Året som aldri tok slutt- Camilla Stoltenberg av Lilla Sølhusvik

 Skulle tro man var drita lei alt som har med korona og gjøre- og det er jeg også forsåvidt, selv om jeg føler jeg fortsatt må følge med de nye retningene dette fortsatt tar og de anbefalinger og regler som til enhver tid gjelder. Denne boka sett fra FHI-direktør Camille Stoltenberg sitt perspektiv er uansett særs interessant lesing. Fra første side var det som å lese en slags pageturner, en dystopi som vi selv har opplevd og fortsatt ikke er ferdig med.

Boka er fortalt til journalist Lilla Sølhusvik og er veldig godt skrevet. Lilla har hatt ukentlige samtaler med Camilla gjennom 18 måneder.  Den ble skrevet ferdig august 2021. Hun har også intervjuet hennes kolleger i FHI samt andre nøkkelpersoner for å fylle ut bildet.

Året som aldri tok slutt starter da et virus ble oppdaget i Wuhan og nyhetene som spredde seg ut i verden. FHI fulgte nøye med. FHI / Folkehelseinstituttet, som vi alle har blitt kjent med under pandemien, er det helsefaglige instituttet hvis mandat er å utrede faglige råd, samt at de har ansvar for mye annet, blant annet vaksinasjonsprogram o.l. Camilla Stoltenberg, Line Vold, Preben Aavitsland, Geir Bukholm med flere har stått i bresjen og jobbet dag og natt, ferier og helger inkludert under hele pandemien. Overtidsregler er brutt for lenge siden, men hva annet kunne de gjøre, når så mye sto på spill. Stadig nye kriser, nye virus, nye bestemmelser, nye råd, ny innsikt, ny info- fra Europa, andre land og WHO. Og ikke minst stadige tidskrav fra regjeringen om å komme med et eller annet før de skulle avgjøre nye tiltak eller gå i pressekonferanse. 

Boka tar for seg alle "høydepunktene" vi kjenner fra media, samt samarbeidet/samhandlingen mellom FHI, Folkehelsedirektoratet og Regjeringen- og media. Vi får en titt bak kulissene og Camilla Stoltenbergs refleksjoner, vurderinger og hvordan hun og de andre jobbet , samt hvordan hun levde med dette i familien sin. Camilla hadde hjemmekontor på loftet, når hun ikke kunne sitte på spisebordet i stua på Nordberg. Mannen Atle støttet henne fullt ut. De to sønnene er voksne og utflyttet, den ene bor i Bergen og er danser, den andre ventet barn og bodde i Oslo. Etterhvert flyttet han, samboeren og den nyfødte inn til Atle og Camilla. Camilla likte det, hun synes det var koselig med familien og barnebarn i huset, selv om hun ikke fikk være sammen med dem så mye fordi hun jobbet så mye.  Camilla likte også å trene. Søvn og trening/joggeturer/gåturer var viktig for henne. Dette skortet det på i perioden. Hun var noen dager glad for at hun rakk to runder jogging rundt huset. 

Interessant er det også å lese om stridigheten mellom FHI og Folkehelseinstituttet. (Guldvåg og Nakstad, med flere). Camilla erfarte raskt å merke at Folkehelseinstituttet overkjørte FHI og gikk ut i media og presenterte ting uten å ha drøftet med dem på forhånd, eller at de sa noe annet enn det FHI mente eller ga råd om. Det frustrerte Camilla, men for det meste fikk de ryddet opp. Hun påpeker at samarbeidet med Bjørn Guldvåg har vært godt. Likevel opplevde hun dette gang på gang. Overraskende er det at også Nakstad kjørte noen soloutspill etterhvert som de måtte rydde opp i. Nakstad kjørte en ganske streng linje, men ga ikke alltid råd i tråd med det FHI mente var riktig. Folkehelseinstituttet mente at de hadde mandat til å ta beslutninger, derfor gikk det litt fort i svingene der i blant. Ganske raskt fikk Regjeringen beslutningsmyndigheten og Erna Solberg og Høie markerte seg sterkt tidlig i prosessen, og Camilla mente det var riktig, selv om hun var uenig i den kjappe stengingen av Norge den 12.mars. Hun mente de kunne gjennomdiskutere dette bedre. Men hun sier også at hun vet jo ikke om det hadde gjort noen forskjell. Hun er også kritisk til at det ikke ble gjort noe forskning på hvordan de enkelte tiltak virket i løpet av dette året/ ett og et halvt år. 

Camilla virker ellers som en pragmatisk type. Hun er ærlig, og ønsket hele veien å kjøre en åpen linje overfor folket. Var de i tvil om noe, usikre, så var det riktig å si det. Ingen visste noe særlig tidlig i pandemien om dette viruset eller hvordan det skulle bekjempes eller hva det førte til på lang sikt. Mer kunnskap og erfaring kom løpende i samarbeid med andre land.  Camilla stortrivdes med å gjøre en så viktig jobb som dette, selv om det ble for mange timer i døgnet, men ingen visste eller trodde det skulle vare så lenge. Hun hadde sine teknikker for å være i det.  Oppi alt skulle de rydde i boligen etter faren Torvald og mor Karins bortgang, noe som stadig ble utsatt . Det var noe hun og bror Jens ville gjøre sammen, og han var heller ikke så ofte hjemme fra Brussel. 

Jeg kunne skrevet mye mer om boka, men dette får holde. Jeg anbefaler den sterkt. Interessant, spennende og velskrevet. Et viktig samfunnsdokument. Litt kjedeligere på slutten da det er mer snakk om vaksiner og skolereglene, men kan hende liker andre det bedre. Er kanskje noe med at det nærmer seg tiden da vi alle begynner å bli skikkelig lei og håper vi se enden på pandemien. Nå vet vi alle at det har gått enda et halvt år , ny regjering, nye mutanter, nye restriksjoner og en ny nasjonal tiltaksrekke med skjenkestopp etc er nylig opphevet. Omikron... som heldigvis ikke ser ut til å være særlig farlig, men desto mer smittsom.

Ja, kanskje vi får del 2 i Camillas historie neste år? 

Og til slutt; for ei dame Camilla Stoltenberg er. Hatten av!

Anmeldelser:

VG, Dagbladet, NRK

Camilla Stoltenberg/Lilla Sølhusvik: Året som aldri tok slutt, 322 s

J.M. Stenersens forlag 2021

Leseeksemplar fått av forlaget