Solaris av Stanislaw Lem . 1001-klassiker

 Det er en god stund siden jeg har lest en klassisk science-fiction-roman. Solaris skal være en av de aller fremste, en kultklassiker fra 1961, som det stå bak på omslaget. Romanen er filmatisert tre ganger. Forfatteren selv var visstnok ikke fornøyd med noen av dem. Nuvel, det skal jeg komme tilbake til. Først litt om boka og hva jeg tenker om den.

Forlaget skriver dette om romanen:

I en fjern kant av verdensrommet ligger planeten Solaris. Overflaten er dekket av en mystisk, flytende substans som kan anta de mest utrolige former. Dette oseanet har gitt grunnlag for myriader av teorier om intelligent liv, og i over hundre år har forskere fra jorden forsøkt å løse Solaris' gåte.

Psykologen Kris Kelvin ankommer forskningsstasjonen på Solaris og oppdager raskt at det ikke bare er den vanlige besetningen som befinner seg om bord. Stasjonen er hjemsøkt av skapninger som synes å ha opphav i besetningens minner. Kelvin blir selv konfrontert med en naturtro kopi av sin avdøde kone, Harey. Kan det være oseanet som frembringer disse såkalte «gjestene», og i så fall, hvorfor?

Kultklassikeren «Solaris» fra 1961 er en psykologisk thriller, en tragisk kjærlighetshistorie, en vitenskapssatire og en elegi over menneskets ensomhet i universet. Romanen innbyr til refleksjoner omkring menneskets plass i universet og om hvordan man kan forstå en utenomjordisk eksistens som er radikalt forskjellig fra alt vi kjenner fra før.

Oversatt fra polsk av Julia Wiedlocha.

Kris Kelvin må lete etter folk når han kommer til Solaris. Noe har skjedd. Hvor er de tre kameratene han skal jobbe sammen med? Stemningen blir raskt satt med en ekkel uhyggefølelse av at noe ikke er som det skal være. Kelvin møter etterhvert på Snaut, assistenten til Gibarian, lederen ombord på stasjonen.  Han virker full, tenker Kelvin. Han oppfører seg merkelig. Kelvin lurer på hvor Gibarian og Sautarius er, men får ikke noe svar. Annet enn at han må komme tilbake om en time. Noe Kelvin gjør. Han aner også noe han ganske snart får en visshet om. Gibarian er død. I møte med Snaut får han det bekreftet, men Snaut er snau med ordene og Kelvin må finne ut det meste selv. Noe er usigelig, uforståelig, Kelvin må erfare det selv. 

Det som skjer er at det dukker opp noen vesener, menneskelignende vesener. Antagelig er de gestalter som er manifistert ut fra besetningens minner, skjønt sikre er de ikke. Det er noe rart på Solaris, noe de ikke forstår og derfor har forskerne brukt flere tiår på å finne ut av mysteriet. Det dukker opp en kvinne som klamrer seg til Gibarians frosne lik, de andre to holder seg mest for seg selv og snakker ikke om sine besøk. Bare at de har fått besøk, eller når det gjelder Sautarius vet vi ikke, for han vil ikke vise seg.

Kelvin holder på å bli sprø av dette, særlig når hans avdøde ungdomskjæreste som døde i selvmord, Harey, dukker opp. Kelvin vet at det ikke er henne, det er jo plent umulig, men hva er hun? Han prøver å kvitte seg med henne, men hun dukker opp igjen og Kelvin begynner å føle ømhet og kjærlighet for henne. Han skjønner at hun ikke er hans gamle Harey, selv om hun er helt lik og snakker som henne, og hun oppfører seg som et tenkende følsomt menneske. Harey selv begynner å engste seg, for seg selv, sin eksistens, hva blir det med henne? Hun vil bli med han til Jorden.

Foruten kjærlighetsdramaet mellom Kelvin og Harey, hvis man kan kalle det det, så handler romanen om vitenskapen på godt og vondt, hva skal de nå ut i rommet og forske på andre planeter og sivilisasjoner for? Det handler også om det lukkede rommet som en romstasjon er, samt Solaris som planet, Solaris spesielle egenart. 

Det store mysteriet er oseanet, vesenet, havet, som skifter "ansikt" og form stadig vekk, som tydeligvis har en bevissthet, en intelligens, men som det for forskerne er umulig å kommunisere med. Kontakt, tenkte jeg underveis i lesingen, Kontakt, Contact... Filmen Contact. Jeg får ofte slike bilder, assosiasjoner når jeg leser. Jeg husker sci-fi-filmen med bl.a. Jodie Foster, av bl.a. Carl Sagan fra 1997. Og fikk lyst til å se den igjen, selv om jeg ikke aner om den ligner noe på Solaris. 

Tilbake til oseanet. Det er skremmende og foranderlig, det er en kraft. Jeg leste i oversetterens etterord at ingen greier helt å se for seg oseanet, filmskaperne har også veldig lite bilder av det i filmene sine. Ja, kan hende er det så vanskelig å se for seg det ubegripelige og det totalt annerledes, men jeg så nå litt for meg. Noe vil vi alltids se for oss, en eller annen tolkning basert på det vi har sett før.  Jeg skal medgi at det ikke er en helt enkel sak, og at forfatteren gjør det vanskelig med hensikt er nok helt rett. Som jeg leste i en anmeldelse; dette handler om et møte med det uforståelige.

Det finnes nok mange analyser av Solaris, man kan tenke mye om hva boka handler om, sånn egentlig. For meg ble det flere ting, både en kjærlighetshistorie basert på sorg og behov for kontakt og nærhet i en komplett uforutsigbar krisesituasjon, en grøsser- som handler om et fremmed skremmende vesen som sender døde gestalter for å forføre astronautene, en psykologisk thriller med krimelementer, Kelvin som forsøker å være en slags detektiv som vil finne ut av hva som egentlig skjer på stasjonen og på Solaris. Altså både en eksistensiell roman og et slags kammerspill mellom relasjoner, hvordan de opptrer i en ekstrem krisesituasjon- sammen og hver for seg. Det er det jeg synes er det mest interessante, samt oseanet i seg selv og planeten Solaris, som tidvis skildres ufattelig vakkert med sine to soler som speiles i oseanets overflate. Alt snakket om det tekniske, matematiske, fysiske- det vitenskaplige på dette området er det som interesserer meg minst, men det lot jeg passere, selv om disse partiene var litt tyngre å komme gjennom. 

Og så slutten da, jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte den, men kanskje har det ikke noe å si. Den var fin, men litt vemodig kanskje? Dro han tilbake til Jorden eller ble han værende?

Alt i alt er Solaris en godt skrevet og fengslende science-fiction-roman, forbausende tidsriktig i formen, men kan det ha noe med oversettelsen å gjøre? Den var i alle fall sømløs helt uten skurr, en fabelaktig jobb, fra polsk til norsk. Og det er spennende å lese slike klassikere. Solaris kommer nok til å sitte i meg en stund fremover. Jeg leste en del sci-fi på 70-80-tallet. Ikke så mye i de siste årene, med unntak av dystopier, men ingen romfarts-romaner. Star Wars derimot, har vi sett på kino med jevne mellomrom. Derfor var det artig med en gjensyn med en skikkelig sci-fi-roman fra rommet.

Stanislaw Lem ble født i Ukraina i 1921 og døde i 2006 i Krakow. Han hadde også blitt 100 år i år hvis han hadde levd. Han har skrevet flere sci-fi-bøker og har et omfattende forfatterskap bak seg. I den norske oversettelsen har oversetter Julia Wiedlocha skrevet et interessant etterord som også bør leses.  Mer om Stanislaw Lem her. På wiki står det blant annet at et av Lems hovedtemaer er det umulige i å kommunisere mellom mennesker og ikke-jordiske sivilisasjoner.

Stanislaw Lem, lånt på wkipedia.  Ligner han på Yoda? (se under)

Jeg har ikke funnet noen nyere blogginnlegg om Solaris, men har sett tre aviser har anmeldelser under betalingsmur som jeg ikke har tilgang på. (Morgenbladet, Aftenposten og Vårt land)

Jeg fant en eldre bloggpost som jeg synes var interessant. Vedkommende nevnte at lem ikke likte Star Wars, og at det var litt snodig siden lem selv lignet mer og mer på Yoda sess eldre han ble,.;)

Her er innlegget hans (2018).  Det er også i dette innlegget det står at Lem ikke var fornøyd med filmatiseringene (1968, 1972, 2002)  som er gjort. Men ifølge artikkelforfatteren var han visstnok en sjelden kresen og kritisk mann.

Full filmversjon fra 1972.

Fun fact: Olga Tokarczuk er også stor fan av Stanislaw Lem.

Solaris står også på 1001-lista. 

Stanislaw Lem: Solaris, 263 s

Solum Bokvennen 2021 (original 1961) 

Leseeksemplar fått av forlaget