Mannen som faller av Don DeLillo. 1001-bok i kjølvannet av terroren mot Twin Tower

 Jeg har lest Mannen som faller denne måned, men velger den som januarbok i lesesirkelen til Elida . Don DeLillo kan passe inn i mange kategorier (amerikaner, mannlig forfatter) , men siden jeg ikke har lest bok for januar, velge jeg denne kategorien, som heter Bøker utgitt mellom 1961 og listas ende. 

Jeg har lest en bok av Don DeLillo tidligere, som heter Stillheten. Den likte jeg godt. Den handlet om folk i et fly som ble utsatt for kapring. Også i Mannen som faller er fly sentralt, men mer indirekte, siden det er personene som lever etter terroren vi i all hovedsak møter i romanen. Jeg slet litt mer med denne boka enn Stillheten.

Alle voksne over 25-30 år husker vel terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York 11.september 2001. (tenk, ja, det er så lenge siden) . Angrepet forandret USA og verden. Terrorisme på en ny måte. Vi kunne ikke lengre føle oss trygge. Al Qaida, IS, flere angrep har kommet mot den vestlige verden i årene etter, men ikke så voldsomt som dette. Flysikkerheten er satt høyt, det har blitt mye strengere etter dette.

Nu vel. Mannen som faller, la oss ta han først. Han er en performanceartist i 30-årene som lar seg falle ned fra høyder i en sikkerhetssele, han faller ned i en positur der det ene kneet er bøyd og med armene strake langs siden. Han har ikke så stor rolle i boka, men dukker opp i bakgrunnen nå og da. Mange blir provosert, enn å gjøre dette etter det som skjedde. Andre tolker det som en kommentar til det som skjedde. Handlingen kretser rundt Lianne, Keith og deres sønn Justin, samt noen andre personer som har en birolle. Lianne og Keith var skilt da dette skjedde, men fant tilbake til hverandre etter angrepet, eller rettere sagt, de søkte tilflukt i hverandre. Keith overlevde angrepet, han var i bygningen og hvordan han kom seg ut, er en sterk historie. At Keith er traumatisert kan man godt skjønne og at han søker avspenning i spill, som poker og sjetonger, kan man forstå. Justin er en gutt det ikke er så lett å bli klok på, han sliter med språket og foreldrene har forskjellig måte å takle dette på.  Han går også og ser mot skyene etter en fyr de- ungene- kaller Bill Lawson. Foreldrene lurer på om det er Bin Laden de  mener. Et tema er hvordan barna oppfatter angrepet, hva har de sett, blitt fortalt, opplevd, blitt beskyttet mot, hva dikter de opp selv for å håndtere dette som de alle skjønner er noe alvorlig. De refleksjonene er interresante og viktige. Andre sentrale karakterer her, er terroristene, to islamister vi så vidt blir kjent med gjennom noen få kapitler. Akkurat de synes jeg var veldig interessante, skulle gjerne hatt mer, men det er vel ikke den romanen DeLillo ville/skulle skrive.  Men en litterær bearbeiding av det amerikanske traumet 9/11 var og er.  

Don DeLillo er kjent for å være en forfatter som tar USA på pulsen, en samtidskronikør for å sitere bokomslaget, en av USAs viktigste forfattere i siste halvdel av forrige århundre. Hvis man vil lese om USA, om New York kan man absolutt ha nytte av å lese Don DeLillo. Han sier selv (sitat fra omslaget): " Jeg ble forfatter gjennom å bo i New York og se og høre og føle alle de fantastiske , utrolige og farlige tingene byen ustanselig huser...". (1997)

Ideen, utganspunktet for romanen gjorde meg nysgjerrig og interesserer meg, men jeg fikk ikke helt tak på boka. Den greide ikke å fenge meg tilstrekkelig, den var fragmentert på en måte, hoppet hit og dit uten å at jeg fikk kjenne karakterene godt nok. Distansert. Jeg leste nettopp en anmeldelse på Goodreads der en leser mente det var noe distansert over boka, hun kom ikke nær nok. Jeg kjent meg igjen i det. DeLillo har godt språk og mot slutten synes jeg at jeg kom bedre inn i det, der levde språket på en annen måte og Keith, spesielt, fikk mer kjøtt på beina slik at jeg greide å leve meg inn i hans situasjon. Det samme med et par andre jeg ikke kan røpe uten å røpe slutten. Her er det også noen glidende overganger som fungerer veldig bra, mellom scener og personer. Slutten likte jeg. 

Nå er det nok særdeles vanskelig å skrive en roman om en så tragisk hendelse som 9/11, det vet man jo etter diskusjonene som gikk her etter 22.07, når ville samfunnet være klare for litterære bearbeidelser, filmer, etc. Kanskje er distansen er grep forfatteren valgte å innta, kanskje hadde det blitt for smertefullt å gå mer inn i følelsene hendelsen medførte. Kanskje er ikke det DeLillos styrke heller, hva vet vel jeg, etter to leste bøker av ham. Jeg har også et ankepunkt mot delvis dårlig oversettelse til tider. Ord og setninger henger ikke helt sammen. Men; boka er absolutt verdt å lese.  Romanen viser kaoset, sjokket, lammelsen, spekulasjonene, frykten, hva mennesker tyr til i krise, på en god måte. Og litt om Jihad, som vi vet mye om fra før, men likevel er disse kapitlene med terroristene veldig godt skrevet. 

Smakebit:

"Han så på henne og nikket som om han var enig, og fortsatte å nikke, tok bevegelsen til et annet nivå, en slags dyp søvn, narkolepsi, åpne øyne, bevisstheten slått av.

  Det var en ting til, for selvinnlysende til at det behøvde sies. Hun ville være trygg i verden, og det ville ikke han. " (s.211)

Flere smakebiter her hos Astrid Terese

Elidas 1001-lesesirkel, her

Omtale av Stillheten her

Don DeLillo: Mannen som faller, 242 s 

Gyldendal 2007

Lånt på biblioteket