Gjentakelsen av Vigdis Hjorth. Strålende levert!

 Jeg er stor fan av Vigdis Hjorth og hennes bøker, både romaner og essays, selv om jeg ikke har likt alle like godt. Arv og miljø har vært høydepunktet blant flere andre gode bøker. Snakk til meg var også en stor favoritt. I Gjentakelsen berører hun noe av tematikken fra Arv og Miljø, fra en annen innfallsvinkel, og det har blitt en sterk leseopplevelse.

 Gjentakelsen handler om jente 16 år og hennes yrende seksuelle oppvåkning, samt hennes relasjon til sin mor, far og venninner. Hun - fortellingen skrives i Jeg-person, men jeg velger å bruke hun her. Det er nærliggende å tenke på at det handler om Vigdis Hjorth selv, men det er ikke det sentrale her. Hva som er selvopplevd eller ikke, betyr ikke noe for meg som leser, dette er uansett forvandlet til god litteratur som angår mange kvinner og menn. Alle har vi vært 16 år og kan kjenne oss igjen i dette med venninner, skole, mulig gryende frihetstrang og opprør mot foreldre , forelskelser, gutter, testing av alkohol og gå ut på fest og lyve for foreldrene. Det er som man faller tilbake i tid som leser. 

Det som jeg ikke tror gjelder de fleste, er dette dysfunksjonelle forholdet hun har til sin ekstremt kontrollerende og angstfylte mor som sjekker og spør om hun har vært der hun har vært, om hun er sammen med gutter for det må hun holde seg unna, har hun drukket, mor som leser i dagboken om det, for henne, - moren, mest katastrofale av det katastrofale, osv, samt å leve under åket av en klam og innvaderende foreldretype. Hun føler seg både overvåket, blir redd selv for å bli avslørt, prøver å bare være flink og gjøre det bra på skolen, men vil så gjerne være med på det vennene gjør i denne alderen. Hvor er far? Han er heller ikke helt i vater, beskrevet som distansert, men til tider støttende når han mener mor går for langt, la henne være i  fred, sier han, men det er noe som ulmer der også, en slags frykt for noe, han drikker en del. I det hele tatt fravær av en  støttende og kjærlig atmosfære for en ungdom som trenger det mest av alt. Det er vondt å lese slik Hjorth formidler og borer i dypet av dette, som et bor i billedlig forstand, gjentakelser av andre ting, følelsen av å ikke bli godtatt for den hun er, å måtte leve under et så skadelig oppvekstmiljø, så skammelig, følelsen av å være så skitten og feil, og enda blir det værre, men det skal jeg ikke røpe, ikke rart at hun gjør opprør. Det som skjer videre er vondt, men så sant slik jeg tror veldig mange som har opplevd det hun har opplevd, går igjennom i seg selv, samt familiedynamikken som gjør det hele ekstremt mye værre for henne, skader og sår i sjelen som hun må leve med i lang tid , kanskje alltid.

En sterk sterk roman, ja, noe av det beste, kanskje den beste av Hjorth noen gang. Jeg bøyer meg  i bokstøvet.

Tine har også blogget om boka

Knut Gørvell og Vigdis Hjorth på høstmøte i Trondheim

Gjentakelsen av Vigdis Hjorth, 144 s

Cappelen Damm 2023

Leseeksemplar fått av forlaget