Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt

En dag kom det en epost fra Kolon forlag med forespørsel om jeg ville ha et leseeksemplar av Det blir aldri lyst her av Tina Åmodt. Jeg leste mailen et par ganger og tenkte på det noen dager og kom frem til at boka virket interessant. Forfatteren hadde jeg aldri hørt om. Så jeg takket ja. Nå har jeg lest boka, og angrer ikke. Dette var en særdeles sterk roman. En overraskelse, slik også Om igjen av Monica Isakstuen var det.

Lik omslaget befinner vi oss i det kalde, det blå, i et hus i nord. Men også ute i snøen, på sjøen, på fiske, på veien, på butikken, hos naboen, på fest. Med Eli og Sara.

Eli og Sara reiser til Finnmark. Eli har arvet huset til onkelen sin som er død. Hun har også arvet fiskerjobben hans og blir med på sjøen. Sara har timeout, er visst temmelig sliten etter et usunt og krevende kjæresteforhold med Ann, og sliter med forskjellig. Hun bruker dagene til å fotografere og vente på Eli. Eli har nettopp skilt seg fra Marina fra Øst-Europa. Sara tåler ikke at Eli skryter av henne, at hun sier hvor vakker hun er, hun tror ikke på det, hun har blitt løyet for før, bedratt. Eli har fortsatt gifteringen på, og ringer Marina støtt og stadig og bruker av pengene til Sara for å finansiere både sin mors utskeielser og kanskje også Marinas.

Det er forholdet mellom Eli og Sara som er sentralt i denne boka. De sliter med å forstå hverandre, gjøre det rette for hverandre. De graver seg ned i sjalusi, misforståelse, fortielser. Det blir ganske heftig til tider. Og så er det unnskyld, og tilgi, og sex. Rå lesbesex. Og uttrykk fra lesbemiljø som jeg aldri har hørt om før.  Tease, butcher. Men så har jeg ikke akkurat peiling på lesbiske miljøer. Enkelt scener er rystende, men det hører hjemme, det er ikke spekulativt, men det kunne ha vært det.

Og Eli drikker, og Sara nekter å kjøpe mer alkohol. Og det er flueklaser i vinduskarmen når de kommer, og skittent på do. Sara vasker med grønnsåpe.

Naturskildringene er vakre. Nakne, rå. Eli har hagle, hun kan skyte. Hun jakter.

Slutten minner meg noe om Birger Emanuelsens bok Fra jorden roper blodet. Naturen, jakt. To mennesker på vidda. Et skudd.

Og det destruktive i forholdet som de prøver å redde, avhengigheten, (maktkampen), minner om Ida Høyers Unnskyld, og kanskje andre bøker jeg har lest i år.

Men Tina Åmodt har skrevet en roman som er helt hennes egen. Hun makter å skape en småuhyggelig stemning om et forhold som ikke er helt sunt. Og det er stemningen, spenningen som driver meg som leser videre. Åmodt er en forfatter som behersker både det psykologiske og det miljømessige. Hun har også en lyrisk åre, og skriver vakre passasjer.

" Det tar en stund før jeg oppdager sporene. Jeg følger dem. Jeg har mer kraft i steget enn ventet.  Så høyt har jeg ikke vært før. Sporene blir dypere og dypere. Ravneflokken stiger brått opp.

Flekkene rundt meg i snøen er røde. Det første kadavret ligger sammenkrøket, som i søvn, men geviret har sunket ned i snøen. " ( s. 74)


Tina Åmodt er forfatter som jeg gjerne leser mer av.

Takk til forlaget for leseeksemplaret. Mer om boka HER

Eli og Lena har også skrevet fint om boka.

Tina Åmodt er født i 1985 og kommer fra Askøy. Hun har gitt ut to bøker, Anleggsprosa og Syntesen (dikt) før. Det blir aldri lyst her er hennes første roman. Hun er journalist og litteraturanmelder.. Har gått på Skrivekunstakademiet i Hordaland. Hennes hjemmeside

Foto: Kolon

Tina Åmodt: Det blir aldri lyst her, 185 s

Kolon forlag 2014

Pst.. Aktuell for nominering til Bokbloggerprisen 2014