3 kjappe: Folk med angst av Fredrik Backman, Serotonin av Michel Houellebecq, Neste år i Havanna av Chanel Cleeton.

Jeg har vært en uke på Gran Canaria hvor jeg leste fire bøker. Tre av dem omtaler jeg her, den fjerde har jeg allerede omtalt på bloggen. Det var en veldig rolig uke, turen bestilte jeg i vår, uka besto mest av lesing, gåing, soling, spising, samt noe vanngym og yoga på hotellet. Dagsrytmen for lesing besto av lesing etter frokost på balkongen, lesing på solseng etter vanngym, lesing på kafe/spisested før og etter maten, lesing på stranda og lesing på senga. Det passet best med ganske lette og fengende bøker. Jeg leste en krim som jeg har omtalt, den var meget passende, og blant de tre bøkene jeg omtaler her, fungerte Backmans veldig bra- den startet jeg med på flyet ned- og Cleetons Havanna-roman. Serotonin av Houellebecq var litt tyngre, ikke i forstand vanskelig å lese, men innholdet var mer dystert og deprimerende. Vel, jeg starter med Backman:














Fredrik Backman: Folk med angst, 347 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar/forhåndseksemplar, mottatt på forlagets høstmøte

Siden jeg la igjen boka i hotellets bokhylle, må jeg ta det etter hukommelsen.
Fredrik Backman er etterhvert en kjent og kjær forfatter av feelgood-romaner, masse herlig humor og gjerne med en alvorlig undertone. Jeg leste En mann ved navn Ove i sin tid, har sett filmen, og ble rørt. Men det ble med det, frem til nå.
Folk med angst har et herlig persongalleri.  En mislykket bankraner stikker av og gjemmer seg inne i en leilighet hvor det er visning på gang. Han tar gjestene som gisler. Det er lille julaften, en merkelig dag å holde visning på, men det bryr ikke den overivrige megleren fra Attraktiv eiendomsmegler seg noe om. I leiligheten befinner det seg en eldre dame, en middelaldrende rik, bisk og negativ dame som heter Zara, et ungt lesbisk par som er gravid, to IKEA-misbrukere og et kaninhode.
Vekselvis blir vi kjent med politiets etterforskning og forsøk på å frigi gislene i leiligheten, samt deres historier. Zara er den som gjør mest inntrykk på meg. Hun går også i terapi, og det har sine grunner som bunner i en episode hvor en kunde i banken hun jobbet i hoppet fra en bro for en del år siden. Det var nedgangstider. Han mistet alt han eide, og gikk konkurs. Hadde Zara noen skyld i dette selvmordet? Og hvorfor oppsøkte hun akkurat denne terapeuten? Zara oppfører seg som klienten fra helvete, men kanskje er det håp for henne?
Den yngre politimannen (Jack) har også opplevelser i fortiden som førte til at han ble politimann som sin far ( Jim).  Noen hoppet fra en bro...
Det er svært alvorlig undertema her, og alle menneskene har sine sår på sjelen, sin angst som de strever med, men det er også masse herlig humor. Fra Backmans hode triller det ut komikk som perler på en snor.
Som fra en dialog i et avhør, hvor politiet heter Jack, og det første vitnet heter London.
Ja, hva byr du meg..

Folk med angst er en rørende, varm og herlig roman som jeg anbefaler varmt videre.

Mitt innlegg om En mann med navn Ove her.


Michel Houellebecq: Serotonin , 256 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar/forhåndseksemplar

At Backman og Houellebecq har noe til felles, skulle man ikke sånn uten videre tro. Men i deres siste to romaner har de det. Begge skriver om lysten til å dø, om fortvilelse, om selvmord som mulighet og en faktisk utgang. Begge skriver om samfunnsforhold som finanskriser, en samfunnsøkonomi som holder på å gå av hengslene og hva det kan gjøre med "den lille mann".
Begge bruker humor, selv om deres humor er forskjellig. Der Backman er varm og mer tydelig komisk/morsom, er Houellebecq sin humor av det mørke og satiriske slaget.
Houellebecq er dessuten mer rå på flere områder og går dypere inn i sin samfunnsrefs og analyse.
Serotonin er en dyster, deprimerende roman som gjorde meg nedstemt å lese. Ja, riktignok var det også humor, ting å le av/dra på smilebåndet av, men for meg overskygget den triste stemningen til hovedpersonen det absurde. Mulig jeg ikke er i riktig målgruppe? Romanen er ganske macho i stilen, og det er ikke noe nytt når det gjelder Houellebecq. Han skriver om menn, middelaldrende menn, om kåte menn, og gir bilde at flere enn en mannsgris.

Fra forlagets omtale:
"«I årevis hadde jeg hatt å gjøre med folk som var rede til å gå i døden for frihandelens skyld.»

Florent-Claude Labrouste er en depressiv agronom, hjemsøkt av sin fortid, i eksistensiell bevegelse mot et bakteppe av et samfunn i krise. Han er lei av jobben og enda mer lei av sin unge, overfladiske japanske samboer, som han bare har forakt til overs for. Etter å ha overveid å drepe henne, bestemmer han seg heller for å gå for en frivillig forsvinning. Han vender tilbake til sine røtter på bygda i et Frankrike som er ødelagt av globalisering og EUs liberale fellesskapspolitikk. Bøndene sliter med å få endene til å møtes, og bygdefolket er modne for oppgjør. Det eneste som holder ham oppe er stadig høyere doser av den antidepressive medisinen Captorix – og ideen om å treffe igjen sin tidligere kjæreste, Camille. Men er det i det hele tatt mulig å være lykkelig i et moderne, vestlig samfunn?"

Det som er interresant - og tankevekkende- med romanen er å lese hvordan det franske samfunnet holder på å gå over styr. Om hvor vanskelig situasjonen for bøndene har blitt, hvor umulig det er å overleve hvis man satser på mindre bruk, dyrking av økologisk mat etc. Om hvor ødeleggende den økende frihandelen kan være, når billig mat flommer inn over kontinentet fra Sør-Amerika og utkonkurrerer Frankrikes egne bønder. Lenger ut i romanen går bønder i Normandie til aksjoner, noe som får katastrofe-utfall for en tidligere studievenn av Florent.
Jeg takker for at vi i Norge tross alt har en viss beskyttelse i vårt landbruk gjennom en form for proteksjonisme.
Hovedpersonen selv bryter med sin overfladiske utro japanske samboer og legger ut på en reise hvor han treffer sine gamle kjærester. Han er middelaldrende, mimrer over sine tap, har mistet potensen på grunn av antidepressivaen han tar. Han har prøvd å kjøre seg ihjel et par ganger uten å lykkes. Spørsmålet er om han lykkes til slutt. Den som leser får se.

Serotonin er en interessant roman, på tross av at jeg sliter med de utbroderende sex-skildringene, særlig i starten på boka. Det blir for mye rett og slett. Tenker at dette har Houellebecq til felles med Haruki Murakami, selv om sistnevnte er midlere i formen. Er det slik at disse eldre mannlige forfatterne må leve ut sine fantasier i romans form? Eller er bare menn sånn, eller hva er det?
Sett bort fra det, så er samfunnsanalysen betimelig, om enn deprimerende.

(Men dette er ikke den boka jeg vil anbefale som strandbok. Det var godt å begynne på noe annet, lettere etter dette)

Annet jeg har lest av Houllebecq som jeg har blogget om:
Lanzarote
Underkastelse

Avis- og andre anmeldelser:
Dagbladet: 6
NRK
VG : 5
(flere under betalingsmur finner du ved et googlesøk- men jeg fant ingen bloggomtaler)

Chanel Cleeton: Neste år i Havanna, 351 s
Cappelen Damm 2019
Leseeksemplar mottatt på forlagets høstmøte

På baksiden av boka er det en blurb hvor det står " Den perfekte strandbok".
Var den det? Som du ser på bildet, har jeg testet det ut.
Joda, på en måte var dette en fin bok å lese på stranda. Man befinner seg på varme Cuba eller i varme Miami, det passer bedre når man er i Syden enn å lese en iskald krim fra Svalbard feks.
Ellers synes jeg denne romanen er mer alvorlig og kompleks enn lett, selv om den følger strukturen for denne type underholdningslitteratur; veksling mellom fortid og nåtid, kvinne leter etter røtter/utfører et oppdrag, iblandet historiske fakta, håpløs kjærlighet osv. Jeg har vært på Cuba og fikk noen tanker om hvor "riktig" den historien som fortelles er. Er det noen sider her som romantiseres mer enn andre?

Romanen deler seg mellom to historiske platå; Havanna 1959, hvor nitten år gamle Eliza Perez, som tilhører sosieteten på Cuba, forelsker seg i en revolusjonær mann i et Cuba i opprør, og Miami 2017 hvor Marisol Ferrera; Elizas barnebarn skal gjennomføre bestemorens siste ønske; spre hennes aske på Cuba.

Marisol har vokst opp med bestemorens romantiske historier om Cuba. Eliza måtte flykte til Cuba sammen med familien sin da Che Guevara og Fidel Castro og kompani endelig greide å slå ned Batista-regimet,  i Santa Clara. Elizas far var en venn av Batista og det ble umulig for familien å bli igjen på Cuba. Det gjaldt også svært mange andre rike familier. Elizas bestevenninne Ana ble igjen. Marisol oppsøker Ana når hun kommer til Cuba, hun skal bo der i nabohuset til sin egen bestemors familie. Ana har et barnebarn, Luis, en historiker som underviser på universitetet i Havanna. Han tar seg av Marisol, guider henne gjennom den vakre, men slitte byen, og kjører henne dit hun skal.
Marisol får et skrin som Ana har tatt vare på etter bestemoren, og der avsløres det hemmeligheter som bestemor aldri fortalte. Om hennes store kjærlighet, Pablo.
Hva skjedde med ham, med dem?
Marisol får en sterk trang til å lete etter denne Pablo.

Vi får gjennom romanen innblikk i flere sider i frigjøringskampen, gjennom Elizas bror Alejandro som deltok i en opposisjons-gruppering- ikke Fidels- og ble utstøtt av familien av sin far. Gjennom Pablo som forteller om flere grupperinger, om drømmene deres for et bedre Cuba. Gjennom de som dro, som for alltid bevarte et hat mot Castro-regimet som tok fra dem alt.
Gjennom Luis får vi innblikk i nåtidens Cuba, om hvor vanskelig det er for folk å greie seg, om fattigdom, matmangel, matrasjonering, om svartebørshandelen. Om Paladores, restauranter som vanlige folk har i sine egne hjem, en ny inntektskilde som ble tillatt for noen år siden. En kjærkommen mulighet, men hvor vanskelig og hvor lang tid det kan ta for å få tak i de råvarene som trengs for å lage den gode maten, vet ikke turistene som regel noe om.
(Vi var i en Paladore da vi var på Cuba, og jeg visste faktisk ikke at det var så vanskelig for dem å få tak i denne maten, selv om vi var klar over matrasjonerings-systemet.)
Luis representerer også en kritiker av systemet. Han skriver blogg.
Han sier at det er umulig å vite hva som egentlig er sannheten om Cuba, om hva som skjedde ved kuppet, og hva som skjer nå. Regimet er nådeløst, Marisol blir bedt om å passe seg. Hun kommer som journalist, er amerikaner, og det er grunn nok til å bli overvåket. Man kan fortsatt bli kastet i fengsel. (og nå snakker vi fra 2017, etter Fidels død, hvor Raul har vist en mer åpenhet mot den vestlige verden)

Neste år i Havanna er en god og fengende roman i underholdningskiktet, som også gir et ganske nyansert bilde av Cuba rundt revolusjonen og nåtidens Cuba. Man blir sikkert aldri helt klok på Cuba, som det finnes mange versjoner og historier om, men uansett er det et interessant land som har åpnet seg mer de siste årene.
Anbefales!

Romanen skal visstnok være den første i en serie.