Rød sone av Tonje A. Lissandrin. Sterke koronabilder fra Italia. (dikt)

Tonje Lissandrins diktsamling Rød Sone, kommer ut et år etter at Nord-Italia ble nedstengt på grunn av stor utbredelse av koronasmitte. Pandemien var i gang og spredte seg til hele verden. I nyhetene kunne vi se og lese grusomme bilder og historier fra sykehus og overfylte kirkegårder i visse områder nord i Italia. Italia var hardest rammet i Europa. I mars ble også Norge nedstengt. Jeg var i Oslo på Krimfestivalen 6.-8- mars og leste en flere siders artikkel fra Italia under frokosten på hotellet hvor blant annet Tonje Lissandrin avga rapport fra sitt nærområde, i Veneto i Italia, der hun er bosatt. 12.mars stengte Norge ned. Et av diktene hennes bærer en hilsen til oss i Norge.

Lissandrin har skrevet en sterk diktsamling fra rød sone, midt i episenteret i Europa.

Forsiden er et maleri av Jarl Goli, p.t. bosatt i Spania

Mens jeg skriver dette står Debatten med Fredrik Solvang på. Atter en debatt om koronarestriksjoner som har pågått det siste året. Nå om idretten, hvorfor kan de ikke åpne mer, når andre treningssentre og andre ting har åpnet mange steder i landet... Vi er altså fortsatt i pandemien, den andre bølgen, Bjørn Guldvåg er redd for enda en bølge. Vinterferien. Påska. Mars og april kan bli de værste, sier han. Mens vi i Trondheim bare har gladnyheter og null bekrefta smittede i går. Lave tall i lengre tid og kontroll på mutantene. Enn så lenge. Forhåpentligvis lenge.

Tonje Lissandrins dikt er en poetisk rapport fra Italia det siste året. Italia-bilder strømmer på. Gjennom hennes Italia-bilder, gjennomgår jeg minner fra pandemiens start, fra de første utbruddene, utviklingen, og andre reiser, minner og planer for Italia-turer. Jeg tar meg i å fade ut rett som det er under lesingen. (reisesavnet er stort, og dette skjer ofte hvis jeg leser fra andre land jeg er glad i, eller ser filmer eller reiseprogram derfra, derfor gjør jeg det minst mulig for tiden)  Diktene gir sterk næring til mitt indre kammer og jeg strever innimellom med å holde fokus på det som er skrevet, så jeg må stoppe opp, gå tilbake, lese på nytt. Det er ikke diktenes feil, det er meg. Italia er favorittlandet mitt over alle gjennom tidene, selv om jeg har åpnet for nye favoritter de siste ti årene. Jeg har vært mye i Italia, jeg skulle ha vært der i april, selvsagt ble det utsatt/avlyst som alle utenlandsreiser det siste året. Jeg skulle også reise med min søster rundt i TV-kokken Ginos fotspor sommeren 2021, jeg tenker vi venter til 2022.

Når Lissandrin skriver dikt fra Venezia, tenker jeg at det er verdens vakreste by, som jeg ble helt utslått av i 2013, på tross av et turist-trett restaurant-personale noen steder (jeg var der i oktober). Venezia har vært hardt rammet av pest, og det er der vi har pestmaskene fra, de venetianerne bruker under karnevalet. Hun skriver en del om Venezia, ikke rart. Her oppsto ordet karantene; Quarantena. Hennes opptakt til diktsamlingen åpnes med sitat fra Døden i Venedig av Thomas Mann. Med jevne mellomrom i boka dukker det opp sitater som er relevante av kjente forfattere som Albert Camus, Sigrid Undset, Hans Børli Georg Orwell med flere. Det synes jeg var et artig og interessant grep. 

Diktene handler om lockdown, masker, flaggermus, hverdagen, portforbudet, media/debatter, Milano, Roma, Vo, barna, sykehusene, legene, med mer, vi følger tidvis noen av de samme personene. Skolejenta Alice følger vi i flere dikt i slutten av boka, et av de som ikke får gå på skolen, ikke får dra på planlagte skoleturer fordi alt er stengt. Vi er også med på lettelsen av tiltakene, man ser lyset i enden av tunnelen. Her er også dikt om historiske hendelser, Italia er rammet av mange pester, her er også dikt om Galieo Galilei, blant annet.

Bakerst i boka er det noen sider med noter, som må nevnes siden de gir nyttig bakgrunnsinformasjon både om historiske hendelser og nåtiden, om referansene som er brukt. Jeg leser alltid noter, men vet at ikke alle gjør det. Gjør det nå, vil jeg si. Blant annet får vi vite at Venezia tidligere var en mektig region, en egen stat med stor havnevirksomhet som første til at de var meget utsatt for epidemier. Byen ble rammet av pest 26 ganger.  Det ble bygd Lazaretto her i 1473, verdens første pestsykehus, og her dukket ordet Quarantena opp første gang. At Venezia var mektig kan ses flere steder rundt Middelhavet, blant annet i Chania på Kreta som har en nydelig venetiansk havn.

Det er også viet dikt til isolasjonsøya Poveglia hvor alle de som ble syke under Svartedauen ble sendt til, 160 000 døde her, og senere ble det bygd psykiatrisk sykehus her av alle ting. Ikke akkurat "rolig" grunn det ble bygd på. Så sies det at det spøker.. Lissandrin vier også Pestdoktoren Alvise Zen ord i sine dikt, han leget syke i to perioder under Svartedauen i Venezia.  Og verdens første kvinnelige akademiker; Elena Lucrezia Cornaro Piscopia (1646-1684). Til og med Pizza Marguerita er viet med et dikt. Og mye mer..

Mens jeg leste strøk jeg under mye her og der og gjorde notater, men det blir alt for mye å sitere. Jeg nøyer meg med noen få:

Lockdown

Under krigen ble de kalt til fronten

nå blir vi kalt til sofakroken og kjøkkenbenken

Dette må vi klare

dette klarer vi!

Nærheten krever 

denne avstanden 

av oss

nå beveger vi oss nærmere 

vekk fra hverandre

Nå løsner viserne

nå viskes veiene ut

nå innstilles flyene

Kom, sier jeg, kom!

vi trenger ingen boardingpass

for å reise innover.  (s. 14)

Noen dikt er korte, noen middels, noen lange over et par-tre sider. Som diktet Isolasjon om Poveglia.

Tidvis er det noen nydelige strofer, linjer, bilder, som her i slutten på diktet

  Isolasjon:

....

Det er for alltid

og Poveglia ligger bak et slør

bak et slør

bak et hyl   (s.32)

Ensom majestet er det diktet som ga meg mest gåsehud. Det handler om lufta som har blitt renere, klarere. Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Venezia hadde nok godt av dette. Men hva fremover?

Ensom majestet

Et rødt sceneteppe åpnes

byenes dronning sitter alene

og plasker med beina i vannet

kronen, la corona

har hun hektet løs fra håret

og lagt ved siden av seg på bredden

Venezia tar pause nå

vannet har aldri vært renere

tankene har aldri vært klarere

sjødyr tar byen tilbake

lufta får puste igjen

.....

...

Venezia har tårekanaler

et bestemt antall kanaler av smerte

og et bestemt antall kanaler av glede

.... (utdrag, side 84-85)

Det er mange mange flere dikt her, vakre, triste og sterke. Jeg anbefaler denne diktsamlingen veldig sterkt og med Italia i mitt hjerte.  <3 . Dette er en samling jeg kommer til å lese i flere ganger.

Tonje A. Lissandrin bor i Veneto, men er norsk, opprinnelig fra Trondheim (artikkel i linken). Hun er utdannet immunolog og har tidligere gitt ut Venteromsnoveller på Liv forlag.

VGs forside 6.mars 2020

Tonje A. Lissandrin: Rød sone, 108 s

Liv forlag 2020

Gave fra forlaget