Fra forlaget:
Óðinn blir satt til å undersøke mistankene om overgrep mot barn på Krokur, en behandlingsinstitusjon for gutter på 1970-tallet. Undersøkelsene avdekker et umenneskelig regime. To unge gutter har dødd under brutale omstendigheter.
Etter ekskona Láras død har Óðinn hatt ansvaret for deres datter Rún, og etter hvert påvirker undersøkelsene hans eget liv.
Mens Óðinns undersøkelser skrider frem, introduseres leseren for de grusomme hendelsene som skjedde på Krokur, og han innser gradvis at ekskonas død slett ikke var en ulykke, slik de hittil har trodd. Men mens han desperat forsøker å finne svar på sine spørsmål, blir ondskapen som omgir ham bare sterkere.
Mer HER
Boka veksler mellom to historier i fortid og nåtid. Nåtiden handler om Odinn som undersøker forholdene på institusjonen Krok, og fortiden hvor vi blir kjent med ungjenta Aldis som jobber der og de som bor på Krok i 1974.
Ganske fort blir jeg like engasjert i begge historiene og lar meg drive raskt fremover. Odinn opplever merkelige ting, og hører lyder. Det kan være at det er noe mystisk, det kan også godt hende det kun foregår i hans fantasi og at hans psykiske helse er litt skrantete.
På Krok i 1974 foregår det også mystiske ting og noen hører lyder og føler at det er noen der som de ikke ser. Det er også noe med et barn som døde.
Yrsa Sigurdadottir greier å skape en ekkel stemning, en uhyggestemning som mange sikkert skvetter over. Jeg har lest andre steder at noen ikke vil være hjemme alene når de leser denne boka. Så skvetten er dog ikke jeg, selv om jeg godt kan skvette, men jeg skjønner poenget.
Det er som om man ikke vet helt om det er noe overnaturlig mystisk på gang i krokene, om det er spøkelser på ferde, eller om det er helt naturlige forklaringer. Denne stemningen greier hun å holde på til siste slutt. Når du tror at alt er oppklart og klart, så,- er det muligens ikke det likevel.
I går hadde jeg med meg boka på bussen til byen for å lese de siste sidene. Det sier noe om spenningsnivået at jeg sto ute i kulda ved avstigende holdeplass og leste den ferdig i lyset av en lyktestolpe.
Siden dette er en krim, eller kanskje mer presist, - en grøsseraktig thriller, sier jeg ikke mer.
Takk til Kagge for leseeksemplaret.
Jeg vil også vise til møte med Yrsa Sigurdardottir på et bokmøte i Trondheim med Kagge i vår.
Andre bloggere:
Foto: Kagge forlag
Yrsa Sigurdardottir: De uønskede, 380 s
Kagge forlag 2014
Inspirerende omtale, Anita - jeg har en av henne liggende jeg også, og fristes til å lese den. (Kanskje vi var på bokbad sammen og opplevde henne)
SvarSlettTakk for det Randi! Ja, vi var jo på bokbadet sammen og begge skrev vi innlegg. Jeg leste nettopp gjennom både ditt og mitt, tenk at det er nesten et år siden..
SlettJeg vet hvordan du har det, når du står ute og leser ferdig - herlig! Dette er en herlig bok, på kanten til spooky, og spennende så det rekker.
SvarSlettJa ikke sant? Da e det alvor…brrrrr…
SlettJeg likte boka "Den som graver en grav" godt, men boka "Jeg vet hvem du er" skuffet meg veldig. Lurer på om jeg skal skaffe denne boka siden jeg har stor sans for det overnaturlige:)
SvarSlettJeg har ikke lest de du nevner, men jeg leste Det tredje tegnet for noen år siden. Den likte jeg kjempegodt..:) Med okkult tematikk..
SlettHvem liker vel ikke okkult tematikk:D Jeg har sansen for det og det overnaturlige. Spennende å lese om og se filmer om det. Kanskje jeg skal skaffe meg De uønskede. Lenge siden jeg har lest en grøsser, bare så synd at grøssere skuffer meg. Det er ikke noe som skremmer meg lenger. Jeg er vel kurert:)
SlettMange utenom vi,- Ina.;) De uønskede er vel ikke en ren grøsser, , men en krim/grøsseraktig psykologisk thriller-- skjønt de grensene er ikke like lett, eller nødvendige for den sags skyld, å sette bestandig, og hvor "supernatural" den er, finner du ut når du har lest den..;) Det skal vel noe til å skremme oss når vi har lest mye, men spennende kan det jo være alikevel.:) Har du lest noe av Johan Theorin? Jeg innbiller meg at han er litt i samme gate, men jeg har ikke lest noen krimromaner av ham mua noveller i Bølgerytteren, og der syns jeg det var for mye knokler og kirkegårdsgrøss, og det kan jeg spare meg for..
SlettSkjønner det: Den som graver en grav er også krim blandet med grøsser og litt psykologisk thriller. Det er vel hennes spesialitet å blande disse sjangrene inn i hverandre. Og ja: Johan Theorin har jeg lest mye av: Har både lest Skumringstimen, Nattefokk og Blodleie. Likte alle godt bortsett fra Blodleie. Den ble litt småteit. Har boka Sankta Psyko på vent.Tror du vil like krimserien hans bedre enn det andre du har lest av ham. Det er det mer atmosfære enn knokler.
SlettDet er nok det. Sankta Psyko har jeg forresten lest, og den likte jeg godt. Men jeg har forstått det som at den er litt annerledes enn de andre bøkene hans.
Slett