Just Kids av Patti Smith. Moshonistas biografilesesirkel august -16. Tema: Freske frøkener og festlige fruer

At Patti Smith også passer inn i denne kategorien i Biografilesesirkelen er jeg ikke i tvil om. Hedda har valgt tema for denne runden; Friske frøkner og festlige fruer. Patti Smith er dama som passer inn i de fleste kategorier og som har blitt en gjenganger i biolesesirkelen. Nå er det min tur til å lese Just Kids. Boka har stått i hylla lenge, siden jeg kjøpte den på engelsk på Platekompaniet i Oslo i 2012, før den kom på norsk. Hvorfor den har stått så lenge selv om superlativene har haglet, vet bara fåglorna. Jeg har lest både M Train og Sanka Ull av Patti, men Just Kids er desidert den aller beste. Den grep meg sterkt for å si det mildt. Så hva mer kan jeg si?

Og hva kan jeg si som ikke er sagt før? Noe må jeg jo si.
At Patti Smith er/var frisk, festlig, rebellsk, poetisk, dyktig, seig, tøff, har alltid gått sin egen vei, allsidig, rocka, varm, morsom og mye mer. Men det er vel ikke noe nytt?

Moshonista forventer en trøndervri vinklet ut fra toppturer i Lofoten i sommer, hva nå enn det skal bety. Sett ovenfra? Sett fra karsksaler fra Syttitallet fra Verdaln? Sett fra hybeltilværelse som drømmerisk freak og elev på tegning, form og farge, eller fra scenen som amatørteaterskuespiller i Verdal Teaterlag, eller som folkehøgskolelev på media hvor vi danset barfot på festival, dro til Oslo for å selge Gateavisa og spise på vegetarrestaurant i Hjelms gate, eller fra diktskrivingen og alle andre rablerier, hvor vi delte våre drømmer om hva vi ville, hvor veien var så åpen og drømmene store? Urtete og sjokoladekake. Yoga og meditasjon i små porsjoner, østlig tiltrukket, yin og yang. Kunst, skriving, foto, teater, søkende ungdommer, drikking, festing, miljø og gjenbruk, vi sydde selv og strikket store gensere med hønsestrikk.  Silje ble kunstner, Stig og Frank noe med media, Pål skuespiller, Jenny musiker og kunstner, men vi andre? Noe annet., "vanlige" jobber. Noen døde, kreft, manisk-depressiv/selvmord, overdose.  Jeg ble sosialarbeider, og bokblogger, haha.. til slutt.

Men det var ikke meg, det var Patti dette skulle handle om. Patti og Robert. Just Kids. Men unektelig går man tilbake selv og tenker på den tiden, som ung, søkende, sårbar. Syttitallet. Det forundrer meg litt at Patti var såpass gammel da hun slo gjennom. Det ble ikke noe fart på sakene før hun var langt oppe i tyveårene, tredveårene, fikk barn som førtiåring (med unntak av et som veldig ung som hun adopterte bort) . Og vi som tenkte at vi var gamle da vi hadde passert tyve.

Patti Smith for meg var rockedama som spilte en av mine all time favoritter; Because the night belongs to lovers. Når jeg hørte den bar det rett på dansegolvet. Strossa, Bodegaen ( Trondheim) spesielt. Men jeg hadde platene, Horses, Easter, Wave, og sikkert flere, men de kvitta jeg meg med i fjor, sammen med resten av vinylplatene. Jeg angrer.
Gloria. Dancing barefoot.

Jeg kan ikke skrive mer om denne boka før jeg har sagt noe om nåtidens Pattiopplevelser. Den 4.august spilte hun i Vår Frues kirke i Trondheim. Det var så sterkt.  Hun leste to utdrag av Just Kids også. Blant annet brevet til Robert, det som er på slutten av boka. Da han er død av Aids. Det var gripende. Adresseavisen lurte på om noe øye var tørt, i sin anmeldelse. De ga terningkast 6, det var fortjent. Dama er 70 år og har fortsatt en enorm tilstedeværelse og kraft. Det er den andre konserten jeg er på med henne i nyere tid. Hun skriver i Just Kids, som over sekstiåring at hun var heldig som overlevde, når så mange er døde, og hun virker nesten skyldbetynget over det, hvorfor hun og ikke de andre liksom? Patti var nok robust på flere måter, ikke så skjør som Janis Joplin og flere andre, ikke hang etter dop, ikke så grenseutprøvende som Robert..

 Dama rocker som bare det, i Vår Frues kirke Trondheim 4.08.2016.

Patti Smith i Vår Frues kirke. Sønnen Jackson er til høyre, i rødt.

Ellers i sommer har andre gamliser spilt i Trondheim. Bruce Springsteen i Granåsen for 37 000. Han spilte også Because the night. (jeg var ikke der, jeg var i Lofoten) Bruce skrev den  og ga den til Patti som gjorde den til sin. Van Morrison spilte på Sverresborg arena den 10. august, da var jeg der. Gjett hva han avsluttet med? Jo, Gloria, som også Patti Smith gjorde sin versjon av. Hun  spilte den ikke i Vår Frues kirke av respekt for kirkerommet, har hun sagt, da den handler om å ta avstand fra religion, være uavhengig. Men Van Morrison, jo, han dro den.

Van Morrison skrev Gloria. Her på Sverresborg arena i Trondheim 10. august 2016. Om mange døde på 70-tallet, så holder fortsatt en del koken.

Nok om det, henger du fortsatt med?

Hva annet kan jeg si om Just Kids? At det er en aldeles nydelig kjærlighetshistorie, så vart og vakkert skrevet. For en kjærlighet de hadde til hverandre, fra de var tidlig unge, og resten av livet selv om de gikk sine egne veier og fant nye partnere etter hvert. Men først ble de kunstnere sammen, og Patti takker Robert for at han viste henne veien, det var han som lærte henne så mye, som pushet henne , som trodde på henne. Patti ville først og fremst skrive, hun ville være poet. Hun tegnet og spilte gitar, tok bilder, spilte teater. Hun begynte å skrive musikkanmeldelser. Hun dristet seg til å lese opp dikt offentlig etter mye mas fra Robert. Han ville hun skulle synge, men det ville ikke hun. De var begge søkende, de lette etter sine uttrykk, Robert med sine installasjoner. Robert var den som tidlig var sikker på at han ville bli kunstner. Patti tvilte på seg selv, hva hadde hun å gi til verden? Hun ville det skulle være ekte.

De bodde i New York under kummerlige forhold, Patti jobbet i bokhandel, Robert tok strøjobber. Det var så vidt de holdt seg gående. Robert var en som grublet mye, gikk dypt i sine mørke sider. Han eksperimenterte med stoffer, LSD, hasj, det gjorde ikke Patti. (med unntak ev noe hasj i tyveårene) Hun hadde nok en mer stødig personlighet enn ham. Robert balet også mye med religiøse grublerier, han kom fra en katolsk familie. Han var interessert i okkultisme, magi, Crowley, det esoteriske fenget dem begge, men Robert gikk lengre. Etterhvert begynte han å få en dragning til sadomasochisme, til menn, han ville utforske det mørke i kunsten sin.  Da jeg leste dette skjønte jeg mer av bildene hans som jeg så på en utstilling Munchmuseet i Oslo hadde i sommer av Robert Mapplethorpes sine fotografier.  Det var mange bilder av Patti der, men det var også en sekvens med de mørke, de vonde ( å se på) , ubehagelige sm-bildene. Men ellers var det flere vegger med blomster, portretter, aktmodeller av menn og kvinner, rene, vakre. Han var nok mangefassetert. Robert startet ikke med foto, fordi fotoutstyr var så dyrt, men økonomien bedret seg da han traff velgjørere, blant annet den eldre Sam som han levde med til han ble syk. Sam døde like før Robert av det samme.

Robert Mapplethorpe, selvportrett. Fra utstillingen i Munchmuseet i sommer.

Patti var hos ham på slutten, da han lå for døden. Hun hadde funnet en nye mann i Fred og fått to barn med ham. Robert sa til henne på sykehuset; hvorfor fikk ikke vi barn, Patti?

Jeg kunne ha skrevet mer, om Chelsea hotell, om møtene med Janis Joplin, Jimi Hendrix, Brian Jones, de som døde alt for unge, Jim Morrison, en annen kunstnervenn som tok livet av seg ved å hoppe fra taket fra Chelsea Hotel, om Keith Richards som inspirerte Patti til å klippe håret som han, at hun var stor fan av Bob Dylan, om Andy Warhol som var en populær mann i deres kretser, Warhols Factory, om veien til musikken, om reisene til Paris, og litteraturinteressen, om hele denne tidens ånd, men det gjør jeg ikke. Dette får holde.

Just Kids er en sterk selvbiografisk fortelling, så rørende, vakker, så respektfull, et dokument over en helt spesielle tid i musikkhistorien, vår politiske historie, flower power, Vietnamkrig, kvinnefrigjøring, Woodstock, attentatet mot Robert Kennedy, om Valerie Solanas som skjøt Andy Warhol (noe som gjorde sterkt inntrykk på Patti), drapet under en Stoneskonsert(som også sjokka Patti),  mannen på månen. Men mest av alt er det en nydelig kjærlighetshistorie mellom to vakre sjeler. Patti Smith ( 1946 - ) og Robert Mapplethorpe (1946-1989) En bok til å grine av.

 (og den nynorske oversettelsen er også nydelig. Jeg leste det meste derfra på mobilen- eBokBIb, men noe i boka med bildene også)

( og hva har dette innlegget med Lofoten å gjøre? Finnes det en link, et perspektiv, en vinkling, noe  felles? Jo, det kan jeg si deg: Det gjelder å aldri gi opp, selv om du tviler på deg selv. Du vet du greier det, noe, innerst inne.. som jeg da jeg tvilte på om jeg greide å gå til de toppene, utrent som jeg var. Vilje, det har mye å si.. du klarer mer enn du tror, og det gjorde definitivt Patti Smith også) 


Les om andre festlige fruer og frøkner i Moshonistas blogg her.

om Patti Smith på wiki

Andre bloggere om Just Kids:
Frøken Vims, Siljeblomst, BokbloggBerit, Elisabeth, Groskro, Rose-Marie
Flere? Bare legg igjen link i kommentarfeltet.:)

Mine innlegg om andre bøker av Patti Smith:
Sanka Ull
M Train

Foto: pattismith.net

Patti Smith: Just Kids, 307 s(inkl. bilder og etterord)
Bloomsbury 2010 (papir engelsk) / Samlaget
Kilde: Kjøpt /lånt på eBokBib