I romanen følger vi Paul Baumer som kastes ut i den første verdenskrig som 19-åring. Han holder sammen med kompisene Tjaden, Albert, Kat med flere i tykt og tynt. Fra å være naive unge gutter med optimisme og ære, forvandles de til desillusjonerte traumatiserte vrak, hvis de da ikke mister livet, noe veldig mange gjør etter hvert. Fra en bataljon på 150 mann, reduseres gruppen til 35 etter få år i krigens herjinger. Remarque via Paul beskriver levende krigens nådeløshet og brutale ansikt gjennom sult, matorgier, skyting, angrep, forsvar, granater som sprenger i filler kropper, glupske rotter som springer over ansiktene deres om natta, tyverier av gårdsdyr og gronnsaker for å få seg en matbit med mer.
Vi får innblikk i sykesalenes trøstesløshet , hvor noen blir helet for sine skuddsår, andre overlever ikke amputasjonen eller de andre alvorlige skadene, og angsten lurer hvert øyeblikk. Paul får komme hjem på perm, men opplever at han har blitt en annen. Han blir inderlig lei alle spørsmålene om krigen og ønsker å dekke over, vil ikke fortelle hvor ille det i virkeligheten er. For hvem vil vel tro det? De er helter, de slåss for fedrelandet, noen synes det sikkert er spennende, men for Paul og kompisene er det et helvete, intet mindre. Det eneste positive Paul får ut av det, er et sterkt samhold og felleskap.
"Ensformig vugger bilene, ensformig lyder skrikene, ensformig siler regnet. Det siler ned på hodene våre og på hodene til de døde der foran, på den vesle rekrutten med såret, som er altfor stort for hoften hans, det siler ned på Kemmerichs grav, det siler ned på våre hjerter. " (s-47)
Remarque skriver godt, nakent , ærlig, brutalt- intet er lagt i mellom, men de grusomme skildringene av krigens konsekvenser og handlinger fra skyttergravene, mykes opp med til tider et svært poetisk språk.
" Det er kanskje folkeviser han spiller, for de andre nynner med. De er mørke som åser, fra hvis dyp en underjordisk nynning trenger frem. Fiolintonen beveger seg som en slank pike over dem og er lys og alene. Stemmene tier, men fiolinen fortsetter- den lyder så tynn i natten, som om den frøs. " ( s.113)
Det er et vemod i teksten som utvider seg, til en voksen erkjennelse av hva krigen har gjort med dem. Og et solidarisk vemod for de stadig nye unge rekruttene som kastes ut i krigen og dør som fluer som offer for sin manglende erfaring.
Innledningsvis skriver forfatteren dette :
Denne boken skal hverken være en anklage eller en bekjennelse. Den er bare ment som et forsøk på å berette om en generasjon som ble ødelagt av krigen - på tross av at den unnslapp granatene.
Krig har vel aldri ført noe godt med seg. En generasjon krigsoverlevende blir sterkt preget av dette, påført traumer som andre rundt dem har vanskelig for å forstå.
Remarque ville også vise at i krig blir mennesker som dyr.:
"Det er blitt farlige dyr av oss. Vi slåss ikke, vi forsvarer oss mot tilintetgjørelsen" ( s. 171)
Jeg synes romanen viser godt hva krig gjør med de impliserte, den stiller spørsmål via Pauls apati og resignasjon, hans endring gjennom de årene han er i ilden og på lasarettet.
Forfatteren ble anklaget for å drive venstrevridd antikrigspropaganda med denne romanen og flyktet fra Tyskland da Hitler ble utnevnt til rikskansler i 1933. Han levde i eksil først i Sveits og deretter i USA.
Intet nytt fra Vestfronten er en av verdens mest leste bøker, og ble filmet i 1930 hvor den fikk fikk en Oscar.
Jeg synes absolutt boka er leseverdig den dag i dag, og at den fortjener sin plass på 1001-bok-lista.
Personlig liker jeg egentlig ikke å lese krigsbøker, nettopp fordi jeg synes krig er totalt meningsløst og grusomt, men skal man først gjøre det, er denne boka et godt valg for å få innblikk i hvordan det var å være ved fronten og hva det gjør med de unge soldatene. Språkmessig er den en fryd å lese.
I min utgave er det også et interessant etterord skrevet av Helge Jordheim vel vedt å få med seg.
Vil du lese flere omtaler kan du besøke bloggen Lines bibliotek og hennes lesesirkel for 1001-bøker-du-må-lese-før-du-dør.
Gyldendal har mer om boka HER og forfatteren ( 1898-1970) HER
Takk til forlaget for leseeksemplaret.
Foto: Gyldendal
Erich Maria Remarque: Intet nytt fra Vestfronten , 176 s
Gyldendal 2014 (denne utgave) / original: 1929
Når jeg leser sitatene dine innser jeg hvor mye mer poetisk og sørgende vakker boka var i papirform. Lydbokversjonen jeg hørte var i filmavis-stil og ble med det stakkato og nyhetsaktig. En fordel var det at det framstod mer virkelig enn det skrevne ord ofte gjør, men jeg kjenner nå at jeg gikk glipp av den litt mykere siden. Ikke for det - boka var grusom - og kontrasten mellom den kantede lesingenen og usikre guttesinn var hjerteskjærende nok.
SvarSlettJa, det er nok en forskjell å lese og å høre med en stemme og noen tonefall som bestemmer/påvirker hva man egentlig får med seg..
SlettJeg hadde ikke klart å høre denne på lydbok uansett hvem som leste. De handlingsdrevne delene flyter lett, men det er de poetiske avsnittene som gjør boka så god. Der må man gjøre som Liv Gade og lese sakte. Enkelte avsnitt diskuterer krigens meningsløshet på et nivå der jeg må lese tre ganger og tenke meg om før jeg går videre. Jeg liker Remarques veksling mellom driv og dybde. De grusomme delene har jeg ikke kommet til ennå, men jeg stoler på at jeg har lest en tilstrekkelig mengde krigsskildringer til at jeg overlever.
SvarSlettDu overlever nok, men hvis en slik bok ikke gjør inntrykk, er jeg redd for at man enten er avstumpet følelsesmessig, eller man setter på seg en så sterk beskyttelseskappe at intet går inn…og da går man glipp av både et vakre , det stygge, det vonde, det virkelige og poesien. Ja, jeg også leste noen avsnitt flere ganger, og ganske sakte her og der..
SlettJeg holder også på å lese denne boken, og det går sakte. Men teksten er ganske voldsom, og når gassangrep og andre angrep blir beskrevet så blir en nærmest kvalm. Allikevel er jeg glad for at jeg leser boken altså.
SvarSlettKvlam er ordet ja det ble jeg også innimellom, og tenkte: Dette er ikke en bok for frokosten. ;) (pst-- rotteangrepene, ifillesprengte kroppsdeler i trærne, amputasjonene, etc etc..)
SlettGod anmeldelse du skriver. "en av verdens mest leste bøker" - og jeg har aldri hørt om den før dere skrev om den denne uka.
SvarSlettTakk for det Heidi.:)
SlettSer ut som vi er ganske enige om denne boken, og jeg tror den kan være et viktig bidrag til å forstå hva krig kan gjøre med mennesker. Godt skrevet, Anita :)
SvarSlett