Den franske mesteren er ute med sin sjette bok om politiinspektør Martin Servaz på norsk. Dalen ga meg uhyggestemning fra første stund. Mørkt, iskaldt, skumle store skoger i fjellene, en dal med et kloster, og Julian Hirtman som lusker i buskene. Denne holdt koken, absolutt.
Martin er suspendert. Han får en telefonoppringning fra Marianne, eksen , som forsvant for en del år siden. Hun ble kidnappet av Julian Hirtman, den utspekulerte livsfarlige og intelligente seriemorderen vi ble kjent med i første bok. Marianne og Martins sønn Gustav ble de første årene tatt vare på av Hirtman og Marianne i fangenskap, før Martin fikk ansvaret for sønnen i forrige bok.
Martin reiser sporenstreks til bygda i den dalen Marianne sier at hun befinner seg. Han spør, graver leter, later som han fortsatt er politi i tjeneste, hvert minutt teller. Han får ikke mer kontakt med Marianne og er bunnløs av fortvilelse. Sliten, sulten, søvnløs, han får bo i et munkekloster i dalen. Han finner fort ut at noe ikke stemmer her, folk lusker oppe om natten. Hvem skjuler noe? Så skjer det et bestialsk drap, og flere. De ligner rituelle drap. hvorfor? Martin får være koblet til etterforskingen på et vis, som en slags observatør sammen med Irene Ziegler som har saken. Det skjer er ras og bygda i dalen blir innestengt. Samtidig skjer det en mobilisering av en rasende folkemasse som er misfornøyd med offentlige myndigheter. Dette er en del av dagens Frankrike som Minier speiler så godt i denne boka. Gjengen truer med å ta kontroll, og ordføreren har nok å stri med på grunn av drapene og misnøyen. Hun legger stort press på politiet.
Etterforskningen fører Martin og Irene til en kvinnelig psykiater, Dragona, som har hatt noen av de involverte, to av de drepte unge mennene, som pasienter. Hun viser seg å være et meget spesielt bekjentskap som setter Martin på prøve. Hun er en av flere meget spesielle og sterke kvinnelige karakterer i denne boka.
Karakter- og miljøskildringene er som vanlig meget gode. Minier er også en mester i å skape gode plott og uhyggelig stemning. Selv om drapene er bestialske, så er resten så godt snekret sammen. Det er rom for filosofiske tanker om ondskap. Jeg mener Minier sin krimserie hever seg langt over gjennomsnittet på mange måter. På tross av bestialiteten, som jeg ikke er så glad i, jeg skummer litt over de værste scenene, må innrømme det. Han har noe tendens til å overdrive bruken av metaforer, spesielt i starten av denne boka reagerte jeg litt på det, noen klisjeer, men i det store og det hele, så er boka knalle god.
Anbefales for den som tåler litt tøff og kompleks krim. En påskekrim du må ha med deg! Terningkast 5/6.
Stoppet ved "holdt koken" og fikk med meg at Hirtman dukker opp ( i alle fall i buskene...) Gleder meg til å lese denne, det blir nok i helgen, siden jeg er ferdig med Sula :)
SvarSlettJa, den holder absolutt koken, men om Hirtman dukker opp, si det sies det ikke noe om , men lusker i buskene, ja..det kan man si..(kryptisk? Hehe...)
SlettKos deg med fransk bestialitet:)
Sula?