Jeg har vært med på en lang pilegrimsvandring med tyske Hape Kerkeling. Han er en morsom fyr, visstnok en av Tysklands mest kjente komikere. I lang tid overhørte han sin indre stemme og mistet dermed hørselen en periode. Han måtte også fjerne galleblæra. Hape var en skikkelig sofagris og jobbet masse. Det går jo ikke bra i lengden, så han bestemte seg for å gå langt. Jeg ble med, og det var jaggu meg litt av en tur. Jeg er sliten, matt og mo i beina enda.
.jpeg)
Neida, fysisk var jeg ikke med, selv om det føltes slik. Boka er så levende og godt skrevet at det var som å være med selv. Jeg hadde nok forventet mer tøys, siden han er komiker, men det var det ikke så mye av. Humor, ja, masse god humor, uten at den overdøver alvoret. Kerkeling har skrevet en reflektert og realistisk dokumentar om sin vandring som varte i 42 dager. Han startet i den franske byen Saint-Jean-Pied-de-Port 9.juni 2001 og kom frem til Santiago de Compostela i Spania 20.juli. Han strevde seg over Pyreneene i tett tåke og kulde og overlevde. Ikke alle gjør det. Det har jeg sett en film om, en ung mann døde da han gikk utfor et stup i elendig vær. Faren hans gikk turen for han, og den turen er filmet. Det er en gripende film, amerikansk.
The Way med Martin Sheen.
Hape er utrent, overvektig, men går og går. Han oppdager ganske snart at han ikke orker å sove på de fryktelige herbergene (det holder jeg med ham i ). Han har penger til å bo på pensjonat og hotell, så da gjør han det. Noen ganger er han så ødelagt i føttene at han må må hvile en dag eller to, eller ta buss et stykke, selv om det er fy fy ifølge seriøse pilegrimer. Han går 20-30 km hver dag, og noen ganger mer enn 30 km. Etterhvert blir det steikende vamt, fra Leon og fremover, det er høysommer, juli. I Galicia er det opp mot 40 grader i skyggen. Noen strekninger er svært krevende, noen skumle, noen kjedelige, men mange er utrolig vakre. Det er de vakre strekningene som tiltaler meg. Og de fine byene. Og menneskemøtene. Han beskriver folk han møter underveis, her er det mange morsomme situasjoner. Han prøver hardnakket å holde sin kjendisstatus unna folk han blir kjent med, særlig overfor britiske Anne som han går mye sammen med. Det skal godt gjøres når tyskere stadig vekk måper og ber om autografen. Folk han møter som vi også blir litt kjent med er Anne fra Liverpool, som i starten tror at Hape skal sjekke henne opp (ingen fare, han er homo), Snavla og Gerd som går han på nervene med sine krangler, Gale A fra Colombia, eller var det Equador? som stort sett er full og går uten sekk, vakre jenter fra Brasil som er ute etter en ekteskapskandidat, moderlige og ytterst selvstendige Sheelagh fra New Zeeland, vakre Lara, et par svenske jenter og mange flere og noen hunder. Mange som går gjør det fordi det har lest Shirley MacLaines bok Camino, eller Paolo Coelho sin bok om samme vandring. Et vanlig spørsmål underveis, er hvorfor går du? Har du opplevd noe?
Hape tenker også over eksistensielle og religiøse spørsmål. Han er ikke katolikk, ikke så veldig religiøs heller, men åpent søkende. Personer som snakker om ånder og demoner langs veien og attpåtil merker og ser dem, styrer han unna. Der er han ikke.
Det er mye man kan si om denne boka, men det beste er å lese den selv. Det er en opplevelse enten du har tenkt å gå turen eller ikke. Jeg har tenkt på det i mange år, sikkert i 20-30 år, i perioder, men det har enda ikke blitt. Enten har det ikke passet, jeg har prioritert andre reiser, jeg har ikke følt meg nok i form med mer. Jeg ønsker å gå mer enn en uke når jeg først går. Men ikke hele veien i ett strekk, det blir for mye, men hvem vet når jeg blir pensjonist. Etter å ha lest boka, ble jeg skeptisk til den siste biten fra Astorga eller spesielt Sarria, fordi det har blitt så enormt mange som går etter hvert og det er vanskelig å finne overnatting. Det er nok ikke enklere i dag enn da Hape gikk for 21 år siden. Alternativet kan være å forhåndsbestille på hotell/pensjonat, eventuelt dra med reiseselskap. Flere arrangerer turer, men de er ganske dyre. Har sjekket innimellom. Merlot, Carpe Diem, Albatross m.fl. har turer med overnatting, bagasjetransport med mer. En annen ting som gjorde meg skeptisk er at noen strekninger er litt skumle for alenegående kvinner spesielt (det finnes menn som er ute etter damer og kan være ganske innpåslitne), løshunder er også et tema, husker jeg leste om det i Shirley MacLaines bok. Hape skriver noe om dem, men ikke at han opplever dem som farlige. Kan hende er det værst for de som går om natta, noen gjør det for å rekke frem til neste herberge tidlig nok. Nattskiftpilegrimer, som han kaller dem. Ikke noe for meg, for et stress. B-menneske som jeg er, er nok herberger hvor man må ut til kl. 0800 om morgenen uansett for mye stress, for ikke å snakke om snorking, støy om natta, folk som står opp i otta osv. Nei, hotell/pensjonat må det bli. Sunn skepsis er nok greit å ha, dette er ingen romantisk enkel vandring. Hape er ærlig nok til å beskrive slitet, for det er det . Han og flere med han er dødslitne innimellom. At folk går turen flere ganger kan man jo undre seg over. Men den som har gått lange fjellturer i Norge skjønner nok kanskje dette. De gode opplevelsene og mestringen veier opp for det negative.
Vel, jeg anbefaler i alle fall denne boka til deg som er interessert i god reiselitteratur (mye interessant om denne delen av Spania og Pyreneene), i å gå turen en dag, eller har gått den, eller bare generelt har lyst til å lese en god, lærerik, artig og tildels rørende bok. Dette er nok den beste boka om pilegrimsvandringen til Santiago de Compostela jeg har lest. Særlig de siste dagene sammen med sine nye venner er det sterkt å lese om.
Det er noe magisk med pilgrimsferder. Selv for ikkereligiøse/åndelige personer som meg. Det er flere jeg kjenner som har gått turen/deler av den og snakker om en slags renselse, at livet endrer seg. Det er spennende. Som deg, har jeg hatt lyst til å gå deler av turen. Tenker på å gå med mamma og datter, men som deg er jeg skeptisk til trengsel og turistifisering.
SvarSlettUansett moro å lese om boken. Jeg har ikke hørt om fyren, men godt med humor og selvironi når man er utslitt. Tøft gjort av forfatteren å sette i gang utrent.
Har du lest Wild av Cheryl Strayed? Den boken inspirerte meg til å gå lengre turer. Men alene i øde landskap? Nope, så tøff er jeg ikke. Villhunder ... neeei ... Jeg skal fjerne galleblæren i juni. Den er visst et organ vi klarer oss fint uten.
Inspirerende innlegg. Ikke bare liker jeg reisebrevene dine, men også skisser til nye turer :)
Ja, ikke sant. Jeg har også venner som har gått leden i Spania (oppdelt på flere turer), og fortsatt med å gå i Italia og Portugal, de liker det veldig godt.
SlettHar lest Wild, husker jeg likte den godt. Men jeg ville heller ikke gått alene i ødemarka. Jeg har gått mye i norske fjell alene, men da fra hytte til hytte i DNT sitt rutenett og med god sjanse på å treffe på folk, det gir trygghet, eller jeg har hatt fastopphold med dagsturer. Den norske fjellheimen er ikke å spøke med. Det har vært lange turer i Jotunheimen, Rondane og Sylane. Trollheimen sammen med andre.
Min venninne sa at de ikke hadde truffet på villhunder i Spania, og Tine skrev på fb at hennes foreldre sa de har fått bukt med dem. Hape gikk jo for 21 år siden, så det kan jo godt være de har det.
Lykke til med operasjon i juni, og takk for at du liker reisebrev og bokinnlegg om reisebøker:)
Angående turistifisering: Jeg har vært på pilegrimstedet Lourdes og et sted i Bosnia som jeg ikke husker hva heter. Det er rene galskapen, spesielt i Lourdes. Hele byen er full av nipsbutikker med Jomfru Mariaer og flasker man kan fylle hellig vann på. Alvorlig syke mennesker kommer reisende langveisfra i store busslaster med pleiere og nonner, i rullestoler og bårer, for å bli helbredet der salige Bernadotta fikk en åpenbaring av Jomfru Maria , da hun var 14 år (husker jeg rett). En enorm katedral er bygd over grotta der hun fikk åpenbaringen sin, utenfor er det mange springer som folk kan fylle flaskene sine i, med hellig vann. Det er lange køer inn til grotta der de kan få sin helbredelse. Jeg fatter ikke sånt..
SlettSkjønner at syke folk ønsker å prøve alt, men dessverre så er det nok også en bransje bak som tjener masse på dette. Selv om noen sikkert er hederlige, fordi de tror så sterkt, men lell..
Reisebrev som er personlige, men ikke private er min favoritt. Som dine er :) Liker særlig når du skriver om steder jeg har vært, men det er også interessant med feriedrømming som i dette innlegget.
SlettJeg er fascinert av alle som har opplevd en endring i livet etter å ha gått Pilgrimsferden. Håper vi begge kommer oss på denne leden en gang og får gode minner :)
Jeg har vært for dårlig til å gå i fjellet. Mer en bytråkker. Elsker å gå i timevis i nye byer, gå meg vill og oppleve nye ting.
Hele den helbredesindustrien er skremmende. For meg er det humburg. Men for de som tror ... jeg vet ikke. Kanskje har det en effekt jeg ikke forstår. Uansett er steder med mange folk på en gang ikke attraktivt.
Takk for det Augusta:)
SlettJeg er også fascinert av det, men jeg har kun lest om det, aldri hørt folk jeg kjenner oppleve det. Men vi nordmenn er vel mer jordnære og har gått/går mye i fjell og natur, opplever en del stillhet (i alle fall de som ikke bor i store byer og ikke kommer seg ut derfra), har åndelige opplevelser med det uten at det er noe store greier som vi snakker om- kanskje det er noe annet med amerikanere og folk som kommer fra store byer tett-i-tett med folk. Vet ikke, det er sikkert noe spesielt ved å gå så lenge som mange går på leden, hvis det da ikke er energilinjene/leylinjene der som gjør susen.
Jeg liker også å tråkke rundt i byer, og har gått på meg knebetennelser og mere til. For tiden må jeg være forsiktig med det, ikke overdrive.