Smådjevlane av Anne Bergset Oikonomaki ( en kort anmeldelse av en thriller fra Kreta + fotos)

Kreta er en fantastisk øy. Her er jeg nå på en kort ukes ferie.  Jeg har aldri vært på Kreta før. Jeg liker å lese meg opp på litt litteratur fra steder jeg reiser til . Fra før har jeg lest Kretadøgn av Tove Nilsen, Øya av Victoria Hislop, og noen essays og noveller. Da jeg leste om Smådjevlane i Samlagets vårkatalog, tenkte jeg at den måtte jeg lese. Den har jo handling fra Kreta. Forfatteren som er norsk har bodd på Kreta i over tyve år. At en lokalkjent nordmann skriver fra Kreta er fint. Smådjevlane er en thriller.

Bok på stranda på Kreta (eget foto, Anita Ness)

Kort om handlingen slik forlaget beskriver den:
Thriller med handling frå Kreta Elsa Fossevik tek vare på eit brev for ei norsk kvinne ho møter på Kreta. Kvinna forsvinn. Tilbake står Elsa med eit brev og ein mistanke om at alle som så langt har lese det, har blitt drepne. Andreas Linde er halvt gresk, halvt norsk, og spesialagent i Organization Europe 3. No er han på veg mot eit oppdrag han ikkje vil ha. Påstandar om ei planlagt likvidering av kurdiske barn har nådd greske styresmakter. Oppdraget Andreas har fått er å eliminere alle involverte. For å redde dei kurdiske barna må han stoppe båten før dei når fram til Kreta. Det blir ein kamp mot tida - og etter kvart ein kamp også for å redde Elsa. Anne Bergset Oikonomaki har lagt korrupsjonen i Hellas og eit storpolitisk spel som bakteppe for ein mann sine vanvitige planar for å stille si eiga grådigheit. Romanen er skrive med inngåande kjennskap til Kreta, solparadiset nordmenn aldri sluttar å elske.

Eliaskapellet i Chania. Kan det ligne på Moni Kritsi? (eget foto, Anita Ness)

Hva jeg synes:
Jeg koste meg med boka, som jeg leste mest på stranda, på senga og litt på balkongen under frokosten i morges. Den var spennende, litt morsom og vill. Ikke akkurat sannsynlig, jeg trodde ikke helt på historien og oppdraget til Andreas Linde, og skjønte det heller ikke helt. Men pyttsan, her er vi på Kreta, og at Bergset Oikonomaki kjenner øya godt  er det ingen tvil om. Steder og natur beskrives godt og levende, det særegne kretiske også, men om det stemmer det hun sier om grekernes lynne, som feks hangen til svartarbeid, vet jeg ikke. Vi har vel hørt det, men om det er en myte enn en sannhet vet da fåglarna. Det kom opp i mange sammenhenger den tiden da Hellas gikk skikkelig på dunken..

Ellevill er også historien om Elsa og den tilfeldige reisevenninna Ann Rogne som raser rundt i promille med fatale følger, og at det går an å bli så dum som Elsa, når hun får sine innfall av paranoia, er bare irriterende, men uten det hadde det vel ikke blitt denne boka heller.. Jeg får heller ikke med meg hva Elsa egentlig gjør før hun møter Andreas. Det får vi vite gjennom hans fortellerstemme, men jeg blar meg tilbake for å se om jeg sov over noe, men det gjorde jeg ikke, så her er det noe som har blitt utelatt på en rar måte. Det er flott med grepet Show, don`t tell, men her ble det Tell, don`t show, hvis du forstår hva jeg mener. Jeg kan dessverre ikke bli mer konkret for da røper jeg handlingen, men du skjønner det hvis du leser boka. Kanskje.

Utsikt over Chania (eget foto, Anita Ness)

Jeg fikk også assosiasjoner til Øya , som jeg leste ferdig før denne, uten sammenligning forøvrig. Men i Smådjevlane var det en Nikolaus og en Andreas i sentrale roller, som i Øya. Man kan jo tenke at det er meget vanlige navn i Hellas. Det morsomme her er at også mine sønner heter Andreas og Niklas. (Digresjon) Uten at jeg tenkte Grekenland i de navnevalgene. Andreas er arvenavn fra min fars side og veldig vanlig også i Norge. Niklas er en svensk variant av Nikolaus og Nicholas.  Men begge navnene er jo vanlige i de latinske landene. Men at Andreas er gresk, det vet jeg.
Noe annet som var likt med Øya var  greia med en lege og et sykehus. Men legene i disse bøkene hadde helt forskjellige roller, riktignok. Den ene i det godes tjeneste, den andre i det ondes. Morsomt.

Nå ble det noen ord om denne boka likevel. Jeg synes Oikonomaki skriver godt og lett, men historien må man mest se på som en skikkelig røverhistorie. På slutten blir det vel mye detaljer fra åsteder og våpen, og skal man lage actionfilm funker dette sikkert bra (som en B-film) , men for meg ble det litt kjedelig. Totalt sett var det en morsom leseopplevelse , men ikke helt god litterært sett, kan man si. Liker man Kreta, har vært her eller skal hit, så er det en bok jeg kan anbefale. Men ikke forvent at den skal ha et sannsynlig plott eller være et litterært mesterverk, for da blir du skuffet.

Fyret ved moloen i havna i Chania. Chania har ikke noe med stedene i boka å gjøre. Men det er på Kreta. (eget foto, Anita Ness)


Andre som har skrevet om boka:
Min bok- og maleblogg
Mai-lene

Mer om boka HER og forfatteren HER
I går skrev jeg om boka i spalten Smakebit på en søndag

Takk til forlaget for leseeksemplaret.

Foto: Samlaget

Anne Bergset Oikonomaki: Smådjevlane, 281 s

Samlaget 2014