Wienerbrorskapet av Ingar Johnsrud - kompleks krim av det voldeligste slaget

Ettervinter og vår rundt påsketider er krimtid. Etter en krimpause i høst er jeg nå i en krimstim igjen. Jeg  har lest Rivertonnominerte bøker samt noen nye og gamle krimromaner  i det siste. Jeg har plottet meg ut noen av vårens nye kritikerroste og andre jeg har lyst å lese på grunn av omtaler. Wienerbrorskapet er en av de nye norske krimbøkene jeg tidlig ble veldig nysgjerrig på. Det handler først og fremst om tematikk; gamle brorskap, en lukket sekt, raseforsking, terrortrussel, tråder tilbake til nazitiden og andre verdenskrig med mer. En salig cocktail som kunne blitt veldig mye og på en måte så ble det det også. Mye.

Fra forlaget:

Politietterforsker Fredrik Beier sliter med angst og selvbebreidelse etter sitt yngste barns død. Kona har forlatt ham. Forholdet til tenåringsbarna har raknet. 
Så forsvinner Annette Wetre, den vakre og intelligente, men religiøst forvirrede datteren av en ledende KrF-politiker. I den kristne sekten Guds Lys har hun levd isolert på gården Solro utenfor Oslo. 
Saken har knapt landet på Beiers skrivebord før Solro blir åsted for en bestialsk massakre. Da politiet finner et avansert underjordisk laboratorium innser de at gården skjuler mørke hemmeligheter. Men hvilke? Sekten er borte. Tilbake ligger bare lik.

Laboratoriet viser seg å ha forgreninger tilbake til andre verdenskrig, og et internasjonalt brorskap av naziforskere, ledet av en norsk rasebiolog. Arven etter brorskapet kaster lange skygger. Helt inn i vår tid. 
Sammen med den unge PST-etterforskeren Kafa Iqbal står Fredrik Beier overfor en krimgåte som vokser til en storpolitisk thriller med endetidssekter og ondsinnede konspirasjoner, der vår tids terror får næring av nazitidens levninger.

Mer HER

Min leseopplevelse:

Jeg hadde ganske store forventinger til denne boka, særlig etter at den fikk knallgode anmeldelser både i VG og Adresseavisa, hvor det ble trillet seksere. Boka ble også godt motatt i flere andre aviser og hos enkelte bloggere. At VG roser boka opp , er nå så, man kan jo stusse over habiliteten da forfatteren er ansatt i samme avis.  Og kanskje er også journalister flest litt mer godvillige med rosen til journalistkolleger som skriver krim? Hva vet jeg.. Men uansett: At Johnsrud kan skrive godt er det ingen tvil om. Journalister kan jo stort sett skrive.  Boka er lettformulert, velskrevet (med unntak av noen blødmeklisjeer , seksuelle metaforer , som jeg har sett andre også bruke, og som jeg undrer meg over.. som et dårlig knull,, eller forventninger som til et godt knull.. Ja, i den gata der, og de gir ikke gode bilder i hodet mitt, de er bare irriterende)

Krimromanen som sådan er kompleks, mange tråder frem og tilbake, mye å holde styr på. Det tok meg en del tid å få tak i persongalleriet, og hendelsene i fortid, hvor vi har med selve Wienerbrorskapet og folka der å gjøre, og tilknytningene til hendelsene i nåtid. Store partier er veldig spennende i boka, andre partier mindre spennende, og på slutten ble det litt kjedelig. Man skjønner jo tegningen ganske tidlig, selv om man ikke vet hvem som står bak drapene, massakrene, men man vet at det er noe fra fortiden som må skjules. Og lenge lurer jeg på hvem terroristen er, hvorfor gjør han det han gjør- og det er også det som er den store gåten for Fredrik Beier og hans kolleger etterhvert.

Fredrik Beier og PST-etterforsker Kafa Iqbal er et spennende par å bli kjent med. Dette er visstnok den første av tre bøker om Beier, og det frister å følge ham videre.

Vi får et ok bilde av samholdet, intrigene på kammerset og ute i felten. 

Galgenhumor har de også, som forfatteren fint formidler:

Her er en smakebit etter at Kafa er angrepet. Synne, en kollega spør::

"Hvordan går det med Kafa?" spurte hun da hun vendte tilbake.

"Greit nok" Hun har fått seg en støkk."

"Vil hun finne seg tilrette hos dere, tror du? "

Fredrik skjønte hvorfor hun spurte.

"Ja da. Både Andreas og jeg ser frem til det. Vi startet på gal fot, men det.." Han dunket henne kameratslig i armen. "…det  er ingenting som binder politifolk bedre sammen enn en kule i hodet" (s.158

Fredrik sliter også med sitt etter å ha mistet sitt og kona Alice sitt barn i en husbrann, hvor han lot barnet være alene en kort stund. Fredriks skyldfølelse er noe som dukker opp med jevne mellomrom, og tærer på ham:

"Frikks død hadde endret så mye, men det endret ikke på hvem Alice var. Hun hadde aldri klandret ham. Hun hadde tatt seg av han, trøstet ham og båret ham frem gjennom hans egne selvanklager og selvransakelse.

Hvordan hadde han fått seg til å forlate Frikk? Ja da, det var ikke første gangen, men hva hadde han tenkt? Hva hadde han egentlig tenkt? Det var ikke hun som stillte spørsmålene. Bare han. Dette var kraften i hans sorg. Og den kraften var så voldsom at han ikke hadde klart å reise seg. (s. 206)

Det er en del fine slike passasjer i boka. Vi blir kjent med Fredrik og Alice, litt med Kafa og Synne, mindre med Sebastian Koss, sjefen, som virker litt karikert.

Jeg dog har et ankepunkt til, og det er all volden i boka. Etter min smak er det alt for mye. De makabre voldsepisodene utbroderes unødvendig mye. Er det virkelig nødvendig å være så brutalt detaljert? Når jeg leser om at hjernemassen ligger igjen på gata, skaper det bilder i hodet mitt som gjør at jeg får problemer med å spise. Bildene dukker opp igjen under måltider og søvn. Ja, så bør jeg sikkert ikke lese slike bøker da. Men siden jeg elsker gode krimbøker, og vet det finnes masse god krim uten den bestialske volden, så ønsker jeg at bøkene kunne vært merket med en advarsel. Det er ikke alltid man vet om hva som venter en, før en sitter midt i suppa med en spennende krim.

Når det gjelder Wienerbrorskapet lurer jeg også på om ikke boka hadde tjent på å kutte på en del av de blodige voldsscenene. Det er mer enn nok spenning og innhold her til at det ville ha fungert uansett. For meg ble alle utbroderingene av volden en hemsko for den gode leseopplevelsen.

men alt i alt en imponerende debut, og det lover godt for fortsettelsen. Så får tiden vise om forfatteren velger å fortsette på den voldelige veien, eller greier seg med mindre.

Bloggere som skriver om boka:
Tine sin blogg, BokBloggBerit, Betraktninger

Anmeldelser:
VG- forrykende bra, formfullendt, terningkast 6   (hvor habil er VGs anmelder Sindre Hovdenakk, når Johnsrud er ansatt som journalist i samme avis- dog i VG Helg ? Min anm..)
Dagbladet - (betalingsmur) en ambisiøs thriller som kunne vokst seg for stor
Dagsavisen - mener forfatteren er over lærestadiet, ambisiøst, kanskje i overkant mye blod og gørr og klisjeaktige karakterer, men alt i alt en stødig krim

Intervju med forfatteren i Jarlsberg avis
Forfatterens hjemmeside

Om forfatteren:
Ingar Johnsrud, f. 1974, i Holmestrand. Han har studert journalistikk og filmvitenskap. Har arbeidet i Jarlsberg avis og NRK før han startet i VGs samfunnsvadeling i 2001.  Han bor nå i Oslo og jobber som featurejournalist i VG Helg. Har dekket bl.a. Knutbysaken.  (fra bokas omslag)

Foto: Twitter.com

Ingar Johnsrud: Wienerbrorskapet, 443 s

Aschehoug 2015

Boka er lånt på biblioteket.

PS: Det er søndag i dag og Mari i Flukten fra virkeligheten åpner for deling av smakebiter fra bøker vi leser-har lest. Ta en titt da vel. Ha en god søndag!