Mødrenes synder av Frøydis Lilledalen

 Jeg ble anbefalt å lese Paradis før jeg startet med denne, pga karakteroppbyggingen og karakterenes forhistorie. Jeg er glad jeg gjorde det, selv om bøkene forsåvidt kan leses enkeltstående.  Mødrenes synder er en ganske annerledes krim enn Paradis. I denne andre boka er temaet ungdommer med ME og andre typer lidelser som fører til langvarig kronisk utmattelse,  energi- og funksjonstap. Interessant tema, som Lilledalen har mye greie på av egen erfaring som som psykologspesialist. Jeg leste boka i november, så helt fersk er den ikke i minnet, men at jeg likte den godt, det husker jeg. Jeg leste gjennom noen omtaler, så jeg har fått friske opp litt. For mer lesing anbefaler jeg andre å lese deres omtaler som jeg har linket til under.  Noen refleksjoner og meninger fra meg får dere også.

Forlaget om boka:

En tragedie rammer to ungdommer i Oslo sydøst, og Team Bø settes på saken. De finner raskt ut at begge var pasienter på et nyopprettet behandlingssted for unge med sammensatte lidelser. Så forsvinner også en pasient og en behandler. Har de stukket av sammen? Er det de syke barnas foreldre som står bak? Skyldes forsvinningen fri vilje, eller fedrenes og mødrenes synder? I jakten på savnede brister Petras illusjoner. Både de på hjemmebane og de hun hadde i jobben. Men siden hun kjenner gutten som er savnet, blir hun likevel nødt til å lete videre. Koste hva det koste vil. I takt med tapte drømmer, vokser det fram en kamp mot avgrunnen. Både den som finnes i hvert menneske, og den andre mennesker kan dytte deg utfor.

Handlingen bryr jeg meg ikke om å referere så mye av denne gangen. Jeg henviser til forlagsomtalen og bloggomtalene jeg har linket til under her for mer utdypende lesing.

Temaet er som sagt ME og andre lidelser, de litt uforklarlige, som feks Long Covid som en av jentene på behandlingsstedet har. Selv om det skjer mye med forsvunne ungdommer og personale, er det en ganske rolig krim. Jeg synes den likevel er spennende, jeg liker den sakte creepy spenningen som bygger seg opp. Jeg liker å lure på hvem som står bak.  Jeg er nysgjerrig på hvordan forfatteren får frem temaet ME og kontroversene rundt, noe jeg synes hun får godt frem. Som legen som mener ME ikke finnes, men sender pasienter til behandlingsstedet fordi han kjenner han ene som driver det. Stedet får også støtte fra andre mektige personer og det ligger en del penger i dette. Sammen er gutteklubben grei dynamitt, tror de, og fortsetter sin tvilsomme praksis.  Den ene av driverne, en kvinne, er idealist og entusiast og tror virkelig på metoden de jobber etter. Hun har selv en vanskelig fortid. Hennes mentor, han som driver stedet sammen med henne, har klokketro på konseptet og er ikke villige til å høre på kritiske røster. Kan minne meg om kontroversene rundt Lightning process, en effektiv metode for noen, men absolutt ikke for alle. Når det gjelder metoden i boka, så er det ikke LP dette er snakk om, det må jeg presisere, men klokketroen på en metode, kan de ha felles. På behandlingsstedet i boka blir de dette ikke virker for vurdert som ikke behandlingsdyktige / motiverte nok og plasseres i kjelleren i dårlig egnete rom. Det er som gufs fra fortiden, og vondt å lese om. Håper virkelig ikke noen behandlingssteder i dag tar slike metoder i bruk.  Men man vet aldri, ledere kan manipulere og overbevise tilsynet.  Jeg har selv jobbet på en del ungdomsinstitusjoner og en del av det som ble gjort der, i metoden/pedagogikkens navn, er ikke noe jeg kan stå for. Men det er noen år siden, og ting er annerledes nå får vi håpe.

I boka følger vi Jonas Bø og Petra og hennes samboer tett på, det er spennende karakterer å bli kjent med. Vi får også et godt innblikk i fortvilte foreldre, som selvsagt prøver alt for at ungene skal bli bra. Noen blir også svært kritiske til behandlingen etterhvert, men de blir ikke hørt. Det er veldig synd at de ikke blir hørt, og blir offer for kyniske spekulanter, som en må si at noen av bakmennene her er. 

Alt i alt likte jeg boka godt, mye bedre enn Paradis, som jeg synes var preget av en del unaturlige dialoger.  Det synes jeg er bedre i denne boka, men det glipper litt her og der. Håper det blir bedre etterhvert. En god redaktør må vel kunne bidra til at dette blir bedre, mer naturlig og flytende.

Hadde terningen hatt en minus, hadde det blitt 5-. 

Det er bedre enn 4, men når ikke helt opp til en ren femmer. Men dit kan Lilledalen komme, hvis alt klaffer. Dette er bare bok nummer to, så potensialet er stort. Blir dialogene bedre, og fristelsen til å bruke for mye av fagkunnskapen sin noe nedtonet, blir det mye bedre.

Anbefales. Terningkast 5!

Noen andre om boka: 

Tine, Henningbokhylle, iBokhylla, 

Min omtale av Paradis, Lilledalens debutkrim, numer 1 i serien.

Frøydis Lilledalen (46) er utdannet psykologspesialist, og har også utdanning innen drama og teater. Hun er tangodanser, diver med yoga og snakker flere språk, blant annet spansk. Hun har ME som hun også skriver en del om i diverse for. Hun er barnebarn av Alfred Hauge, les gjerne intervju med henne her

Frøydis Lilledalen: Mødrenes synder, 384 s

Liv forlag 2022

Leseeksemplar fra forfatter/forlag