Carl Frode Tiller og Stian Westerhus på Dokkhuset- litteratur og musikk

Kammerfestivalen i Trondheim har med hell noen få ganger invitert forfattere til å snakke om bøkene sine og om sitt forhold til musikk og hvordan den inspirerer dem. I går opplevde jeg Carl Frode Tiller i samtale med Adresseavisens journalist Trygve Lundemo  på Dokkhuset på Nedre Elvehavn. Etter samtalen var det en sekvens med opplesing og musikk av Stian Westerhus. Stemningsfullt og spesielt.

Lokalet var fullstappet av folk i begge kjønn. Jeg la merke til at det mot vanlig på slike litterære tilstelninger var kjønnsmessig veldig jevnt fordelt. Her var ikke bare to menn og resten kvinner fra femti og oppover som det ofte er på Bibliotekets litterære salonger, men både ungt og gammelt, kvinner og menn. Kanskje trakk Kammerfestivalen i seg selv til seg et annet publikum, kanskje var det kombinasjonen musikk og litteratur, kanskje var det fredagskvelden som gjorde det, kanskje er det bare det at Carl Frode Tiller er så utrolig populær og treffer bredt på hjemmebane. Namsosingen som har bodd i Trondheim i mange år, kom på scenen som en ny litterær popstjerne, og jeg fikk litt Knausgårdvibber, uten sammenligning forøvrig med unntak av at begge to er knakende gode forfattere. Tiller har fått stor oppmerksomhet for sin Innsirklingtrilogi i forbindelse med at den siste boka kom i høst. Og det er absolutt verdt det, og all applausen han fikk underveis i arrangementet. Selv liker ikke forfatteren all denne oppmerksomheten i rampelyset, som han sa under Oslo bokfestival, men han begynner å få god trening nå, uten tvil.

La oss nå snakke om hva Tiller snakket om.
Han legger aldri opp noen plan for bøkene sine . Han har en ide, men ønsker å være åpen for ideene som dukker op underveis, vil ikke låse seg da det dreper det som er gøy med skriveprosessen. Det å være kreativ, følge innfall.  Han bestemte seg ikke for at David (hovedpersonen i Innsirklingtrilogien) skulle dukke opp i bok tre før han holdt på med den, og visste ikke selv hva hukommelsestapet egentlig var. Var det reelt, et kunstprosjekt eller noe annet?  Det mulige babybyttet som er omtalt på slutten av bok to, var han heller ikke helt sikker på utfallet av da han var ferdig med toeren.

Journalist Lundemo påpeker at David har mange paraleller til Tillers eget liv. Det bekrefter Tiller, men sier det ikke er selvbiografisk, men at han har brukt av hendelser i tiden. David er født samme år som Tiller, og på samme år som det norske oljeventyret startet, og begge gikk på Universitetet i Trondheim, Dragvoll. Det norske oljeventyret, klassereisen , er sentral i bøkene. Tiller hadde ingen ide om å skrive en serie bøker som tok for seg norsk samfunnsutvikling som sådan, men det har bøkene faktisk blitt. Tema klasse og klassereise er sentralt, noe vi får illustrert gjennom de ni historiene i bøkene.

David er en kynisk person, sa Lundemo, men med mange sider. På et tidspunkt bestemte Tiller seg for at David skulle gå i terapi.  Tiller har ingen egenerfaring med terapi og har knapt lest en setning psykologi, sa han. Han satte seg til å skrive en dialog mellom en psykolog og David, og kvalitetssikret den gjennom å be psykiater Finn Skårderud lese den og eventuelt korrigere. Tilbakemeldingen var positiv. : - Skårderud sa at jeg var en flink psykolog, - sa Tiller, og humret.

Angående bruken av musikk som inspirasjon, så sa Tiller at han kan bruke musikk som bakgrunn, og prøver å få en rytme inn i språket.  Han er selv musiker. Da Tiller leste fra Innsirkling 1 og 3 etterpå, hørte jeg godt denne rytmen, med repetisjoner, suggererende, gnagende- særlig der han leste om vaffelmiddagen.

Sekvensen med musikk, hvor Stian Westerhus først spilte, gitar med en felesak, var ganske stemningsfull og passet veldig godt til akkurat disse bøkene. Litt klastrofobisk, smertefull, uharmonisk, dysfunkjonell (kan man si det om musikk?), og hvor Tiller selv leste i to sekvenser fra henholdvis Innsirkling 1 og 3, avbrutt av musikk mellom lesningene. Det hele ble også avsluttet med musikk. Ute høljet det ned og den første høststormen hadde ankommet Trøndelag. Noe som også passet fint.