mandag 9. mars 2015

Helvetesilden av Karin Fossum - en helvetes vond bok

Det brenner i meg som leser, som sviende kløende helvetesild kanskje, nei, mer den indre smerten, så vondt er det å lese Karin Fossum når hun herjer slik med disse vanskeligstilte hovedpersonene sine, og med barna deres. Innimellom synes jeg Fossum var slem, en riktig slem forfatter som skriver som hun gjør. I Helvetesilden er hun tilbake til de scenariene hun kan så godt, og denne boka er meget godt skrudd sammen. Jeg lever meg inn i karakterenes liv, slik bare hun kan tegne dem, og blir revet med fra første side og det holder hele boka ut.





Fra forlaget om boka:
Femte juli 2005, varmt. 
Kvinner og barn glødet, mennene visste bedre og holdt seg i skyggen, med bremmen ned foran øynene. På jordene oppe ved Skarven, nede i et lite dalsøkk med en klynge av sorte graner, sto en gammel campingvogn fra Fendt med rust omkring vinduene. I et vindu en fillete gardin, noen insekter hadde latt seg fange og lå døde i nettet av nylon mellom tette, fine tråder og hvite blonder. Rett innenfor døra lå barnet, en unge på fire-fem år. På en smal sofa under vinduet, en voksen kvinne. I munnviken hadde hun en stor flenge, der blodet hadde silt nedover haken. Overbetjenten sto i døra, hjertet hamret.
Vogna var i dårlig forfatning, kunne de virkelig ha bodd her disse to, moren og barnet, nei, han trodde ikke det. Kanskje var de bare sammen for å leke en lek. På tur over jordene i det vakre været, og der sto det vesle, rustne huset. I natt skal vi sove ute i en vogn! 
Vestover lå Geirastadir, østover lå Haugane, men altså her, i den svarte treklyngen, moren og barnet. Sejer gikk inn. Adrenalinet gjorde ham tørr i munnen. Han skrittet over barnekroppen, passet på og ikke trå i blodet, fikk øye på en kniv som lå på gulvet foran benken. En kniv med treskaft og nagler, og et langt, smalt blad, en slik man brukte til å filetere med, kjøtt eller fisk. På det blanke bladet, render av blod, det hadde rent i strie strømmer og det luktet rått. På benken, en håndveske med en lommebok, den var rød med mange rom. En ryggsekk og en halvspist pizza, litt klær i en hylle. I lommeboka, tusen kroner i kontanter.

Handlingen i romanen følger to alenemødre, Mass og Bonnie, og sønnene deres fra desember til juli i 2005. Femtiårige Mass lever alene med sønnen Eddie som er i begynnelsen av tjueårene. Eddie er svært overvektig, og han er trygdet uten noen spesiell diagnose. Dagene går med til kryssord, kanelgifler og vafler og søking på nettet. «Tore på sporet» er yndlingsprogrammet hans, og snart vokser ønsket om å finne ut hvor farens grav er; den faren han aldri kjente.
Bonnie arbeider som hjelpepleier hos hjemmeværende eldre. Hun er svært samvittighetsfull, og fordi hun også er spesielt eiegod, ender hun som regel opp med de vanskeligste beboerne. Hun er alenemor for lille Simon som går i barnehagen, og i hverdagene slites hun mellom omsorgen for lille, forsiktige Simon og jobben. Økonomien er anstrengt, men en dag kommer det et brev som kan synes som en løsning for Bonnie og Simon.
Konrad Sejer og hans kolleger har få spor å gå etter. Hvem kan hatt motiv til å drepe den unge moren og hennes lille sønn?    Mer HER

Det er mange som har skrevet om boka, og jeg linker til flere under her. Mitt innlegg skal bli kort. Jeg fikk så vondt av tykke Eddie, som er så avhengig av mora, men likevel har noen ressurser, og vilje. Jeg fikk så vondt av alenemora Bonnie som strever slik for å få endene til å møtes , for å få livet med den lille sønnen Simon til å henge ihop, gi ham det han fortjener, og hvor vanskelig morgenene med levering i barnehagen er.
Jeg får vondt av de eldre hun pleier for, selv om hun gjør en innmari bra jobb.
I sine skildringer av  fattigdom, sosial isolasjon og aleneforeldretilværelse, minner hun meg om Ingvild Rishøis skildringer i Vinternoveller. Fossum er like mye en samtidslitterær forfatter som en krimforfatter, spør du meg..

Karin Fossum har igjen skrevet en sterk krim, en thriller med psykologisk dybde, og selv om vi fra første stund vet hva som skjer og hvem morderen er, sannsynligvis- selv om jeg håper det dukker opp andre kandidater; har boka et voldsomt driv, der den veksler mellom de to historiene i fortid og etterforskningen i nåtid. Det er hva som fører frem til hendelsen som driver historien fremover, hvorfor, hva er forbindelsene-  i tillegg til at historiene, karakterene, dagliglivet, er så gripende beskrevet.

Karin Fossum ble under krimfestivalen torsdag 5.03. nominert til Rivertonprisen for denne boka. Den 18. mars får vi vite hvem som vinner. Fossum har vunnet en gang før. Med denne romanen kan hun godt vinne igjen.
Jeg har lest det meste av Fossum, og Helvetesilden er absolutt blant hennes sterkeste romaner.

Boka er lånt på biblioteket.

Andre bloggere og anmeldelser:
Bokbloggberit- har lest alle bøkene av Fossum og synes Helvetsilden er Fossum på sitt beste
Tine sin blogg - synes boka har nerve og Fossum sin helt egen stil
Rita Leser - synes boka er interessant, men at noe  mangler på slutten
Pervoluto - fin opptur etter Carmen Zita og døden
Heartart- rett og slett mesterlig



Dagsavisen - nærmer seg hjerteskjærende, en krimforfatter i særklasse 
Bergensk tidende-  mener «Helvetesilden» er atskillig bedre som samtidsroman enn som kriminallitteratur.
Aftenposten - synes boka er et kruttsterkt menneskelig dokument
Dagbladet - synes boka mangler nerve. (Jeg er uenig)

Andre av Karin Fossums bøker jeg har blogget om:





Karin Fossum: Helvetesilden, 247 s
Cappelen Damm 2014





23 kommentarer:

  1. Svar
    1. Lurer på om du trykket på feil innlegg.;)

      Slett
  2. Takk for lenking! Bra omtale, der du får fram kor ubehageleg godt Fossum skriv. Ho har ei eiga evne til å setja seg inn i og å formidla det innerste indre av eit skada menneskesinn. Dette er ei bok som er verdig ein Riverton-nominasjon, tykkjer eg, - kanskje også som vinnar av prisen. Fossum har fått tildelt prisen ein gong før (1996, for Se deg ikke tilbake - også ei godvond bok)

    SvarSlett
    Svar
    1. Bare hyggelig, en selvfølge for meg.:)
      Takk skal du ha. Ja, hun er i en egen klasse mht til psykologisk portrettering av enkeltmennesker og samspill. Jeg har vel lest det meste av Fossum, men de eldste bøkene leste jeg da de kom. Jeg var en trofast fan, helt til jeg gikk litt lei, noe jeg kan bli av de fleste forfattere jeg har lest mye av. I 2013 leste jeg meg opp på de jeg hadde gått glipp av, og det er vel de jeg har blogget om, tror jeg..
      Jeg har nok også leset Se deg ikke tilbake. Men det er det med Fossums bøker at titlene er litt like og bøkene har mye til felles så jeg synes ikke det er så lett å skille dem fra hverandre med hukommelsen.. Bortsett fra Elskede Poona, som var litt spesiell kanskje, ellers er det det at jeg husker filmen så godt..
      Nevnte vel over her det med Rivertonprisen, at hun har fått den før.. Men Staalesen har fått den to ganger før. Da. Så. Kanskje Fossum nå. Selv om jeg ikke har lest noen av de andre, Jaklin, Reiersgård, Junker. tar med Jaklins Rød Sone på tur til helga..forresten.

      Slett
  3. En sterk bok. Jeg har skrevet om den på bloggen min i november, og har bare lovord.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da jeg sjekket innleget ditt fikk jeg det ikke opp..

      Slett
  4. Jeg har lest tre bøker av Fossum, og de har vært helt forskjellige leseopplevelser for meg. Alt fra fantastiske Elskede Poona, til gode Varsleren og Carmen Zita og døden som jeg likte dårligst. Derfor var jeg ikke særlig interessert i å lese denne, men ut fra omtalen din virker det som en ikke fullt så god ide, for denne boken virker da veldig god.

    Fin omtale Anita :)

    SvarSlett
    Svar
    1. De der er tre veldig forskjellige bøker egentlig. Varsleren er kanskje den mest typisk Fossumske. Elskede Poona var litt spesiell da den kom, og brøt litt med mønstret så vidt jeg husker.. Carmen Zita også. Den likte ikke jeg spesielt godt. Det kan godt hende du liker Helvetesilden, da..:) Takker..:)

      Slett
  5. Jeg har bare lest ett par av Fossums bøker og ser for meg å begynne fra begynnelsen for å både bli bedre kjent med henne og med bøkene. Jeg har gjort det med flere andre forfattere og synes det er fint.
    Akkurat nå ligger det så mange krimbøker på nattbordet mitt at jeg ikke ser for meg at jeg får det gjort i førstningen :-) Men jeg har planer!

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er ingen dum ide. Hun var krimdronningen sammed med Unni LIndell og Anne Holt i gamle dager, de var krimdamene som banet vei for andre kvinnelige krimforfattere- skjønt nå er det overvekt av menn som skriver krim igjen..
      Ja, det hoper seg fort opp. Jeg har vært og lånt Wienerbrorskapet, og den siste av Eystein Hanssen (Brennemerket), samt Nattevandreren (Aurstad & Westberg)på bib nå, og bestillt enda flere… Emma Healeys Elisabeth forsvinner, Alex, Blod på snø.-- og skal hente Stalker som jeg satt meg på bib-vent på da den kom i høst en gang...

      Slett
    2. Wienerbrorskapet og Brennemerket falt jeg for. De er begge solide, godt skrevne mordmysterier. Alex har jeg også lest. Men Elisabeth forsvinner og Blod på snø gleder jeg meg til.
      Jeg har lest flere krimforfattere i ett strekk, når der er flere av de eldre bøkene jeg ikke har lest, som Lier Horst, Chris Tvedt, Trude Teige og Frode Eie Larsen. Du kommer mye nærmere hovedpersonen dvs politimannen, journalisten eller advokaten når du leser dem sånn.. Men det skaper den uvanen at jeg kanskje ikke vrderer en bok like høyt hvis det er gått litt tid siden jeg leste sist bok og jeg har glemt endel.

      Slett
    3. Så bra, håper de er bedre enn Staalesens siste. Jeg tenkte jeg skulle lese disse Rivertonnominerte nå, for å se hva de vurderer som årets beste krim..
      Jeg orker ikke å lese så veldig mange bøker i strekk i samme serie..da blir jeg lei.

      Slett
  6. Flott omtale Anita! Jeg digger Karin Fossum sine bøker, og traff henne da hun mottok Amalie Skramprisen for to år siden. For en oppegående dame! Takk for linking!

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for det Tine,:) Ja, det er interessant å høre på Fossum::)

      Slett
  7. Leser ikke omtalen din så grundig enda, men det ser bra ut - skal kommentrere mer når jeg har lest boken - står på vent, bibliotektet.

    SvarSlett
  8. Lenge siden jeg har lest noe av Fossum nå. Har lest de fleste bøkene hennes og likt mange av dem. Syns hun har god psykologisk innsikt:)

    SvarSlett
  9. Jeg har - hold på hatten - ikke lest ei eneste Fossum-bok som jeg kan erindre. Uffameg. Nok en forfatter jeg "burde"... Kjenner imidlertid jeg er temmelig og passe lei krim igjen. Jeg kan lese krim innimellom og hele tiden, for så å få skikkelig aversjon mot hele sjangeren. Jeg tror jeg er der akkurat nå, og da er det lysten som styrer. Nå er det klassikere jeg har kastet meg over på Storytel. Har nemlig også allerede fått fnatt av de nye Nesbø-pallene som bokhandlerne har tatt inn. Lurer på om jeg kommer over denne Nesbø-allergien min noen gang..
    Fossum kunne jeg tenke meg å lese. Har lest mye om, ingenting av. Fikk du med deg hennes forrige bok? Den på anstalten. Husker ikke hva den heter. Hjelp! Hørte henne prate om den på et forlagsmøte. Fristet faktisk!

    SvarSlett
    Svar
    1. Den på anstalten av Fossum er nok flere år gammel, fra 1999, hvis det er De gales hus, du mener. . Den leste jeg selvsagt , da. Men den likte jeg ikke like godt som de vanlige krimbøkene hennes..Jeg har også sett filmen, Den er jo heller ikke krim. https://www.cappelendamm.no/_pocket/de-gales-hus-karin-fossum-9788202287306
      Hennes forrige var Carmen Cita og døden, og den likte jeg heller ikke så veldig godt.
      Slitsomt med forfattere man "bør" lese, men Fossum er såpass god i krimgenren, psykogisk krim med sosial profil, om jeg skal si det slik,at hun er verdt å lese..
      Jeg er også periodevis på krim . Var lei i høst, men nå er jeg i en liten stim igjen.. Men jeg merker at det er vanskeligere å la seg fenge når jeg leser så mye.. Jeg råleste Fossums bok, men jeg synes det går ganske tregt med Gunnar Staalesens siste bok, Ingen er så trygg i fare, som jeg leser nå.. Er bare sånn passe engasjert..
      Nesbø er jeg heller inegn fan av, men har tenkt å lese den siste en dag, den er jo så kort..

      Slett
    2. AHH! Ikke rart jeg ikke kom på navnet til siste Fossum-boka, for den var skrevet av Unni Lindell. Brudekisten... Kom på det da du skrev Carmen Cita.. Ikke første gang jeg blander de to navnene, kan man si... Da var det igrunnen Lindell jeg kunne tenke meg å lese, ikke Fossum... hehe... Godt jeg fikk den oppklart. Når det er sagt så var Sønnen av Nesbø ei bok som passerte. Hole-bøkene har jeg ikke noe forhold til. Den siste er kort ja, det registrerte jeg på pallene igår.. Og så var da coveret svært så uinteressant da? Til tross for at dette skal være ei bok om/fra 70-tallet, så burde da coveret appellere litt? Eller er jeg bare Nesbø-negativ nå..?
      Psykologisk krim med sosial profil? Det er faktisk noe jeg liker. Kanskje jeg skal vurdere Fossum faktisk. Har fått min dose blodige mord for en stund, og lurer litt på om det var diskusjonen vår rundt Hypnotisøren som fikk meg i tenkeboksen og fremkalte mordpause...

      Slett
    3. Fossum skriver mye bedre enn Lindell, synes jeg..Hun gjør det bedre på dybde, skildre karakterenes indre.
      For meg må du være så Nesbøneagtiv du bare vil.;)
      Ang blod og detaljerte voldskildringer, så kvier jeg meg ved å lese Stalker av samme grunn.. Har netopp fått den fra bib, etter måneders venting.. har kort lånetid på den så ventelista er sikkert fortsatt lang, må ta en titt over helga..

      Slett
  10. Hei, takk for strålende, god og leseverdig omtale. Det eneste jeg kan sette fingeren på, er at du har fargelagt teksten med den "oransje" fargen. Jeg synes det virker bare forstyrrende i hodet, og det har jo også sikkert noe med at man ikke er vant med at en så lang tekst markeres.

    Jeg leste boken i et "sluk" - klarte ikke å legge den fra meg. Dette er krim på høyt internasjonalt nivå.

    Med vennlig hilsen
    Asle Lien

    SvarSlett