Et blått sjal av bly av Kjell Erling Bardal

En nordnorsk krimodysse, eller et vilt eventyr for voksne Hardygutter? som også voksne Frøken Detektiver kan ha moro av å lese. En poetisk hybrid, en sanselig crossoverkrim, noe utenom det vanlige.

Jeg starter med konklusjonen, og blir du nysgjerrig så er du velkommen til å lese videre. Debutant Kjell Erling Bardal har skrevet en spenningsroman utenom det vanlige. Jeg tror ikke Et blått sjal av bly kan kalles en vanlig krim akkurat, men jakt og spenning er det, og masse vill og vakker nord-nordnorsk natur, sære bygdefolk og ditto turister.

Jeg fikk en epost av forfatteren med tilbud om å lese boka, og siden jeg har stor sans for litteratur fra Nord-Norge og også er glad i krim, samt at jeg synes det er spennende å lese debutanter, takket jeg ja. Jeg hadde også nylig lest Bokbloggeirs anmeldelse av boka noe som også gjorde meg nysgjerrig. Utfra Geirs omtale, fikk jeg et inntrykk av at dette var en slags parodi/farse på en krim , hvor hoder rullet, bokstavelig talt, hvor det gikk inflasjon i drap, at det i det hele tatt var temmelig ville tilstander, og hvor Geir desto mer koste seg.

Nå vil jeg ikke bekrefte at dette er en krimparodi akkurat, slik jeg har lest boka. Historien var riktignok langt fra realistisk, det var mye lun og snerten humor i replikker og situasjoner, men istedet for å tenke at det er en parodi, tenker jeg mer at dette er et slags eventyr, at det er Hardyguttene for voksne på ferde.

Her har vi ingen klassisk etterforskningsgåte. Hvem som  er skurker og hvem som er helter får vi tidlig vite. Erling reiser fra Oslo til hjemstedet Belsvik ved Sandnessjøen på Helgelandskysten for å delta på et Peter Dass-seminar på Alstahaug. Erling er journalist. Han bor hos broren Kasper. På stedet bor også tre unge vakre jenter sammen, Linnea, Kaisa og Astrid. Astrid, er Kaspers kjæreste. Astrid er også barnebarnet til Klaus som var tysk soldat under krigen, stasjonert på Belsvik hvor han satte barn på en av de lokale damene der. Klaus er nå tilbake på Belsvik, og har kontakt med andre tyskere på stedet, blant annet etterkommere av kaptein Helmuth Behle som overlevde forliset av M/S Rigel i 1944, hvor ca 2600 omkom. Her er også tyske fisketurister, russere, en ærekjær journalist fra lokalavisa og andre lokalfolk.

Det skjer jo ikke så mye spennende på stedet, men det skjer store ting like etter at Erling har ankommet, så oppholdet hans blir lengre enn planlagt. Et drap, kamuflert som selvmord, et nytt drap, noe skal beskyttes, det står store penger på spill og farlige krefter er i sving. Både russere og tyskere jakter på det dyrebare ravet som skal ligge igjen i det forliste skipet Rigel.

Istedet for å gå til politiet med en gang de mistenker noe muffens, begynner Kasper og Erling å undersøke ting selv. Det vil si, det er Kasper som så gjerne vil ha litt mer spenning, oppleve noe, før de går til politiet. Litt som, eller ganske så mye som Hardyguttene. Og det får de betale dyrt for.

Altså- mer skal jeg ikke røpe, det er jo en spenningsroman.

Språket er vakkert, poetisk malende, mange vakre naturskildringer, miljøskildringer, situasjonsbeskrivelser. Jeg tok meg i å tenke på dette med språket, om det var et pluss eller et minus i en spenningsroman? Skal man få med seg de fine passasjene, så må man lese ganske sakte. Raser man fort gjennom sidene så mister man det. Og er det noe som kjennetegner en god krim, så er det tempo, hurtige skifter, økonomisk språk- ja et språk som tjener hensikten. Men så har kanskje ikke Bardal tenkt at dette skal være en pageturnerkrim? Tvilsomt. På omslaget står det at en av hans målsettinger har vært å skape en ny sjanger ved å blande poesi og krim.

Har han lyktes?

Ja, på en måte. Dette var en fornøyelig bok å lese, jeg nøt miljøskildringene, det lyriske språket, men også humoren, og at han også tok seg tid til å skildre det sanselige. Her drikker ikke heltene brunt brennevin og industriøl (ok, da, en Remy Martin var på bordet en gang), men Erling tar seg stadig en Corona. Hva har vel det i et fiskevær i nord å gjøre, tenker jeg Hvorfor ikke Mackøl? Men så har jo den godeste Erling bodd i Oslo i mange år, og drikker han vin så foretrekker han en god Amarone, ikke akkurat det billigste du får på Polet. I tillegg liker han å lage mat, så det dufter godt innimellom her, helt til noe annet grusomt dukker opp i mikrobølgeovnen og fryseboksene. Visste du tyskerne har frysebokser tilgjengelig der de leier og fisker? Jo, et sted må de jo gjøre av fisken de skal ha med seg hjem , sånn inntil videre.  Og så lytter Erling til god musikk  som Tom Waits. Melankolsk og stemningsfullt.
Bardal tar flittig i bruk metaforer og simeles, men det skjer sømløst og de treffer. De er ekte tilpasset historien og miljøet. Han gjør dette mye bedre enn feks Lars Mytting i bestselgerboka "Svøm med dem som drukner", hvor metaforbruken rett som det er drukner i det svulstige. Den fella unngår Bardal, han mestrer bruken meget godt. Det er helt tydelig at han har valgt sine ord med omhu, at han har jobbet nøye med teksten, i tillegg til at jeg antar at han har et naturlig talent for det.

Boka første halvdel går ganske sakte for seg, det skjer ikke så mye, men på slutten tar det helt av. Det er mye action, det er mange folk å holde styr på, men akkurat det går ganske greit. Her er romantikk, triste skjebner, småskumle myter, bestialske forbrytelser,  ramsalt hav og kystens skjønnhet i skjønn forening. Men ikke forvent en pageturner av en krim, dette er noe annet.

Jeg synes også at det er interessant at inngangen til boka beskriver hva som hendte med skipet Rigel rett utenfor Tjøtta, i området der handlingen foregår, og at historiens røtter er knyttet til Rigels forlis. Det minte meg om Ingrid Storholmens Her lå Tirpitz, men det eneste de to bøkene har felles er at de har  en handling som dreier seg rundt et skip som forliste under 2.verdenskrig, og at svært mange omkom. Men jeg visste så lite om Rigel at jeg måtte google det. Jeg la også merke til at forfatteren skriver Dønnmannen konsekvent om fjellet som er kjent for Dønnamannen. Mulig er Dønnmannen en lokal variant? Jeg har faktisk vært både i Sandnessjøen og på Dønna og Vega, så det var litt ekstra morsomt å lese boka på grunn av det. Jeg har også en svoger fra Sandnessjøen, og jeg skal helt sikkert anbefale denne boka til ham.

Et lite pirk til forlaget til slutt: Det er litt irriterende med korrekturfeil, som jeg oppdaget noen få steder, små ord stavet feil, ikke store ting, men helt unødvendig. Boka er ellers så lekker i omslagsdesign og papir, så ikke la slikt ødelegge helhetsinntrykket. Please..

Her skal dere få en smakebit av en ganske poetisk passasje med litt mystikk:

"Utenfor glir den lyse sommernatta langsomt mot neste dag idet store skygger mørklegger den blomstrende hagen. Skyggene vokser ut av ingenting. Flakker frem og tilbake, som om vinden leker med dem, før de fremstår som en hær av lemlestede, diffuse skikkelser knelende i bønn. Et jamrende kor høres når de i tusentall reiser seg og danner en menneskelig mur. Strekker hendene mot himmelen og skyggelegger landet der de møtte sin voldsomme død.
  De er Rigels fortapte passasjerer.
  Ordene er uklare. Kanskje bønnfaller de om å bli sluppet fri, som om de er fanget i et bur av ulidelig smerte. (s.30)"

Tusen takk til forfatteren for boka.

Bokbloggeir ,  Reading-Randi  og Tine har også blogget om boka.

Avisa Helgelendingen intervjuer forfatteren om boka HER

Siden det er söndag deltar jeg med dette innlegget i Maris spalte Smakebit på søndag i hennes blogg Flukten fra virkeligheten. Du er velkommen til å ta en titt der og la deg inspirere av også andre smakebiter. Ha en fin søndag!

Kjell Erling Bardal: Et blått sjal av bly, 345 s

Fair forlag 2014

www.fairforlag.no