Det er synd å si det, men jeg har delvis sovet meg gjennom denne boka, og jeg vet ikke om jeg orker å lese den på nytt. Vakkert språk, men det ble nok for mye romantisk lidelse og sturm & drang for meg akkurat nå.
Jeg har en versjon som ble utgitt av Den norske bokklubben. Det gikk ganske greit å lese i starten, jeg liker det gammelmodige og litt svulstige språket og det var en positiv utvkling til å begynne med, da Werther kurtiserte Lotte , eller mer elsket å være i nærheten av henne, og var hennes venn, men så ble det etterhvert for mye, jeg greide ikke å engasjere meg lenge nok av gangen. Det skal sies at mye har skjedd i familien i det siste som tar tanker og energi , samt andre ting, men likevel. Mulig jeg kan skylde timingen noe, men jeg er ikke helt sikker. Hadde jeg lest denne boka i yngre år hadde jeg nok blir mer betatt, levd meg mer inn.
Nå ble all denne lidingen pga en dame, som førte til hans endelikt, selvmordet, for mye.
Unge mennesker kan lide voldsomt av kjærlighetssorg, de har ikke den erfaringen som som regel fører til at man vokser og blir sterkere og tåler smerten bedre selv om man ikke får den man elsker. En eldre person har som regel taklet noen kjærlighetssorger på veien, i alle fall har jeg det.
Unge menn er statistisk sett mer sårbare, også godt voksne menn kan dø av kjærlighetssorg i våre dager, det vet jeg.
I etterordet står det at Goethe banet vei for en ny litteratur med denne boka, den startet også sturm&drang-bevegelsen.
Man kan også lese romanen som en studie i en ung manns vei til undergangen, står det.
Jeg hadde det i bakhodet, men jeg ser nok for mye av lidelse rundt meg til daglig, til at jeg orket å la meg bevege så mye denne gangen. Kanskje ble det for fjernt, jeg fikk lyst til å si "ta deg sammen mann". Jeg sier ikke slikt til folk som er nær meg som lider, eller de jeg jobber med, selvsagt ikke- men unge Werther, romantikeren, følelsesmennesket, burde hatt noen som kunne hjulpet han, skjønt han hadde Wilhelm som han skrev til. ja, Hele romanen er jo en slags brevroman. så er det kanskje noe med formen også, brevromanen, som ikke alltid glir like lett hos meg.
Mulig jeg tar den frem igjen mår jeg kommer hjem (er i Lofoten nå) og leser en del av den siste delen på nytt, den jeg hørte på lydbok på reisen i går, da jeg døste av og sovnet innimellom, så jeg fikk ikke alt med meg, men det at jeg sovnet, sier også noe om at den ble litt for langsom og repeterende, dessverre. Men noe skal jeg lese på nytt, da får jeg heller oppdatere her, hvis jeg endrer synspunkt.
Jeg tillater meg å kopiere noen sitater fra bokelskere:
"Jeg gleder meg over at jeg kan føle den samme enkle og uskyldige lykke
som den mann der setter på sitt bord det kålhodet han selv har plantet,
og han nyter ikke bare kålen, men alle de gode dagene, den vakre
morgenstunden da han plantet den, de lune kveldene da han vannet den og
gledet seg over at den vokste så fint, – alt dette gjenopplevd i et
eneste frydefullt øyeblikk. –"
"Jeg har det ondt, for jeg har mistet det som var mitt livs eneste fryd,
den hellige, livgivende kraft, hvormed jeg skapte verdener omkring meg;
den er borte! –– Når jeg ser ut av vinduet mot de fjerne åsene, hvor
morgensolen bryter gjennom tåken og lyser på de stille engene, og elven
bukter seg mot meg mellom de bladløse piletrærne, da står denne herlige
naturen for meg som et fernisert lite bilde, og all skjønnheten formår
ikke å pumpe en dråpe salighet fra hjertet opp til hjernen på meg, og
hele jeg står som en tom brønn,"
"Jeg har så meget, men følelsen for henne oppsluker alt; jeg har så meget, men uten henne blir det intet for meg. "
"Å løfte forhenget og gå inn bak det! – det er alt som skal til. Hva skal
det så være godt for å nøle og betenke seg? Kanskje fordi man ikke vet
hvordan det ser ut bak forhenget? Og fordi man ikke vender tilbake? Slik
er nå engang vår ånd beskaffen at den forestiller seg forvirring og
mørke der hvor vi intet sikkert vet."
Til slutt:
Jeg har nettopp lest Ari Behns Inferno, samt Tor Jonssons Dikt i samling. Begge disse forfatterne tok livet sitt, men å lese om deres reiser ble helt annerledes. Inferno leste jeg raskt ut, den var sterk, den er både i ord og bilder.
Ari Behns bok er ganske fersk, det samme er hans selvmord, og han hadde andre grunner, men samtidig så var både han og Jonsson også forholdsvis unge lidende menn, og har noe til felles med Werther, da de gikk inn i lidelsen og greide å formulere den.
Interessant, selv om det ble ganske tungt med så mye lidelse og død på kort tid.
Johann Wolfgang Goethe: Unge Werthers lidelser, 251 s
Bokklubben 1991
Denne fascinerte meg veldig da jeg leste den i tenårene - jeg husker godt stemningen i den fortsatt.
SvarSlettDet skjønner jeg . Der som gjør inntrykk da, sitter ofte i.
SlettNå da jeg straks er 60, blir det en helt annen leseopplevelse enn hvis jeg hadde lest den i tenårene eller som ung voksen .
Jeg leste denne for ca 35 år siden og husker jeg synes den var romantisk - men jeg vet jeg ville funnet den sutrete og uinteressant nå. Hva med å lese Faust i stedet?
SvarSlettJeg har lyst til å lese Faust,tror nok den hadde truffet bedre, men nå var det denne jeg hadde for hånden.
SlettVeldig kjekt å lese om boken, selv om jeg ikke fikk lyst å lese den. Er ikke glad i sutrete mannfolk med kjærlighetssorg, og da skal det mye til for å gi meg en god leseopplevelse.
SvarSlettTror nok ikke at dette er boka for deg, Tine.;)
Slett