Spinalonga og Victoria Hislops Øya - (Kretabilder)

Den uka jeg var på Kreta måtte jeg jo bare få med meg en tur til den berømte karanteneøya Spinalonga, som ble kjent for veldig mange gjennom Victoria Hislops roman Øya. Jeg startet å lese denne boka for noen år siden, men den fenget meg ikke nok, så jeg la den tilside. Jeg har siden tenkt at jeg skal lese den ferdig senere. Senere ble nå, da jeg dro til Kreta tidlig i mai. Siden jeg bodde tre kilometer vest for Chania, ville det bli en lang reise dit. Ving, reiseselskapet arrangerte utflukt som jeg meldte meg på. Jeg måtte stå opp klokka fem om morgenen, for bussen gikk litt før seks. Hva gjør man ikke for saken..

 Båten gikk fra Agios Nikolaos. Her skrev Hislop Øya på hotel Crete.

Bussturen tok ca tre timer med et innlagt stopp for å kjøpe kaffe, gå på do, kjøpe mat og eventuelt souvenirer.  Guiden var stille de første par timene, siden vi skulle få lov å sove. Pent tenkt av ham, men hva hjalp vel det når andre busspassasjerer er høyrøstede pratsomt morgenvåkne. Det er  i alle fall lurt å ta med seg noen ørepropper hvis man tenker man vil duppe av litt. Nuvel, man får sett litt av Kreta på en slik bussreise, og vi var innom Rethymno, Iraklios (Heraklion) med mer. Det fikk jeg med meg mest av på hjemturen.

I turpakka var det lagt inn en times stopp i ei badebukt som jeg har glemt navnet på, hvor mannskapet skulle grille lunsj til oss. Koteletter og gresk salat og et glass vin fikk vi.  Maten inntok de fleste av oss ombord.

Nå nærmer vi oss målet for turen, Spinalonga.  Været er toppers, vannet så havblikk som jeg foretrekker det, og øya lå ikke så langt fra land som jeg fryktet etter å ha lest beskrivelsene i Øya. Men så dro vel de med et mindre fartøy enn vi også, tenker jeg.

Spinalonga, de spedalskes øy, var tidligere en festningsøy. Kreta har vært okkupert av både tyrkere og venetianere, som har regjert i hver sine perioder. Øya og byggestilen bærer også preg av denne tiden.

Her går vi i land, og det er ikke plass til så mange båter her.

Guiden tar oss først med på en liten omvisning og forteller oss litt historie. De fleste nikker når han spør om vi har lest Øya.  Jeg spør om det er flest nordmenn eller svensker eller dansker på disse utfluktene , og han svarer prompte at det er nordmenn. Øya har vært og er svært populær i Norge. I de andre våre søskenland har nok ikke så mange lest boka.

Det henger også plansjer på bygningene som forteller om Spinalongas historie.  Denne plansjen forteller om desinfiseringsrommet som alle måtte gjennom før de bosatte seg i leprakolonien.

Her er havna hvor du kan se over til Plaka, der Giorgios dro over med mat og forsyninger, leger og spedalske i Øya.  Her kom Giorgios, dr. Kyritsis og Maria i land. Tenk, her kunne de spedalske se over til sine kjære der hjemme og vite at de sannsynligvis aldri ville se dem igjen.

En rundtur rundt øya tar ca et kvarter. Den venetianske muren og festningsverket ble bygget i 1579 for å overvåke  den naturlige havna. De venetianske sjøstyrkene greide å holde på Spinalonga et halvt århundre etter at tyrkerne hadde tatt  Kreta. I 1715 ble festningen oppgitt.

Vakre sjøblomster på Spinalonga.

Et av de mange husene i landsbyen på øya. Kanskje Maria eller hennes mor bodde her?


Det var en spesiell opplevelse å komme til Spinalonga, særlig fordi jeg nettopp hadde lest ferdig boka Øya. Jeg fikk mer tak på historien etterhvert, og synes at delen som handlet om Maria, Eleni og Giorgisos datter var best. Boka starter med at Alexis, Eleni og Giorgios oldebarn, oppsøker Spinalonga. Det å være spedalsk har vært skam og en familiehemmelighet. Alexis har aldri fått høre sin familiehistorie av sin mor Sofia.  Sofia er datter av Anna, Marias søster, men oppdratt av Maria og hennes mann. Alexis vil vite, og det er hennes slektshistorie boka Øya handler om. En slektshistorie sterkt knyttet til at oldemoren og hennes stebestemor var spedalsk.  Romanen omhandler også andre dramatiske forhold i familien. Her er kjærlighet og svik på et høyt plan.
Mest av alt synes jeg romanen er en bok som lærer meg noe om det å være spedalsk, hva det betød for den enkelte, for familien, samfunnets reaksjoner, og om det å bli isolert, starte et liv i et nytt isolert samfunn, om hva det kan gjøre med deg, og hva som skjer når du en dag slipper derfra. Hvordan kan du bygge deg et nytt liv i storsamfunnet som tidligere har fordømt deg? Hvordan kan du starte på nytt med synlige sår etter sykdommen som alle hatet?
Romanen ga meg slike tanker.


Fakta om Spinalonga:
Øy som har vært en venetiansk festning i 1579. Overtatt av tyrkerne i 1715. Har vært leprakoloni fra 1903- 1957. Mer her i Wikipedia

Det går daglig båter hit fra Agio Nikolaus, Plaka og Elounda. ( de tar ca 35, 5 og 20 minutter). Flere reiseselskap arrangerer også  dagsutflukter hit.

Jeg reiste med Ving, og den turen kostet  ca 45 euro (hvis jeg husker rett), inkl.buss, båt , inngang til Spinalonga, lunsj.  Stopp underveis, litt tid i Agio Nikolaos på egenhånd, badestopp og kort tid på Spinalonga. Jeg synes tiden på Spinalonga ble for kort, noe guiden var enig i og skulle bringe videre. Dette handlet også om at det var bergensing på hvor lenge båtene kunne ligge i havna, på grunn av for lite plass og for mange som ville dit. Avreise fra Hotellet i Kato Daratso ca kl.06.00, og retur ca kl.20.00.

Artikkel i VG som forteller at også kreterne valfarter til Spinalonga på grunn av en TV-serie fra øya. Samme dag som jeg var der ute, hadde også Adresseavisen en artikkel derfra.

Om Øya av Victoria Hislop.

Foto: Schibsted forlag


Victoria Hislop: Øya, 450 s
Schibsted forlag 2008  (min utgave pocket fra 2010)