Helvetesilden av Karin Fossum - en helvetes vond bok

Det brenner i meg som leser, som sviende kløende helvetesild kanskje, nei, mer den indre smerten, så vondt er det å lese Karin Fossum når hun herjer slik med disse vanskeligstilte hovedpersonene sine, og med barna deres. Innimellom synes jeg Fossum var slem, en riktig slem forfatter som skriver som hun gjør. I Helvetesilden er hun tilbake til de scenariene hun kan så godt, og denne boka er meget godt skrudd sammen. Jeg lever meg inn i karakterenes liv, slik bare hun kan tegne dem, og blir revet med fra første side og det holder hele boka ut.

Fra forlaget om boka:

Femte juli 2005, varmt. 
Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret.
Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, moren og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn! 
Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, moren og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på og ikke trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter.

Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. Dagene går med til kryssord, kanelgifler og vafler og søking på nettet. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente.
Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er svært samvittighetsfull, og fordi hun også er spesielt eiegod, ender hun som regel opp med de vanskeligste beboerne. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon.
Konrad Sejer og hans kolleger har få spor å gå etter. Hvem kan hatt motiv til å drepe den unge moren og hennes lille sønn?    Mer HER

Det er mange som har skrevet om boka, og jeg linker til flere under her. Mitt innlegg skal bli kort. Jeg fikk så vondt av tykke Eddie, som er så avhengig av mora, men likevel har noen ressurser, og vilje. Jeg fikk så vondt av alenemora Bonnie som strever slik for å få endene til å møtes , for å få livet med den lille sønnen Simon til å henge ihop, gi ham det han fortjener, og hvor vanskelig morgenene med levering i barnehagen er.

Jeg får vondt av de eldre hun pleier for, selv om hun gjør en innmari bra jobb.

I sine skildringer av  fattigdom, sosial isolasjon og aleneforeldretilværelse, minner hun meg om Ingvild Rishøis skildringer i Vinternoveller. Fossum er like mye en samtidslitterær forfatter som en krimforfatter, spør du meg..

Karin Fossum har igjen skrevet en sterk krim, en thriller med psykologisk dybde, og selv om vi fra første stund vet hva som skjer og hvem morderen er, sannsynligvis- selv om jeg håper det dukker opp andre kandidater; har boka et voldsomt driv, der den veksler mellom de to historiene i fortid og etterforskningen i nåtid. Det er hva som fører frem til hendelsen som driver historien fremover, hvorfor, hva er forbindelsene-  i tillegg til at historiene, karakterene, dagliglivet, er så gripende beskrevet.

Karin Fossum ble under krimfestivalen torsdag 5.03. nominert til Rivertonprisen for denne boka. Den 18. mars får vi vite hvem som vinner. Fossum har vunnet en gang før. Med denne romanen kan hun godt vinne igjen.

Jeg har lest det meste av Fossum, og Helvetesilden er absolutt blant hennes sterkeste romaner.

Boka er lånt på biblioteket.

Andre bloggere og anmeldelser:

Bokbloggberit- har lest alle bøkene av Fossum og synes Helvetsilden er Fossum på sitt beste

Tine sin blogg - synes boka har nerve og Fossum sin helt egen stil

Rita Leser - synes boka er interessant, men at noe  mangler på slutten

Pervoluto - fin opptur etter Carmen Zita og døden

Heartart- rett og slett mesterlig

Dagsavisen - nærmer seg hjerteskjærende, en krimforfatter i særklasse 

Bergensk tidende-  mener «Helvetesilden» er atskillig bedre som samtidsroman enn som kriminallitteratur.

Aftenposten - synes boka er et kruttsterkt menneskelig dokument

Dagbladet - synes boka mangler nerve. (Jeg er uenig)

Andre av Karin Fossums bøker jeg har blogget om:

Den onde viljen , Varsleren , Jeg kan se i mørket , Carmen Zita og døden

Karin Fossum: Helvetesilden, 247 s

Cappelen Damm 2014