Lines lesesirkel: The Hours av Michael Cunningham

Selv om jeg er på reise prøver jeg å følge med i bloggelivet når jeg kan, Da jeg var innom Lines lesesirkel for å sjekke høstens bøker, fattet jeg interesse for The Hours av Michael Cunningham som  er novemberboka. Jeg fant boka i en bokhandel i Firenze, La Feltrinelli, der de hadde en veldig bra engelskpråklig avdeling, med spesielt mange klassikere. Jeg er ikke så trent på å lese engelske romaner akkurat, men denne virket overkommelig språklig sett og med "bare " 226 sider. Boka fenget meg også ganske snart, selv om det har tatt lenger tid å lese den på engelsk. Det krever nok mer enn å lese på morsmålet. Men etterhvert fløt det bedre og bedre.  Ikke sikkert at jeg har fått med meg alle nyansene, for jeg orker ikke slå opp på hvert eneste ord jeg ikke skjønner, men de viktigste for helheten har jeg slått opp, og de store linjene har jeg nok klart for meg. Vel, da er det tid for et handligsreferat og tanker rundt boka.  Jeg kommer til å røpe alt i dette innlegget, siden det blir håpløst  å diskutere boka uten, så herved er dere advart, dere som ikke vil ha spoilere.

Jeg ble fascinert av Virginia Woolf etter å ha lest Til Fyret tidligere i lesesirkelen. Hennes tragiske endelikt er også et tema i The Hours. Samt hennes berømte romanfigur Mrs. Dalloway. (den boka her jeg enda ikke lest, men jeg føler ikke det er noe drawback i forhold til å lese The Hours)

Michael Cunningham har skrevet en meget spesiell roman om tre kvinner i forskjellige tidsepoker som er bundet sammen. Hvor sammenbundet de egentlig er får vi vite helt til slutt. Sammenhengen gikk gradvis opp for meg, og medførte en viss overraskelse helt på slutten.

De tre kvinnene er Mrs. Dalloway, Mrs. Brown og Mrs. Woolf. Kapitlene veksler mellom deres historier i hver sin tid. Men aller først kommer en prolog hvor Virginia Woolfs siste time og hennes selvmord beskrives. Hun tok sitt liv ved å fylle lommene sine med stein og gikk ut i havet for å drukne seg.

For min  egen oppsummerings skyld, og kanskje også for leseren, kommer her et kort resyme av hver kvinnes historie og drama:

Mrs. Dalloway.
En kvinne i 50-årene som lever sammen med Sally, og en datter, Julia  på 19 år i New York. Clarissa, som hun heter, besøker sin gamle venn og kjæreste fra tenårene, Richard, som er døende på grunn av AIDS og leukemi. Hun skal kjøpe blomster, er veldig opptatt av blomster, og vil de skal være avskårne. Richard er en berømt dikter og forfatter som har vunnet en bokpris som skal feires. Clarissa planlegger festen hans, og mye av historien dreier seg om dette, samt hennes tilbakeblikk til da de var kjærester, men det var en håpløs kjærlighet syntes hun den gangen. Hun glemmer forøvrig aldri deres kyss, og skikkelige kjærester ble de kanskje aldri, men hun tenker ofte på hva det kunne ha blitt. Richard har heller aldri glemt henne , for ham var hun alltid kjær, selv om han elsket menn. Han hadde et lengre forhold til Louis som også dukker opp i denne historien, Han ble sveket av Louis etter en krangel på en togstasjon i Roma om nettopp Clarissa. Louis følte bare at han måtte være nummer en, og dro deretter til Madrid på formålsløs søken etter nye lidenskaper, som han forteller det til Clarissa under krampegråt. Richard kalte alttid Clarissa for Mrs. Dalloway. Og gjør det enda..

Mrs. Brown
Laura Brown er en vellykket dyktig ung mor og kone som gjør alt for å være nettopp det, perfekt.  Hun har en sønn, Richie, 3 år, hvis jeg husker rett. Hun er gift med Dan,  og de bor i Los Angeles. Året er 1949. Laura liker å lese, og leser Virgina Woolfs Mrs.Dalloway, i hvert ledige øyeblikk leser hun.  Hun forteller seg selv at hun er lykkelig og at hun har alt kan ønske seg, men samtidig går hun ofte og tenker på sine ubrukte muligheter og talenter, og ønsker at hun har en spesiell briljanse.

 Laura skal bake kake til mannens bursdag, og dette blir viet mye oppmerksomhet i boka. Kakebakingen er et bilde på hennes perfeksjonisme, og ønsket om å være god mor ved å la sønnen også delta, noe som fører til en ødelagt kake, men hun baker en ny. Hennes sønn er et svært vaktsomt og følsomt barn og følger med på alt hun gjør og reagerer på alt hun gjør. Han gråter mye. Laura lurer på om hun er for overbeskyttende, men hun kan ikke la være å gjøre alt for ham, og også hun følger ham vaktsomt.  Laura er gravid på nytt, og vil gjerne ønske dette barnet. Selv er hun nok veldig fortvilt til tider og tenker mye på døden. Hun får besøk av en venninne Kitty som skal på sykehuset og undersøkes for kreft, og det ender med trøst og at de så vidt kysser hverandre. Hun tar bilen og overlater sønnen til en barnepike og leier seg inn på et hotell for å få ro, og for å komme bort fra kakeproblemene og Kittys sykdom og sine egne triste tanker for å lese videre om Mrs. Dalloway. Hun kan ikke sitte på kafe, eller i en park, alene, det vil vekke for mye oppmerksomhet. På hotellet lyver hun om at mannen komme senere. Hun kan da ikke leie seg inn alene må vite. Laura tenker som sagt mye på døden, Hun skjønner ikke hvordan en kvinne som kan skrive så lovprisende om livet som Virginia Woolf kunne ta livet av seg. Selv tenker hun at det er kjekt å vite at muligheten finnes, at hun har masse sovepiller i skapet sitt, men at hun selv greide å avverge krisen med å ta inn på hotell et par timer. Da hun kom hjem og hentet barnet, gråt han masse og var helt fra seg, og den unge moren opplevde en annen tone hos han i bilen hjem , da han sier til henne at han elsker henne og har vært redd for henne. De skal feire farens bursdag og har det travelt.

Mrs. Woolf
Vi er i 1923, utenfor London. Virginia skriver om Mrs. Dalloway. Hun skal få besøk av sin søster Vanessa med barn og styrer mye med at teen og serveringen skal bli perfekt og sender hushjelpen til London for å kjøpe de ingrediensene hun mangler, som søt ingefær. Selv er Virginia barnløs, men gleder seg over å studere sin søsters barn. Vanessa og ungene kommer alt for tidlig, men det går bra. Også de ender opp med å kysse hverandre. I det som hender, tenker Virginia stadig på situasjoner i boka hun skriver om Clarissa Dalloway. Hun sliter også med en voldsom hodepine som holder på å ta knekken på henne. Hun går turer og blir hun borte blir mannen voldsomt bekymret for henne. Hun greier å overtale mannen sin til å flytte tilbake til London. Hun savner livet, vil gå på teater, skrive, feste. Hun blir så sliten av livet der, men hun holder heller ikke ut stillheten på landet selv om det er den som gjør at hun blir mindre plaget av hodepinen.

Virginia Woolf tok sitt eget liv i 1941.

Tanker om boka:
The Hours er en bok som grep meg mer og mer dess mer jeg leste.
Spesielt historien om syke Richard og ungdomskjæresten Clarissa. Mrs. Brown ble en ganske kjedelig person til å begynne med, men det tok seg opp, også hun hadde sine skyggesider som hun slet med. Beskrivelsen av hennes forhold til barnet og samspillet dem imellom er kjempegodt beskrevet. I det hele tatt synes jeg Cunningham beskriver mesterlig de menneskelige relasjonene uten å bli for tydelig, og regelen "show don´t tell" i skrivekunsten dukket opp i mitt hode jevnt og trutt. For dette kan han.  Romanen er full av slike scener, mellom Kitty og Laura, mellom Clarissa og Sally, Clarissa og Richard, Clarissa og Louis, Clarissa og datteren , datteren Julia og damevennen, Virginia og Vanessa m.m.

Og så er jeg imponert over hvordan en mann kan skrive slik om kvinner, kaker og barn. For en innsikt. Selv om han er homofil, er han tross alt en mann. Det er så forskjellige kvinnetyper han skildrer, at man kan ikke beskylde ham for å karrikere kvinner heller, selv ikke den kakebakende Laura, for slike finnes, også i dag.

Stemningen satt seg ganske tidlig i lesingen. Jeg synes ikke dette er en gladbok, men egentlig en ganske tung bok, en trist bok, med døden,  selvmordet som et gjennomsyrende tema. Det er ikke unaturlig når prologen starter med Virginia Woolfs selvmord, men også i Mrs.Browns historie ligger dette tykt under som en mørk elvestrøm. Hennes egen dødslengsel som hun forsøker å flykte i fra, men som hun også på et underlig vis har som en nødutgang, siden muligheten er der.

Døden som tema går igjen også i Richards sykdom. Han skal dø. Og han tar til slutt livet sitt.

Andre tema er det å tenke over sine ubrukte muligheter. Hva man fikk ut av livet, mulighetene som forsvant, tiden som gikk, hva hvis man hadde valgt annerledes..

Slutten:
Helt på slutten får vi vite forbindelsen mellom Richard og Mrs. Brown, noe jeg ante litt før.
Genialt.
Den lille gutten Richie var den voksne syke døende Richard.

Clarissa drar till Richard like før festen , og han vil ikke åpne, Hun kommer seg inn i leiligheten og han står i vinduet og  er i rus av Xanax og Ritalin.  Han orker ingen fest og ingen prisutdeling. Clarissa forsøker av all sin makt å få ham ned og sier han trenger ikke bry seg om partyet.  Hun greier ikke stoppe han.  Han lar seg falle, fem etasjer ned..

Etterpå er Mrs. Laura Brown, nå over 80 år, sammen med Clarissa, Sally og Julia. De har mat til 50.

Laura er stolt av sønnen, han var en fantastisk forfatter , var han ikke?

Clarissa tenker, var det det hun var opptatt av , hans forfatterskap.  Hun skjønner at det er henne han har skrevet om, ikke bare Clarissa, men moren har gått igjen i hans bøker. Som den elskede, som fiende, som djevelen, som forræderen, som den tapte mora, den som forlot ham, som sviktet. Og mora har lest alt han har skrevet, og hun har sikkert skjønt det , at det var henne det handlet om.

Og jeg får noen tanker om hvor sårbare, sarte barn kan være, hva de kan fange opp.  Kan den epsioden hvor mora forlot ham for å dra på hotellet for å lese, som gjorde at han reagerte så kraftig, ha satt så sterke spor i ham at det gikk igjen i hans forfatterskap? Angsten for å bli forlatt…sveket. Hans kjærlighet som var så sterk, og så ble hun bare borte. Et lite barn er totalt avhengig av sin mor så tidlig i livet, og noen barn er særdeles sensitive, og slik var nok lille Richard. Han fanget opp hennes humør, hennes tristhet, hennes ønske om noe annet. Hun som tenkte på selvmord som en mulighet, overlevde alle, slik det står skrevet i boka på slutten. Sin datter, sin ex-mann, sin sønn.

Gosh- så mye en bok på 226 kan romme, når en forfatter er så briljant dyktig som Michael Cunningham.


Vil du lese flere omtaler av boka så kikk inn i bloggen til Line og se hva hun og de andre deltagerne mener om boka  .

Om Michael Cunningham kan du lese HER
Han ble født i 1952 og fikk Pulitzerprisen for The Hours i 1999.
Boka er filmet og finnes også i norsk oversettelse, Timene  .

Etter at jeg hadde skrevet ferdig dette fant jeg også dette intervjuet som faktisk sier noe om hans skriving og tanker også rundt The Hours.  Det er artiekkelen hvor bildet er hentet fra i The Guardian.

 Foto: The Guardian

Michael Cunningham: The Hours, 226 s

Harpel Pennelial 2006 (paperback , denne versjon.) Original: 1998