle- noe de allikvel aldri vil få- før de settes ut i livet. Jeg kan tenke meg at i løpet av denne prosessen- i utmeislingen av prosjektet og overføringen til handling- så vil helgenene, de illuminerte eller sinnsyke, isolere seg mer og mer, stenge seg inne i en ensomhet hvor ingen andre kan sette sin fot. Jeg for min del hadde ikke den fjerneste anelse om at Mascarita, de siste månedene …- gjennomlevde en slik indre omveltning.” (s.33)
Etter et møte med kristne lingvister som flytter til jungelen for å omvende urbefolkningen:
-” Når jeg står overfor en så klippefast og urokkelig tro, som får et menneske til å vie hele sit liv til den og påta seg hvilket som helst offer, har jeg alltid følt meg beveget og skremt på samme tid, for det er en holdning som like gjerne kan føre til heltegjerninger som til fanatisme, velgjørenhet som overgrep.” (s.81)
I møte med de samme misjonærene noen år etter:
-” Og både menn og kvinner hadde det samme smilende blikket som liksom ikke lot seg rokke av noen ting, slik man ser det hos personer som tror, som gjør det de tror, og som vet at de har sannheten på sin side, noe som alltid har fascinert og skremt meg.:” (s.149)
Kjekk mann.:)
Mario Vargas Llosa: Han som snakker (The Storyteller (eng.) El Habaldor (sp.))
Gyldendal, 1991
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar