3 i 1: En norsk spion, Forbrytelser og Odinsbarn

Før noe går i glemmeboka, skriver jeg et samleinnlegg over de to siste leste bøkene og en som jeg leste 1/3 av før jeg bestemte meg for å avbryte.

En norsk spion av Aslak Nore
400 s, Aschehoug 2012, papirbok kjøpt selv /lydboka ble lånt på biblioteket, meget godt lest av Axel Aubert (lest i juni)

Forlagets omtale:
Peter Wessel er en norsk etterretningsoperatør som arbeider undercover i verdens farligste områder. Etter et lengre avbrekk reiser han til Dubai for å verve et medlem av den iranske revolusjonsgarden. Oppdraget går galt, men Wessel får likevel tak i brennbar informasjon. Et parti missiler er på vei til Afghanistan. Om kort tid skal de rettes mot norske interesser. Under dekke av å være journalister reiser Wessel og makkeren til Kabul, der de får ordre om å avverge angrepet med alle midler. Jakten på våpnene tar dem fra ambassademottakelser i den afghanske hovedstaden til moskeene i Herat, fra fjellene i Hindu Kush til smuglere i landets underverden. Mens angrepet rykker stadig nærmere, tvinges Wessel til å grave dypt i egen fortid som norsk spion - en fortelling som avdekker ubehagelige hemmeligheter i fredsnasjonen Norge og kaster nytt lys over oppdraget.
"En norsk spion" tar leseren med inn i en eksotisk, eventyrlig og svikefull verden de færreste kjenner - der konsekvensene ved å mislykkes er fatale og private hensyn er underkastet nasjonens interesser. Kan en profesjonell løgner være ærlig overfor sine nærmeste?

Mine tanker:
Jeg likte boka godt. Jeg kombinerte lydbok og papirboka. Det er en måte for meg å få lest hyllebøker på. Jeg kjøpte boka i Trondheim på en forfatterturne med blant annet Aslak Nore, i 2012. Jeg ble så fascinert av å høre han fortelle om sin research og sine reiser til Afghanistan, noe som kunne være ganske farlig.
Boka var spennende og velskrevet, og hadde en overraskende vending. Jeg liker å lese fra Midt-Østen. Noen ganger ble det for mye våpenprat for meg, men det skummet jeg litt fortere over. Alt i alt en god thriller, og jeg ser absolutt frem til å lese mer om Peter Wessel når Nores nye thriller kommer til høsten.

Aslak Nore leser i En norsk spion i Trondheim 2012. (eget foto)

Forbrytelser av Ferdinand von Schirach
184 s, 2011, Gyldendal. Lånt på biblioteket. 1# Lest i lesesirkel sommer -14 (lest i juni)

Eget snapshotfoto

Forlagets omtale:

Etter førti års ekteskap dreper Fähner, en eldre og høyt respektert landsbylege, sin kone med øks. Denne dypt urovekkende fortellingen er inngangen til Ferdinand von Schirachs kraftfulle novelledebut. Som forsvarsadvokat i Berlin er von Schirachs dager uløselig forbundet med vold, drap og grusomheter i den kriminelle underverdenen. IForbrytelser vever han sin kunnskap og erfaring sømløst sammen med et enormt fortellertalent. I elleve fortellinger møter vi karakterer fra alle samfunnslag; narkohandlere, prostituerte, pønkere, overklassefamilier og respekterte forretningsmenn. Her møter vi blant annet de tilsynelatende priviligerte, men forsømte søskenene Theresa og Leonard som rømmer fra et kjærlighetsløst hjem for noen dyrekjøpte minutter i frihet, og den navnløse mannen som slutter å snakke etter å ha drept to skinheads.

Mine tanker:

Forbrytelser var en samling historier som gjorde inntrykk på meg. Jeg leste alle på en kveld, fordi jeg ikke greide å la være å lese videre etter en pause hvor jeg lot historien synke. Schirach viser at han har peiling på det han skriver om. Historiene er hentet fra hans erfaring som forsvarsadvokat i Tyskland. Her viser han oss at mennesket ikke kun er en forbryter , men at gjerningene er resultat av mange hendelser og at mennesket er så mye mer enn det vi ser, og at årsakene ofte er sammensatte. Språket er veldig godt, presist og konsist. Han får sagt mye med få ord, og historiene berører. Schirach  er en forfatter med stor substans, og jeg nyter virkelig å lese hans bøker. Før har jeg lest Tabu og Collinisaken.

Foto lånt fra Bokofilias blogg

Odinsbarn av Siri Pettersen

614 s, Gyldendal 2013. Lånt på biblioteket. Samlest i forbindelse med bokbloggerprisen 2013. Lest 201 s, før jeg avbrøt. (  i dag  )

Eget snapshotfoto, tatt i fjæra i Trondheim i dag.

Forlagets omtale:

Femten vintre gammel får Hirka vite at hun er et odinsbarn - en halelaus råttenskap fra en annen verden. Foraktet. Fryktet. Og jaget. Hun aner ikke lenger hvem hun er, og noen vil drepe henne for at det skal forbli en hemmelighet. Men det finnes verre ting enn odinsbarn, og Hirka er ikke den eneste skapningen som har brutt gjennom portene...

Odinsbarn er original fantasy på norrøn grunn. Et oppgjør med fremmedfrykt, blind tro og retten eller viljen til å lede. Det er den første av tre bøker om Hirka, i serienRavneringene.

Mine tanker:

Fantasy er nok ikke min greie lenger. Jeg slet virkelig med å like boka, men dette engasjerte meg dessverre ikke nok til at jeg velger å lese enda 400 sider til. Jeg har alt for mange andre bøker som venter. Jeg håper forfatteren tilgir meg for det.

Det er ikke det at jeg synes boka er dårlig. Jeg ser at språket er godt, det flyter lett. Flere partier er rene poesien. Persongalleriet er interessant og man blir kjent med dem etterhvert.  Miljøet er originalt. Jeg tenker at dette må være en super bok for den rette målgruppa , ungdom, fantasyelskere. Men der er bare ikke jeg.

Jeg leste noe fantasy da jeg var sånn cirka tyve år. Jeg leste Tolkiens Hobbiten og Krigen om ringen, Ursula K le Guin (Trollmannen fra Jordsjø og den serien der) , C. J. Lewis og bøkene om Narnia. de elsket jeg. Det er min erfaring med fantasy.   Jeg ønsker Siri Pettersen lykke til videre med resten av trilogien, og jeg er glad for at mange har trykket Odinsbarn, Hirka og Rime til sitt bryst.

Vil du lese flere innlegg om Odinsbarn så finnes det mange under samlesingsfanen på Bokblogger.no HER

Foto: Gyldendal